Nye tall fra partene i arbeidslivet bekrefter at lønnstoppen drar fra over tid.
Vårens lønnsoppgjør ble sparket i gang denne uken. Ferske tall fra Teknisk beregningsutvalg ble lagt fram. De som har Harald Eias nye serie Sånn er Norge aner kanskje at vi da er nede i tannhjul og drivreimer i den maskinen som gjør at vi i Norge klarer å være et land med relativt små forskjeller og svært høy produktivitet samtidig.
Når lønningene forhandles på denne måten klarer vi å få til lønnsvekst og konkurransekraft samtidig.
Lønnsforhandlingene koordineres på tvers av sektorer, men konkurranseutsatt industri forhandles først, og setter normen for andre tariffområder. Dette er i én setning hovedtrekket i det som kalles frontfagsmodellen. Hensikten er at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor ikke skal stå i veien for at disse bedriftene skal være konkurransedyktige internasjonalt.
Samtidig skal ikke øvrige virksomheter ha en lønnsvekst som gjør at eksportbedriftene taper i kampen om arbeidskraften. Når lønningene forhandles på denne måten klarer vi å få til lønnsvekst og konkurransekraft samtidig.
Avstanden mellom de som tjener mye og de som tjener middels og de som tjener lite, den øker.
Rapporten fra Teknisk beregningsutvalg er på mange måter en grunnstein for lønnsoppgjørene – og har blitt omtalt som «en vaksine mot alternative fakta». I utvalget sitter representanter for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten. For å kunne forhandle om lønn må nemlig partene i arbeidslivet være enige om hovedtrekk i hvordan virkeligheten ser ut. Hvor stor har lønnsveksten vært i ulike sektorer de siste årene? Hvordan ser utviklingen i strømpris ut? Hva er hovedtrekk i internasjonal økonomi som kan påvirke Norge?
Det at partene i arbeidslivet gjennom Teknisk beregningsutvalg blir enige om et felles forhandlingsutgangspunkt har vært del av gullet i den norske modellen i over 50 år.
Fra kortrapporten som kom denne uken, kom det fram flere viktige slike grunnplanker for lønnsforhandlingene. En av dem er utviklingen i inntektsulikhet. Den såkalte Gini-koeffisienten, som er en viktig statistisk indikator på inntektsulikhet over tid, viser at ulikheten øker. Selv om indikatoren vil kunne svinge fra år til år uten at det forteller så mye om det store bildet, er bildet over tid tydelig: inntektsulikheten i Norge øker.
Voksende ulikhet er gift for tilliten mellom folk og evnen vi som samfunn har til å komme fram til gode felles løsninger på de vanskelige utfordringene samfunnet står overfor.
Med andre ord: Avstanden mellom de som tjener mye og de som tjener middels og de som tjener lite, den øker. At Teknisk beregningsutvalg slår fast dette er viktig, for det betyr at arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten er enige om at det er slik virkeligheten ser ut.
Graver vi dypere i dette, ser vi enda tydeligere at noe ikke er som det skal i den norske modellen; maskineriet knirker. Tall fra samme Teknisk beregningsutvalg viser nemlig at 10 prosentene som tjener mest i Norge har fått mer enn 100.000 i reallønnsvekst det siste tiåret, mens de 10 prosentene som tjener minst har fått 1.000 kroner.
Ville du helst hatt 100.000 eller 1.000 kroner i lønnsvekst? Svaret er rimeligvis det første, og dessuten at det ikke er sant at de høyest lønnede har økt for eksempel innsatsen sin på jobb med hundregangeren det siste tiåret i forhold til de lavest lønnede.
Hvis maskineriet i den norske modellen ikke klarer å både skape og dele på en effektiv måte, er det alvorlig grunn til bekymring.
Voksende ulikhet er gift for tilliten mellom folk og evnen vi som samfunn har til å komme fram til gode felles løsninger på de vanskelige utfordringene samfunnet står overfor. Like interessant er det at små lønnsforskjeller og et relativt høyt lønnsgulv bidrar til å fremme innovasjon og omstillingsevne. Det gjør nemlig at bedrifter er nødt til å finne smartere løsninger og investere i teknologi for å investere i konkurransekraft, heller enn som i land som USA, hvor man kan hente inn lavtlønnede ansatte til å gjøre enkle oppgaver for lav lønn.
Tendenser til det samme har vi sett i bransjer som byggenæringen i Norge, som har hatt et produktivitetsfall blant annet fordi det har skjedd utstrakt sosial dumping etter øst-utvidelsen av EU i 2004. Dette stikk i strid med andre næringer, som i samme tidsrom har hatt produktivitetsvekst.
Hvis maskineriet i den norske modellen ikke klarer å både skape og dele på en effektiv måte, er det alvorlig grunn til bekymring. Heldigvis er et av de kraftigste verktøyene for begge deler nettopp utfallet av lønnsoppgjøret, og hvis flere oppgjør over tid kombineres med blant annet sterk velferdsstat og et omfordelende skattesystem, er det mulig å bremse ulikhetsveksten.
Kommentarer