Kan for høy tillit bli et problem under koronaen?

Hvem skulle tro at myndighetene i et av verdens mest egalitære og antiautoritære samfunn ville innføre så strenge restriksjoner på folks frihet som det de faktisk har gjort i Norge siden utbruddet av koronaviruset sist senvinter? Før påske truet de med å bruke Heimevernet og Sivilforsvaret mot det norske folk, nærmere bestemt mot dem som ikke respekterte det omstridte hytteforbudet.

Nå bestemmer myndighetene hvor mange familiemedlemmer man kan ha på romjuleselskap. Ikke en gang under årets viktigste kveld slapp man unna statens innblanding.

Kan det være naivt å stole for mye på staten under en krise?

Mange familier har fått sin jul ødelagt av karanteneregler. For å ikke snakke om de svært merkbare inngrepene i økonomien – ja, og i selve demokratiet.

Likevel har nordmenn flest høy tillit til myndighetenes håndtering av koronakrisen. Hva betyr denne tilliten for krisehåndteringen? Og kan det være naivt å stole for mye på staten under en krise?

 

Høy tillit er en fordel

Undersøkelser som World Value Survey viser at land med høy tillit presterer bedre økonomisk enn de med lav tillit. Hvorfor det er slik, er ikke helt klart, men statlige myndigheter er avhengige av høy legitimitet for å styre effektivt, og det sier seg selv at høy tillit gjør styringen lettere og billigere.

Skatteinnkrevingen er for eksempel vanskeligere i land med lav tillit. Det samme gjelder avtaler i næringslivet. Slikt blir billigere når vi stoler på hverandre og slipper å kontrollere alt.

Det er først når en krise oppstår at tilliten virkelig settes på prøve.

Tillit og ulikhet henger også sammen. Landene med lav ulikhet, scorer høyt på tillit. Det kan ha sammenheng med at folk i samfunn der vi møter hverandre i øyehøyde og der få må gå med lua i handa, har lettere for å stole på hverandre.

Samtidig tar det tid å opparbeide tillit. Den vil også alltid være sårbar. Tilliten er lett å skade og vanskelig å reparere. Det er først når en krise oppstår at tilliten virkelig settes på prøve.

 

Folk krever handlekraft 

Så hvordan har det gått med tilliten underveis? Man skulle tro at restriksjonene ville skape opprør rundt om i verden, men snarere tvert imot: Misnøyen har vel så ofte gått ut på at myndighetene har vært for tafatte. I hvert fall var det slik i den første fasen av pandemien.

I en internasjonale undersøkelse som omfattet 58 land i mars og april 2020, kom det frem at 42 prosent mente at deres respektive regjering ikke hadde gjort nok for å stoppe pandemien. Kun 9 prosent mente tiltakene hadde vært «for ekstreme».

Krisen ble en anledning til å samle seg rundt flagget og styrke fellesskapsfølelsen.

I Norge har restriksjonene hatt høy legitimitet hele veien. Informasjonen fra helsemyndighetene har også stor troverdighet, mens de økonomiske tiltakene fra regjeringens side møter mer motstand. Ifølge Norsk Koronamonitor fra analysebyrået Monitor gir «bare» 52 prosent av respondentene regjeringen godkjentstempel.

I motsetning til den sterke misnøyen med tiltakene under finanskrisen, har folks tillit til sentrale myndighetene likevel økt under koronapandemien.

 

Bra at nasjonalstatene tok grep

Det kan være flere grunner til dette: Viruset representerer en alvorlig trussel mot liv og helse. Når det virkelig gjelder, setter folk sikkerhet og stabilitet over hensynet til frihet (jmf. Maslows behovspyramide). Siden viruset kom utenfra, kunne nasjonale myndigheter heller ikke få skylden for krisen. Den ble snarere en anledning til å samle seg rundt flagget og styrke fellesskapsfølelsen.

Mange var bekymret over nasjonalismens fremvekst ettersom pandemien satte nasjonale myndigheter i sentrum. Selv har jeg ment at det var positivt for tilliten – og faktisk forebygde nasjonalisme – at nettopp nasjonalstatene tok grep. Internasjonal koordinering er en fin ting, men overnasjonal styring ville gjort vondt verre og ført til en nasjonalistisk backlash i denne situasjonen.

Det har hjulpet for tilliten og tålmodigheten at folk har kunne se en vei ut av krisen.

Selv i Norge ville vi ha reagert dersom FN eller Brussel hadde bestemt når norske barnehager, skoler, treningssentre og utesteder måtte stenges ned eller kunne åpnes opp igjen. Selv innenfor nasjonale stater har folk foretrukket desentraliserte tiltak tilpasset lokale forhold. I Frankrike har tiltakene vært mer sentraliserte enn det som har vært vanlig ellers i Europa. Kanskje har de derfor også fått en større motstand mot tiltakene?

Det har videre hjulpet for tilliten og tålmodigheten at folk har kunne se en vei ut av krisen. Når det er lys i enden av tunnelen, blir det lettere å ta en for laget i påvente av vaksinen. Her er også mellommenneskelig relasjoner avgjørende. Når man har tillit til andre, stoler man på at man ikke er den eneste som gjør et offer for fellesskapet. I land med mindre tillit, blir også mistenksomheten for at andre er gratispassasjerer større.

 

Erfaringer og beredskap, ikke bare tillit

Men har land som i utgangspunktet hadde høy tillit, gjort det bedre under koronakrisen enn andre? Forskningen så lang tyder på at land med høy tillit presterer generelt bedre enn andre, trolig på grunn av folkelig «compliance». Spesielt nå under den andre bølgen av pandemien.

Under den første fasen av pandemien klarte for eksempel Hellas seg rimelig bra. Det samme kan sies også om østeuropeiske land med lavere tillit enn land i Nord-Europa. Østasiatiske land som Taiwan, Sør-Korea, Hongkong og Singapore har i global sammenheng vært særs effektive i møte med koronapandemien.

Sverige viser at høy tillit slet ikke er nok for å bekjempe en pandemi.

Det skyldes ikke nødvendigvis høyere tillitsnivå, men tidligere erfaringer med SARS-epidemien i 2002-03, som ga en bedre beredskap mot kriser av nettopp denne typen. De kunne raskt sette i gang med både testing, smittesporing og andre ekstraordinære tiltak. Sverige viser samtidig at høy tillit slet ikke er nok for å bekjempe en pandemi. For det første skyldes det at høy tillit kan føre til lavere risikooppfatning og mindre handlekraft.

For mye tillit kan dessuten fungere som en sovepute. Myndighetene kan tro at folk vil følge rådene på egen hånd, uten påtrykk, reguleringer eller trusler om straff. På den annen side kan folk tro at myndighetene gjør en bra jobb når de ikke gjør det. Det er nettopp det som synes å ha vært tilfellet i vårt naboland.

 

En megafon for staten

I den første fasen økte tilliten til myndighetene også i Sverige, og det til tross for høye smittetall. Media fungerte nærmest som en ukritisk megafon for staten. Statsepidemiologen Anders Tegnell ble en sentral figur siden regjeringen outsourcet de viktigste koronarelaterte beslutningene til ham og hans team i Folkhälsomyndigheten.

I den andre fasen, som vi er inne i nå, er tilliten fortsatt høy, men det stilles i dag flere kritiske spørsmål i svenske medier og av andre aktører i det svenske samfunnet. Ja, selv Kongen meldte seg på, og har tillatt seg å være kritisk til håndteringen av krisen.

Om man skal opprettholde tilliten på lengre sikt, så holder det ikke med gode intensjoner. Man er også nødt til å levere.

Dermed har man nå fått en debatt som var fraværende de førte månedene. Det er på høy tid med tanke på den svært alvorlige utviklingen i landet. Om man skal opprettholde tilliten på lengre sikt, så holder det altså ikke med gode intensjoner. Man er også nødt til å levere.

For Norges del kan vi kanskje si at vi stolte for mye på regjeringen da de stengte skolene våre ned, i strid med faglige råd. Det har antageligvis voldt stor skade, uten å ha begrenset smitten i noen særlig grad.

 

Tillit må kombineres med kritisk sans

Det er positivt at tillit til vitenskap og ekspertise har blitt vitalisert gjennom krisen, men i et demokrati er også «accountability» essensielt. Ekspertene er der for å levere kunnskap og for å gi råd, men til syvende og sist er det de valgte politikerne som må prioritere ut av helhetshensyn, og som må stå til ansvar for valgene de har tatt.

Høy tillit er en viktig kapital som vi må opprettholde, men den må gå hånd i hånd med en kritisk offentlighet. Det har vi heldigvis i Norge, men ikke i tilstrekkelig grad i Sverige. Nå kommer også svenskene etter, med de har betalt en høy pris for sin treghet og slapphet, med nesten 8500 koronadødsfall (mot godt over 1 000 i Danmark, 500 i Finland og over 400 i Norge).

I krisesituasjoner trenger vi både tillit, god beredskap, en kritisk offentlighet og en erkjennelse av at vi må spille på lag.

Under pandemien har myndighetene krevd mye av oss. Vi må nå kreve tilsvarende mye av myndighetene. For å lykkes i kampen mot spredningen av koronaviruset har myndigheter i alle berørte land vært avhengige av folks innsats. I stedet for avmaktsfølelse, som så ofte kjennetegner krisesituasjoner, har forventningene om deltakelse bidratt til en myndiggjøring av innbyggerne.

I krisesituasjoner trenger vi med andre ord både tillit, god beredskap, en kritisk offentlighet og en erkjennelse av at vi må spille på lag for å lykkes.