Hovmod står for fall

Epstein-spøkelset hjemsøker norsk politikk nok en gang. Ikke bare publiserte både NRK og Aftenposten omfattende dokumentarer om den norske delen av sakskomplekset i forrige uke, denne uken starter også Stortingets høring om saken.

Der kommer statsminister Jonas Gahr Støre på teppet til kontroll- og konstitusjonskomiteen, i likhet med andre tidligere utenriks- og utviklingsministre fra de siste 20 årene.

Som om ikke det var nok, kommer det om noen få uker en bok om de norske Epstein-forbindelsene, der nye avsløringer er ventet.

Stortinget tatt i bruk et av de sterkeste virkemidlene det har og satt ned en kommisjon.

Foreløpig ser det ikke ut til at noen sittende politikere i sentrale verv er rammet av Epstein-skandalen. Likevel har Stortinget tatt i bruk et av de sterkeste virkemidlene det har og satt ned en kommisjon som skal se på hele sakskomplekset – uavhengig av høringssaken som går av stabelen denne uken.

Kommisjoner nedsatt av Stortinget, er ikke hverdagskost. Bare sju ganger tidligere har Stortinget satt ned uavhengige granskningskommisjoner, og da har det handlet om svært alvorlige saker i norsk historie. Lund-kommisjonen på midten av 1990-tallet tok for seg de hemmelige tjenestenes praksis med overvåkning, mens Sannhets- og forsoningskommisjonen så på fornorskningspolitikken overfor samer, kvener og norskfinner.

Måten institusjoner håndterer skandaler på, kan være minst like viktige for tilliten som skandalene selv.

Dette sier noe om hvor alvorlig Stortinget ser på Epstein-skandalen. Flertallet på Stortinget anser saken som så alvorlig at det ser seg tjent med å snu hver eneste stein for å komme til bunns i saken og eventuelt foreslå tiltak som kan bidra til at noe lignende ikke skjer igjen i fremtiden.

Tidligere utviklingsminister fra SV, Erik Solheim, gikk i forrige uke kraftig ut mot kommisjonen, som han mener er en absurd overreaksjon.

Det er det ikke. Måten institusjoner håndterer skandaler på, kan være minst like viktige for tilliten som skandalene selv.

Til tross for et historisk høyt skandaletrykk det siste snaue tiåret har ikke fallet i tillit vært noe særlig å snakke om.

Stortinget har etter hvert fått god trening i den øvelsen det er å rydde opp etter omfattende skandalekomplekser. Reiseregningsskandalene i 2019 og pendlerboligskandalene i 2021 og 2022 avdekket økonomiske smutthull som noen politikere utnyttet til sin egen fordel.

Reaksjonen til Stortinget ved begge anledningene var å se alvorlig på overtrampene og vise til konkrete tiltak som ble iverksatt for å unngå at noe lignende kunne skje igjen.

Dette er helt nødvendig for en institusjon som lever av tilliten velgerne har til dem som forvalter makten på vegne av dem. Til tross for et historisk høyt skandaletrykk det siste snaue tiåret har ikke fallet i tillit vært noe særlig å snakke om.

Et uavhengig blikk på praksisen rundt diplomati og bistand er det som kan bidra til å gjenopprette tillit til utenrikstjenesten.

Tillitsbarometeret som legges frem på Arendalsuka hvert år, viser faktisk at tillitsnivået er ganske stabilt. Tall fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring viser derimot at tilliten til stortingspolitikerne gikk noe ned da skandaletrykket var på sitt mest intense mellom 2021 og 2024, men at tilliten nå så smått er i ferd med å gå opp igjen.

Det kan ha noe å gjøre med at skandalene får konkrete konsekvenser og at partiene og institusjonene utviser en genuin vilje til å rydde opp når skandalene inntreffer. Politikerne beskytter i liten grad hverandre og strekker hendene i været når de blir tatt, og forlater posten sin.

Stortingets granskningskommisjon er et godt eksempel på dette. Et uavhengig blikk på praksisen rundt diplomati og bistand er det som kan bidra til å gjenopprette tillit til utenrikstjenesten, som akkurat nå lider under flere av avsløringene fra Epstein-dokumentene.

To av de mest sentrale skikkelsene i det norske Epstein-komplekset har håndtert skandalen på en måte som er langt fra tillitsvekkende.

Det er en sunn refleks som jeg tror har positiv påvirkning på tilliten til institusjonene, og langt mer enn bare et luthersk botsrituale som må gjennomføres etter press fra mediene som jakter dramaturgi i en skandale.

Desto mer bemerkelsesverdig er det å bli påminnet om hvordan to av de mest sentrale skikkelsene i det norske Epstein-komplekset har håndtert skandalen. Det er langt fra tillitsvekkende.

Tidligere statsminister, utenriksminister, stortingspresident og leder av Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland, omtalte i fjor spørsmålene om hans befatning med Epstein som «absurde». Bare noen måneder senere åpnet Økokrim etterforskning av Jagland for mistanke om grov korrupsjon på bakgrunn av opplysninger i Epstein-dokumentene.

Da tidligere diplomat og statsråd Terje Rød-Larsen ble spurt av Dagens Næringsliv om sine Epstein-forbindelser i 2020, endte det med at han nappet telefonen ut av hånden til DN-journalisten og slo av opptaket. Det føyde seg inn i rekken av mindre heldige utfall mot journalister fra Rød-Larsens side.

Først i forrige uke kom omsider en beklagelse fra den tidligere toppdiplomaten.

Allerede i 1996, da Rød-Larsen måtte gå av som planleggingsminister i nettopp Jaglands regjering, uttalte han at han ikke hadde fortjent den kritiske mediedekningen som ledet fram til statsrådsavgangen hans. Det begrunnet han med alt han hadde gjort både for det norske og globale samfunnet i forbindelse med Oslo-avtalen noen år tidligere.

Først i forrige uke, sju år etter at den første dokumentasjonen av Rød-Larsens Epstein-kontakt ble publisert, kom omsider en beklagelse fra den tidligere toppdiplomaten. Å møte kritisk journalistikk med hovmodighet og selvhøytidelige fraser er heldigvis ikke lenger på moten blant en ny generasjon politikere på Stortinget. Nå overlater de heller skittentøysvasken til allmenn beskuelse, vel vitende om at det kan bli stygt.

Det er ikke absurd. Det er å ta ansvar for tilliten til institusjonen de representerer.