Helseteknologi for alle

LONDON: Denne lærdommen gjelder ikke bare COVID-19, men også faren for smittsomme sykdommer generelt.

Pandemien viste oss at vi har den vitenskapelige og industrielle kapasiteten til raskt å utvikle og masseprodusere trygge og effektive vaksiner i møte med nye farer. Men arbeidet med å utvikle COVID-19-vaksiner lyktes også som følge av to tiår med utrettelig innsats av forskere i akademia og privat sektor. Og i sannhetens øyeblikk gjorde en god dose offentlige penger, i rett tid, at vi kom i mål.

Hvis det var én teknologi som spilte en spesielt avgjørende rolle, så var det mRNA – eller budbringer-RNA. Denne teknologien kan tilpasses og skaleres i høy grad, noe som gjør den egnet for pandemiberedskap og respons.

Allerede i dag blir mRNA-baserte vaksiner og behandlinger testet for mulig bruk i forhold til en rekke ulike sykdommer. Og det pågår et arbeid for å utvide teknologiens anvendelighet (bl.a. ved å forbedre dens evne til å tåle ulike temperaturer). Når den neste virusepidemien rammer oss, vil mRNA-vaksiner sannsynligvis være den første løsningen vi tyr til.

Dette gapet gjorde seg enda mer gjeldende for mRNA-vaksiner.

Men selv om dette vitenskapelige gjennombruddet reddet utallige liv under den siste pandemien, kom den ikke alle til gode. Teknologien og vaksinene basert på den ble ikke rettferdig fordelt. Ett år etter at COVID-19-vaksinene ble lansert og distribuert, ble rundt 73 % av vaksinedosene gitt i høy- og mellominntektsland, mens kun 0,9 % av dosene nådde fram til lavinntektsland.

Dette gapet gjorde seg enda mer gjeldende for mRNA-vaksiner, som i hovedsak ble brukt i rike land som til å begynne med hamstret sine forsyninger. Samtidig sørget legemiddelselskaper for streng kontroll med lisensiering og produksjon, noe som gjorde at de kunne tjene enorme summer.

En annen lærdom fra pandemien er derfor at mRNA-plattformen ikke vil realisere sitt fulle potensial med mindre vi finner fram til en ny tilnærming som vektlegger rettferdig tilgang og hva som er til det felles beste. Det betyr at vi må etterstrebe symbiotiske allianser mellom aktører i offentlig og privat sektor – allianser som er bedre utformet slik at både risiko og belønning blir fordelt på en god måte.

Når bedrifter drar nytte av offentlige midler – det være seg subsidier, garantier, lån, kjøpsforpliktelser eller offentlige innkjøpskontrakter – bør man kreve at disse bedriftene sørger for at disse investeringene kommer fellesskapet mest mulig til gode.

Betingelsene knyttet til offentlig finansiering av mRNA-relatert forskning og utvikling, samt produksjon og distribusjon, kunne for eksempel utformes slik at man sørget for at produktene kan kjøpes inn til en overkommelig pris, at de gjøres tilgjengelige på en rettferdig måte og at fortjeneste reinvesteres i helseinnovasjon. mRNA-teknologien er et resultat av kollektiv innsats og bør ikke kontrolleres eksklusivt av noen få private selskaper.

Oxford-AstraZeneca mottok offentlige midler til produksjon av vaksinen under betingelse av at selskapet satte lavere priser for å gjøre den mer tilgjengelig.

Denne teknologien bør heller anses som del av et globalt felleseie knyttet til helse og gjøres tilgjengelig for alle som har behov for den.

En sammenligning av vaksinene til Oxford-AstraZeneca og Pfizer-BioNTech viser hvorfor slik styring er viktig. Begge partnerskapene mottok betydelige offentlige midler – 445 millioner dollar til BioNTech og 1,3 milliarder dollar til Oxford-AstraZeneca – og begge dro nytte av store forhåndskjøpsforpliktelser. Oxford-AstraZeneca mottok offentlige midler til produksjon av vaksinen under betingelse av at selskapet satte lavere priser for å gjøre den mer tilgjengelig.

Pfizer-BioNTech, derimot, fikk lov til å sette høyere priser og avviste deretter forespørsler om lisensavtaler og overføring av teknologi. Neste gang må myndigheter sørge for at kontraktsbestemmelser gjenspeiler det som er til det beste for fellesskapet og regulere legemiddelselskapene slik at de ikke tar for høy profitt.

Likeledes bør håndteringen av immaterielle rettigheter ta sikte på å legge til rette for overføring av kunnskap mellom land med mål om mer desentralisert innovasjon og produksjon. Vi trenger sårt å utforme regler og praksis knyttet til immaterielle rettigheter på nytt for å sørge for at avgjørende helseteknologi – spesielt den teknologien som er svært avhengig av skattefinansierte midler og humankapital (fra forskere til de som deltar i kliniske studier) – blir styrt til det felles beste.

Dette krever en tilgang som er rettferdig og som gis i rett tid.

Derfor har Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All, som jeg ledet, tatt til orde for at patenter knyttet til mRNA-teknologi bør styres ut fra et fellesgodeperspektiv framfor et perspektiv basert på privat eiendomsrett.

I praksis betyr dette at kriteriene for å bevilge patenter – deriblant sekundære patenter – bør skjerpes, også ved å kreve ytterligere tilgjengeliggjøring av informasjon som kan hjelpe myndigheter med å vurdere hvor omfattende markedsmakt de er i ferd med å gi.

Patenter bør kun omfatte grunnleggende ny innovasjon, og de bør begrense seg i større grad til nedstrømsteknologi, for å forhindre privatiseringen av grunnleggende forskningsredskaper, prosesser og plattformer. Målet med medisinsk innovasjon bør være forbedret «helse for alle» – som er det sentrale oppdraget til Verdens helseorganisasjon. Dette krever en tilgang som er rettferdig og som gis i rett tid.

Men sterk finansiell og politisk støtte må til for å sikre at dette initiativet lykkes.

Å gi tilgang til essensielle immaterielle eiendeler og kapital er avgjørende for å opprette den lokale og regionale infrastrukturen som skal til for å produsere mRNA-baserte produkter. Verdens helseorganisasjon har uttrykkelig erkjent dette behovet ved å lansere et program for overføring av mRNA-teknologi med et samlingspunkt i Sør-Afrika og nye teknologidelingspartnerskap mellom bedrifter i minst 15 lav- og mellominntektsland.

Men sterk finansiell og politisk støtte må til for å sikre at dette initiativet lykkes. For eksempel bør myndigheter i lav- og mellominntektsland ta steget videre ved å opprette regionale samlingspunkter for å fremme samarbeid mellom offentlige og private aktører om felles FoU-porteføljer.

Mer generelt, etter hvert som myndigheter får fornyet interesse for næringspolitikk, bør de innse muligheten til å mobilisere mer investeringer, innovasjon og vekst rundt målet om «helse for alle». Brasil bør få ros for at landet allerede har samordnet pandemiberedskap og respons med næringspolitikk gjennom dets helseøkonomiske industrielle kompleks, som vil ta i bruk offentlige anskaffelser for å skape et nasjonalt marked for lokalt utviklede mRNA-vaksiner, noe som vil gi viktige helsegevinster og økonomisk fortjeneste.

Kun da vil mRNA-teknologi nå sitt fulle potensial.

Etter hvert som internasjonale forhandlinger om en pandemiberedskapsavtale – Pandemic Prevention, Preparedness, and Response Accord – skrider fram, bør spørsmålet om å sikre rettferdig tilgang til medisinske mottiltak i tide – inkludert mRNA-teknologi – ha hovedfokus. mRNA-plattformen har et enormt potensial til å gi oss banebrytende behandlinger og vaksiner mot sykdommer som hovedsakelig rammer lav- og mellominntektsland og som kan produseres lokalt til en rimelig pris under det rette regimet for immaterielle rettigheter.

For å bygge denne formen for robusthet og motstandskraft, må vi sette disse landenes forskere, produsenter og myndigheter i stand til å utforme regionale økosystemer for FoU og produksjon til det felles beste. Kun da vil mRNA-teknologi nå sitt fulle potensial.

Oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org