Høyre-ekstrem ideologi før og nå

Ifølge våre undersøkelser[1]  avhenger norske medborgeres vilje til å ta avstand fra høyreekstremisme av hva vi legger i begrepet. Det er bred enighet om å ikke tolerere nazisme og ny-nazisme, mens dagens varianter av høyre-ekstrem ideologi møter mer toleranse. Skal en debatt om høyre-ekstremisme etter 22. juli bli nyttig, må vi forstå disse forskjellene.

Et nyttig skille kan trekkes mellom historisk-spesifikk og generisk høyre-ekstrem ideologi.

Det førstnevnte knyttes til idé-innholdet som stod sentralt i de fascistiske og nasjonal-sosialistiske (nazistiske) bevegelsene som som vokste frem i Europa i mellomkrigstiden. Disse bevegelsene har hovedansvaret for andre verdenskrig og jødeutryddelsen.

Kjernen i denne spesifikke ideologien, og særlig i den nazistiske varianten som vokste frem i Tyskland, var den anti-semittiske konspirasjonsteorien om at jøder, i ledtog med kommunister, var i ferd med å ta over verdensherredømmet. Det ble argumentert at hvis ikke nasjonal-sosialister stoppet komplottet ville dette føre til degenerering av den ariske rase og ødeleggelse av den rike europeiske kulturarven og fremskrittet den gjorde mulig. Det knyttet seg også til dette visjoner om gjenfødelse som nasjon med nasjonal-sosialistene ved roret—det tredje riket.

Tidlig på 2000-tallet tok jeg et kurs ved Universitetet i Oxford med idéhistorikeren Jan-Werner Müller, og der leste vi flere av tekstene som inspirerte lederne i det tyske nazi-partiet

Tidlig på 2000-tallet tok jeg et kurs ved Universitetet i Oxford med idéhistorikeren Jan-Werner Müller. Akkurat hva kurset het husker jeg ikke lenger, men det gikk under kallenavnet «the dustbin of political theory»; de politiske teoriers skraphaug.  Her leste vi flere av tekstene som inspirerte lederne i det tyske nasjonal-sosialistiske (nazi) partiet. Noe som virkelig hørte hjemme i dette dårlige selskapet var Goubineau´s Essai sur l’inégalité des races humaines (Essay om menneskerasenes ulikhet) hvor den rasistiske teorien formuleres om den ariske rases overlegenhet.

Vi fikk også lest og diskutert noen av tekstene til den politiske teoretikeren og juridiske vitenskapsmannen, Carl Schmitt, som i motsetning til Goubineau´s makkverk i noen grad fremdeles er anerkjent som gyldig kritikk av liberalismen. Dette til tross for at disse teoriene uomtvistelig ga viktig intellektuell støtte til nazistenes maktmisbruk. I hovedverket, Begrepet om det politiske, argumenterer Schmitt, svært forenklet, at den sentrale distinksjonen i politikken er den mellom venn og fiende, og at vold kan være legitimt for å forsvare sin venn mot fienden, spesielt i en krise.

Et overveldende flertall, langs hele den politiske aksen, tar tydelig avstand fra (ny)nazistiske organisasjoner og nazismen som ideologi

I pågående forskning ved Universitetet i Bergen undersøker vi blant annet hvordan dagens medborgere i Norge og resten av Europa ser på høyre-ekstremisme. Ett resultat går igjen overalt hvor vi har gjennomført studier: Et overveldende flertall (80-90%) tar tydelig avstand fra (ny)nazistiske organisasjoner og nazismen som ideologi. Denne avstandstaken er ikke nevneverdig politisert. Det vil si at velgere langs hele den politiske aksen fra Rødt til FrP tar avstand fra nazister og ny-nazister.

Men hva betyr det? Vi vet ikke helt, men vi har grunn til å tro at for mange (men på langt nær alle) er avstandstaken avgrenset til historisk-spesifikke former for høyre-ekstremisme. For vanlige folk betyr det å ta avstand fra nazister at man ikke tolererer organisasjoner som kaller seg nazister eller ny-nazister eller bruker kjente nazistiske eller ny-nazistiske symboler (f.eks. hakekors, brune skjorter, skinheads). Når det gjelder innholdet i nazistisk ideologi, så tas det tydeligst avstand fra jødeforfølgelsen og de bestialske utrydningsleirene.

Flere fagpersoner har tatt til motmæle mot denne snevre historisk-spesifikke definisjonen av høyre-ekstrem ideologi

En av flere fagpersoner som har tatt til motmæle mot en snever historisk-spesifikk definisjon av høyre-ekstrem ideologi er den britiske historikeren Roger Griffin.  Han har argumentert for at det finnes noe som han kaller «generisk fascisme». Det følger flere fagfolk ham i, men så er det da en diskusjon, også faglig, om hva kjernen i denne generiske formen er.

Når jeg selv blir bedt om å foredra om høyre-ekstrem ideologi formulerer jeg det omtrent slik: Kjernen i ideologien er en fortelling om en ytre fiende (for nazistene, jøder) og en indre fiende (for nazistene, kommunister) som konspirerer og truer nasjonen eller sivilisasjonen. Den høyre-ekstreme tror at hvis ikke de griper inn straks, kommer nasjonen eller sivilisasjonen til å gå under (faguttrykk: apokalypse).  Hvis de høyre-ekstreme derimot griper inn, tror de at nasjonen kan fødes på ny og gjenoppstå som mer praktfull enn noen gang før (faguttrykk: palingenese).

Hva betyr det så å vektlegge det generiske i høyre-ekstrem ideologi for analysen av de formene for høyre-ekstremisme som er vanlig i dag?

Noen mener, slik som Jean Marie le Pen, at ideologien ikke lenger kan beskrives som høyre-ekstrem fordi man har tatt avstand fra biologisk definerte raser

Fra 1970-tallet har vi sett en forskyvning i høyre-ekstremismens fiendebilder sammenlignet med nasjonal-sosialismen i mellomkrigstiden. Fremdeles ligger et hierarki av folkegrupper ut ifra opprinnelse til grunn, men i dagens høyre-ekstreme ideologi—hvor hovedtankegodset stammer fra franske filosofiske sirkler fra 1970-tallet—trekkes skillet ikke lenger basert på biologisk gitte raser, men heller på kulturelt gitt bakgrunn eller etnisitet.  Noen mener da, slik som Jean Marie le Pen, at ideologien ikke lenger kan beskrives som høyre-ekstrem fordi man har tatt avstand fra biologisk definerte raser. Studier viser at den massive folkelige motstanden mot å tolerere høyre-ekstremisme skaller noe av når ideologien formuleres slik.

Studier viser at den massive folkelige motstanden mot å tolerere høyre-ekstremisme skaller noe av når ideologien formuleres slik

Andre går enda mindre dyptpløyende til verks og argumenterer for at så lenge en ikke er drevet av hat mot jøder, så kan en ikke være høyre-ekstrem.  Dette har for eksempel vært ett av argumentene fremmet av den anti-islamske bevegelsen PEGIDA som baserer seg på den mest utbredte høyre-ekstreme konspirasjonsteorien i dag.  Denne er for mange kjent som Eurabia-konspirasjonen. Kort fortalt, bygger den på en overbevisning om at muslimer (den ytre fienden), i ledtog med politikere hovedsakelig på venstresiden (den indre fienden), kommer til å ta over Europa med mindre folk våkner og handler. Våre studier tyder på at befolkningen i Norge (og andre europeiske land) er delt i synet på om denne formen for anti-islamsk høyre-ekstremisme bør tolereres.

Synspunktene i den norske befolkningen på hvorvidt man skal tolerere høyre-ekstremisme ut ifra en generisk eller en historisk-spesifikk definisjon er i noen grad politiserte (i likhet med i Europa for øvrig). Velgere til høyre er mer tilbøyelige til å kun ta avstand fra høyre-ekstremisme spesifikt knyttet til historisk nasjonal-sosialisme i snever forstand, mens velgere til venstre oftere mener at generisk definert høyre-ekstremisme ikke bør tolereres.

Som fagperson mener jeg at det vil være gunstig for det norske demokratiet om vi klarte å skape en bred politisk enighet om å også ta avstand fra generisk definert høyre-ekstrem ideologi

Til dette er det viktig å tilføye at det er en forskjell på å tolerere og å støtte høyre-ekstrem ideologi.  Å tolerere er å akseptere som legitime synspunkter man ikke er enig i. Toleranse er helt vesentlig i et liberalt demokrati.

Like fullt mener jeg som fagperson at det vil være gunstig for det norske demokratiet om vi klarte å skape en bred politisk enighet om å også ta avstand fra generisk definert høyre-ekstrem ideologi.  Dette mener jeg er viktig spesielt av hensyn til de gruppene som er særlig truet av dagens høyre-ekstreme fiendebilder og deres rett til å delta i samfunn og politikk uten trusler mot seg eller sine familiers liv og helse.

Data vi har samlet inn tyder på at mange i det norske samfunnet er enige med meg i det. Likevel er det en realitet at den virkelig brede politiske enigheten i samfunnet vårt per nå ikke strekker seg lengre enn til å ta avstand fra historisk-spesifikk høyre-ekstrem ideologi; nærmere bestemt nazisme og ny-nazisme i snever forstand.

 

[1] Undersøkelsene det refereres til er gjennomført i Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen og i den europeisk komparative undersøkelsen, the European Internet Panel Study.  Funnene som omtales i denne kommentaren er beskrevet i en vitenskapelig artikkel forfattet av Lise Bjånesøy, Elisabeth Ivarsflaten og Lars-Erik Berntzen.  Artikkelen blir for tiden fagfellevurdert i et internasjonalt statsvitenskapelig tidsskrift. Hovedtendensene i data-materialet som beskrives her har vært presentert på flere vitenskapelige konferanser og møter og det knytter seg liten usikkerhet til holdbarheten i dem.