Houellebecq: En saftig Bic Mac

(Paris:) Vi ser på hverandre i metroen og smiler. Begge sitter og leser den franske kjendisforfatteren Michel Houellebecqs siste roman, «Serotonin».

Sånn er det over alt i disse dager i Frankrike. Alle leser den. Allerede i bokhandelen sa de: “Å, du vil også ha den?”

Selvsagt tronet den midt på hoveddisken, like ved kassa. Innehaveren tvilte på om hun hadde nok eksemplarer til å komme gjennom dagen. De rives vekk, selv om forlaget burde ha tatt hardt nok i med 320 000 eksemplarer i førsteopplaget. Og 80 000 i Tyskland, der Houellebecq er – minst – like populær.

I «Serotonin» har Michel Houellebecq virkelig vært synsk.

Houellebecq er et litterært fenomen, det er sikkert og visst. Men hva er det som gjør ham så spesiell? Forfatteren og kritikeren Alexandre Lacroix har en ganske treffende beskrivelse:

– Jeg har en delt mening, sier han.

– «Serotonin» minner meg på en måte om en Big Mac. Kunden vet at ingrediensene er dårlige, at systemet bak er skadelig og middelmådig, at det ikke metter kroppen og enda mindre sjelen (det gjør faktisk skade) og likevel, i øyeblikket, kan man ikke la være å synes det er godt. Det inneholder nok fett og sukker til å sende elektriske støt til hjernen. Hos Houellebecq snakker vi ikke om majones eller ketchup, men om små stikk ned i det politisk korrekte.

Hovedpersonen, Florent-Claude (for et navn) er ikke politisk korrekt. Han er utdannet agronom og jobber for det franske landbruksdepartementet. Han er alt annet enn grønn; han røyker, drikker, er rasist og homofob, men har hyppig omgang med kvinner som han beskriver omtrent som vandrende kjønnsorganer. Et kapittel beskriver et pedofilt forhold, som hovedpersonen vet om, men ikke angir.

Houellebecqs hundretusener lesere gir f.

Tvert imot er det slike passasjer som selger mest. I den forrige romanen, «Underkastelse», ble en muslim valgt til president i Frankrike. Den har solgt i over en halv million eksemplarer bare i Frankrike, og blitt kult.

I «Serotonin» har Michel Houellebecq virkelig vært synsk. I den ellers nokså monotone monologen til hovedpersonen, skisserer han et opprør, som allerede anses som en forløper til De gule vestenes voldelige demonstrasjoner. Siden Florent-Claude er agronom, er det bøndenes prekære situasjon som beskrives.

Houellebecqs nye roman slippes 4. januar. Vi skal la være å si noe stygt om den.

– Det som nå skjer i fransk jordbruk er en enorm sosial innstramming, den aller største av de som foregår nå. Men den er hemmelig og usynlig. Folk bare forsvinner individuelt fra stedet de bor, uten at det noen gang blir gjenstand for reportasje på TV-stasjonen BFM, skriver Houellebecq.

Han har helt rett i at bøndenes situasjon er dramatisk, en fransk bonde begår selvmord annenhver dag. Houellebecq beskriver også masseoppdrett av kyllinger, og sympatiserer tydeligvis med den voldelige grønne ligaen mot industriell oppdrett.

I boken gjør bøndene opprør, og enkelte av scenene minner virkelig om De gule vestenes vold. Han lar dermed også en «glemt» del av befolkningen slippe til, de som lider i taushet – akkurat som De gule vestene. Det gjør at mange anser ham som en slags profet. Det var allerede tilfelle med hans forrige bok, som ble karikert av Charlie Hebdo.

Tegnerne diskuterte boka på redaksjonsmøtet for nøyaktig fire år siden, som endte i et blodbad.

Tre år senere har de overlevende i redaksjonen ikke mistet sin humor:

– Houellebecqs nye roman slippes 4. januar. Vi skal la være å si noe stygt om den. Forrige gang ble det ikke særlig vellykket, sier sjefredaktør Riss.

Michel Houellebecq er sannsynligvis ikke særlig opptatt av denne nye honnøren.

I «Serotonin» blir Florent-Claude deprimert, nettopp av mangel av signalsubstansen serotonin, som han får middelet Captorix for. Det demper symptomene, men fører også til liten eller ingen ereksjon. Hovedpersonen får det nok bedre, men ikke nødvendigvis leseren.

– Den er så morsom, ble jeg fortalt før jeg begynte å lese. Å ja? Jeg verken lo eller felte tårer av Florent-Claudes jakt på røykerom på hoteller eller tidligere kjærester. Og heller ikke av en av disses intime omgang med hunder. Derimot kan man nikke av forfatterens mange uhyre treffende beskrivelser. Og Houellebecq går rett på, uten omveier. Han skriver ikke lange og innviklede fraser som mange andre franske forfattere. Språket og ordvalget er enkelt, nesten for enkelt mener noen.

– Nivelleringen av fortellingen er villet, og nedtoningen av språket er en del av business-planen, skriver forfatteren Antoine Compagnon i Le Monde.

– Stilendringene er kalkulerte. De forsterker den dystre og normløse effekten (…). Slik er Frankrike i dag, på nullnivå av språk og litteratur, som en perfekt beskrivelse av samfunnets absolutte null-grad, mener han, men berømmer Houellebecq for hans skarpe sans for det som skjer i vår nåtid.

Houellebecq selv liker ikke å bli kalt profet. Han har for øvrig valgt å tie helt ved utgivelsen av «Serotonin», ikke gi et eneste intervju. Derfor vet vi heller ikke om han er stolt av eller glad for å få Æreslegionen, Frankrikes høyeste sivile utmerkelse. Den skal festes til hans bryst av president Macron selv. De to kjenner hverandre litt. En gang ble det drukket så mye vin at forfatteren måtte overnatte på en sofa hos han som den gangen bare var finansminister.

Man kjøper Houellebecq, merket Houellebecq.

Michel Houellebecq er sannsynligvis ikke særlig opptatt av denne nye honnøren. Etter at «Serotonin» gikk i trykken er den utenfor hans kontroll. Han tenker sikkert på den neste, og hvilket brennende tema den vil inneholde. Navnet hans på coveret er nå nok til å selge.

– Det er blitt et merke, skriver magasinet Slate.

– Han behøver ikke skrive lenger, bare produsere. Man kjøper Houellebecq, merket Houellebecq. Den gamle hvite mannen er blitt «bankable.»