Problemet med historie som propaganda er ikke bare at det får folk til å føle seg vel eller uvel, men at det skaper evige fiender — og dermed vedvarende fare for krig.
NEW YORK: Song Gengyi, som underviser i journalistikk i Shanghai, ble avskjediget sist måned fordi hun gjorde jobben sin. Hun oppfordret studentene til å verifisere offisielle beretninger om Nanjing-massakren i 1937 — en orgie i massemord og voldtekt begått av den keiserlige japanske arme i det som den gang var den kinesiske hovedstaden.
Li Tiantian, en annen lærer som protesterte mot avskjedigelsen, ble straffet gjennom tvangsinnleggelse på et psykiatrisk sykehus.
Vi forventer at journalister skal verifisere fakta. Det er en del av jobben deres. Men fordi ugjerningene i Nanjing under den kinesisk-japanske krigen spiller en så viktig rolle i den kinesiske nasjonalismen, og dermed også i det kinesiske kommunistpartiets propaganda, blir enhver kritisk gransking av det som skjedde ansett som kritikk av de kinesiske myndighetene.
Historieskrivning har selvsagt alltid vært politisk.
Dette krever muligens nærmere forklaring. Fram til Mao Zedong døde i 1976, ble Nanjing-massakren viet lite oppmerksomhet i offisiell kinesisk historiefortelling. Den offisielle historien under Mao var i stedet en heroisk beretning om kommunismens seier over fascistiske og borgerlige undertrykkere. Nanjing var hovedstaden til de kinesiske nasjonalistene da den kinesisk-japanske krigen pågikk. Massakren var derfor en fortelling om nasjonalistenes nederlag og ikke om kommunistenes heltemot.
Da Mao døde, hadde marxist-leninisme og maoisme mistet sin appell, selv blant mange av kommunistpartiets medlemmer. Den nye ortodoksien til partiet er en form for nasjonalisme basert på minner om kollektiv ydmykelse — deriblant Nanjing-massakren — som kun kan slettes dersom det kinesiske kommunistpartiet opprettholder sitt hegemoni.
Omtrent samtidig med at Song ble avskjediget, beordret en domstol i Moskva nedstengningen av Memorial International og søsterorganisasjonen Memorial menneskerettighetssenter. Memorial ble grunnlagt i 1989 for å undersøke Stalin-tidens forbrytelser i Sovjetunionen og for å hedre ofrene. I likhet med Kinas president Xi Jinping, ønsker Russlands president Vladimir Putin å ta kontroll over den historiske beretningen. Det betyr å dekke over stalinismens grusomheter og framheve det russiske folkets heroiske seier over fascismen under andre verdenskrig.
Det er verdt å merke seg at den offisielle historien i Xis Kina er helt på linje med den sterke tendensen i Vesten til å definere kollektiv identitet ut fra historie om folk som ofre.
Historieskrivning har selvsagt alltid vært politisk. Helt siden den store hoffhistorikeren Sima Qian, som ble født ca. 140 f. Kr., har skriftlærde blitt gitt i oppdrag å skrive historie på en måte som gir herskerne økt legitimitet. Hvert dynasti hadde sine egne historikere. Vi ser de samme tendensene i antikkens Roma.
Demokratisk valgte ledere i moderne tid har ikke hatt hoffhistorikere (selv om Arthur M. Schlesinger nærmest kom til å spille en slik rolle for den amerikanske presidenten John F. Kennedy). Men historieskrivningen i vestlige demokratier kan uansett være høyst politisk.
Tenk på rollen slaveriets historie spiller i dagens amerikanske politikk. Mens deler av venstresiden framstiller amerikansk historie som en beretning om hvitt overherredømme, forsøker politikere på høyresiden å forby bøker med slike framstillinger fra skolene.
En følelse av nasjonal overlegenhet gjør folk blinde for egne feil og får dem til å se bort fra hvordan de behandler andre.
Det er verdt å merke seg at den offisielle historien i Xis Kina er helt på linje med den sterke tendensen i Vesten til å definere kollektiv identitet ut fra historie om folk som ofre. Hvis det offisielle narrativet til Maos Kina var preget av heroisme, er historien under Xi en fortelling om hvordan landet ble fornedret av fremmede inntrengere fram til den kommunistiske revolusjonen i 1949.
Den heroiske fortellingen om den lange marsjen, da Maos røde arme unnslapp nasjonaliststyrkene til Chiang Kai-shek, blir i dag tillagt mindre betydning enn det kinesiske folkets lidelser i Nanjing eller fornedrelsen under opiumskrigene på 1800-tallet.
Noe lignende skjedde også i Israel. Narrativet som ble fremmet etter opprettelsen av den jødiske staten i 1948 dreide seg om heltemodige frihetskjempere og virile kibbutzbeboere. Holocaust, som hadde funnet sted i Europa, var skambelagt og noe man helst burde glemme. Dette begynte å endre seg på 1960-tallet etter rettssaken i Jerusalem mot Adolf Eichmann — logistikkhjernen bak nazistenes folkemord. Det ga opphav til et nytt narrativ: Som følge av Holocaust burde Israel innta en hardere linje mot sine fiender, spesielt palestinerne.
Putin foretrekker fortsatt den heroiske utgaven av russisk historie. Triumf — ikke rollen som offer og spesielt ikke lidelse under landets egne ledere — er det russere bør minnes.
Når fiendtlige følelser blir vekket, er historisk presisjon irrelevant.
Det er mange farer knyttet til triumfalistisk historieskrivning. En følelse av nasjonal overlegenhet gjør folk blinde for egne feil og får dem til å se bort fra hvordan de behandler andre. En slik historieforståelse kan også fremme en følelse av medfødt berettigelse, ikke helt ulikt hvordan britene så på verden da landet var på høyden av sin storhetstid som kolonimakt — eller av amerikanere i nyere tid.
Men offisielle historier om folk som ofre kan være minst like farlige. De nører opp under troen på at historisk urett må hevnes og at man aldri må glemme gamle fiender.
Hvis triumfalisme kan føre til arroganse og selvgodhet, kan en vedvarende følelse av ydmykelse nøre opp under kollektivt raseri. Sårene kan være så gamle at årsakene for lengst er glemt; offerrollen blir mytisk. Det kan være lett å nøre opp under hevngjerrige følelser. F.eks. spilte den serbiske nasjonalismen på 1990-tallet på bitre følelser som gikk helt tilbake til slaget om Kosovo i 1389, da serbiske soldater kjempet mot en hær fra det osmanske riket.
Kun Putin kan beskytte russere mot landets fiender, slik Stalin gjorde da Hitler invaderte.
Når fiendtlige følelser blir vekket, er historisk presisjon irrelevant. Bosnisk-serbiske tropper som herjet i Prijedor og Srebrenica under krigen i Bosnia kalte sine muslimske ofre for «tyrkere» — som om de kjempet mot osmanske soldater mot slutten av 1300-tallet.
Faktisk er ikke forskjellen mellom offisielle beretninger om heroisme og offerroller så stor som det man skulle tro. Poenget med historie som propaganda i dagens Kina og Russland — og i Israel — er å legitimere makthaverne. Kun det kinesiske kommunistpartiets styrke kan sørge for at det kinesiske folket aldri vil bli ydmyket av fremmede igjen. Kun Putin kan beskytte russere mot landets fiender, slik Stalin gjorde da Hitler invaderte. Og kun en israelsk statsmakt som vet hvordan den skal slå hardt ned på sine fiender vil forhindre et nytt Holocaust.
Problemet med historie som propaganda er ikke bare at det får folk til å føle seg vel eller uvel, men at det skaper evige fiender — og dermed vedvarende fare for krig.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org
Kommentarer