Høyre har ikke greie på økonomi

På tampen av valgkampen 2017 er det mange som mener den politiske debatten i forbindelse med valget har vært uoversiktlig. Noen mener det kommer av at få saker har dominert valget. Andre hevder at valgkampen er preget av at forskjellene mellom partiene og blokkene er for små. Spesielt gjelder det forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Aftenposten har til og med laget en test til sine lesere for å illustrere hvor like de to partiene er.

En interessant fortelling. Det er bare et problem: Den stemmer ikke. Det er fundamentale forskjeller mellom høyresiden og venstresiden, og mellom Høyre og Arbeiderpartiet i årets valg. Partiene og de to blokkene i norsk politikk bygger på to grunnleggende ulike ideologier og faglige fundamenter.

Det handler blant annet om et skille jeg har valgt å kalle «troen på klassisk og udokumentert økonomisk teori» og «troen på nyere empirisk økonomisk forskning», og hvilke av de to tankegodsene de ulike partiene mener man bør styre landet etter. Høyresiden tror mest på den første. Partiene på venstresiden tror mest på den siste.

Ordninger for dem som faller ut av arbeidslivet bidrar til et omstillingsdyktig næringsliv.

Et av medieoppslagene i valgkampen som har synliggjort dette skillet best, var et intervju med kommunalminister Jan Tore Sanner i Dagens Næringsliv 21. august. Bakgrunnen var at økningen i skatteinngangen for 2017 og 2018 er så sterk at kommunene får fire milliarder mer enn ventet. Det skjer fordi veksten i norsk økonomi har vært høyere enn hva regjeringen anslo i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og kommuneproposisjonen i mai.

Skatteinngangen til staten har dermed økt med 65 milliarder, til tross for at personskatten er satt ned med 18 milliarder. «Det viser at vi med vår politikk både kan gi skattelette, skape vekst i økonomien og investere i samferdsel, forskning, helse og omsorg», hevdet Sanner, og konkluderte med at dette beviser at skatteøkninger ikke er nødvendig for å finansiere velferden, slik Arbeiderpartiet og partier på venstresiden hevder. DN skriver at de økte skatteinntektene gjør at Høyre og FrP er blitt enda sterkere i troen på at det er et rom for ytterligere skattelettelser framover. Flere andre høyrepolitikere har i løpet av den siste tiden antydet det samme: at skattekutt i seg selv gir mer velferd eller økte skatteinntekter.

Resonnementet til Sanner hviler lett på den økonomiske teorien om «Lafferkurven», tegnet av den amerikanske økonomien Arthur Laffer på en serviett under et restaurantbesøk med de republikanske politikerne Dick Cheney og Donald Rumsfeld i USA i 1974. De møttes over noen drinker for å finne alternativer til daværende president Gerald Fords forslag om skatteøkninger. Dersom Ford virkelig ønsker å øke veksten i økonomien og statens skatteinntekter, må han kutte skattene, ikke øke dem, hevdet Laffer.

Det ville jo være flott for høyresiden om teorien stemte.

Og med det ble en av de dominerende ideene om forholdet mellom skattenivå og skatteinntekter introdusert i moderne politisk økonomi. Ifølge teorien vil lavere skatt på privat næringsliv resultere i sterkere økonomisk vekst, som igjen vil føre til at de totale skatteinntektene til staten blir høyere. Skattekuttene er dermed selvfinansierende. Figuren under illustrerer resonnementet:

 

Med skattenivået på den horisontale aksen og skatteinntektene på den vertikale aksen, viser figuren at det alltid er to punkter på kurven, bortsett fra på toppen, hvor de totale skatteinntektene til staten er de samme: en høyere skattesats på et mindre økonomisk grunnlag, og en lavere sats på et større økonomisk grunnlag. Politikere som ønsker mer inntekter til staten, bør derfor sette ned skattene dersom de er for høye. Og det mener jo stort sett politikere på høyresiden.

Det ville jo være flott for høyresiden om teorien stemte. Torbjørn Røe Isaksen synes ideen er så forlokkende at han har laget pizza av den. Men til tross for bred spredning og begeistring, så har modellen ikke empirisk støtte. Ikke i amerikansk og vestlig økonomisk forskning gjennom 40 år. Og ei heller i norsk økonomi høsten 2017.

Tvert imot har underskuddene på statsbudsjettene økt i perioder med skattekutt i amerikansk økonomi. At skatteinntektene til den norske staten øker i disse dager, kommer så visst av vekst i økonomien. Men veksten kan vel så sannsynlig forklares med befolkningsøkning, økt offentlig forbruk og lave renter, og ikke skattekutt.

Mens vi over lang tid har dekket inn statsbudsjettet med cirka 8 prosent penger fra oljefondet, er vi i dag nærmere 20 prosent. I 2017 bruker regjeringen 220,9 milliarder oljekroner for å dekke underskuddet på statsbudsjettet, mot 158,1 milliarder i 2014.

Lav ulikhet og et organisert arbeidsliv har gitt oss høy vekst.

Det som derimot er bevist av internasjonal økonomisk empirisk forskning, er lønnsomheten av å satse på velferd framfor skattekutt. Som Hannah Gitmark i Tankesmien Agenda skriver om i notatet Velferd, skatt og vekst har de nordiske landene klart å kombinere et høyt skattenivå og et omfordelende skattesystem med høy økonomisk vekst og produktivitet, og et godt investeringsklima.

Vår universelle skole, tilgang til gratis høyere utdanning og andre kompetansetiltak sikrer næringslivet attraktive og produktive arbeidstakere og høyere sosial mobilitet enn i mange andre land. Staten tar på seg kostnader knyttet til fravær som sykdom og barnefødsler.

Ordninger for dem som faller ut av arbeidslivet bidrar til et omstillingsdyktig næringsliv. Når fellesskapet og den enkelte arbeidstaker deler risikoen ved arbeidsledighet, bidrar det til bedre overganger mellom ulike jobber. Lav ulikhet og et organisert arbeidsliv har gitt oss høy vekst.

Den overordnede ideen om at skatteletter kan stimulere til vekst, kan likevel ha noe for seg. Spørsmålet er hvordan de utformes og hvem de rettes mot. Det er bred enighet om at ekstremt høye skatter kan begrense insentiver og risikovillighet, og dermed svekke veksten. Men det er ingenting som tyder på at norsk økonomi har hatt for høye skattenivåer i løpet av de siste regjeringsperiodene, og det er vanskelig å vite hvor på Lafferkurven man i så fall befinner seg.

Det er politisk latskap å hvile seg på klassisk og udokumenterte økonomiske modeller.

En forutsetning for at skatteletter kan stimulere økonomien, er at de rettes mot de lavest betalte i samfunnet og middelklassen. Rett og slett fordi det er disse gruppene som overfører skattelettene og økte inntekter til økt forbruk. En studie fra IMF peker på at høy ulikhet skader vekst, mens mer likhet skaper vekst: Organisasjonens beregninger anslår at en prosent vekst i inntektene til de 20 prosent rikeste gir 0,08 prosent mindre vekst. Samtidig gir en prosent vekst i inntektene til de 20 prosent fattigste 0,38 prosent mer vekst.

Derfor bør skatteletter kanaliseres til dem med dårligst råd, slik blant annet sosialøkonom ved Frischsenteret, Knut Røed, har påpekt.

Dagens regjering har imidlertid gitt sine skatteletter til landets rikeste, som ikke forbruker, men sparer mer. Politikken er dermed stikk i strid med hva økonomisk empirisk forskning anbefaler.

Tilbake til intervjuet med kommunalminister Sanner i Dagens Næringsliv: ifølge Sanner er det politisk latskap å øke skattene i Norge, slik Arbeiderpartiet og venstresiden går til valg på. Det er feil. Tvert imot. Det er politisk latskap å hvile seg på klassisk og udokumenterte økonomiske modeller fremfor å tilpasse virkemidlene etter nyere empirisk økonomisk forskning. Det synes som om Høyre har gått fra å være Norges kalkulatorparti, til å bli et parti bygget på økonomisk utopi.

Stadig flere barn og unge lever i fattigdom eller nær fattigdom.

På den andre siden er det både modig og riktig å gå til valg på å øke skattene for å finansiere velferd som lønner seg for oss alle på sikt, og på å redusere ulikheten for å styrke økonomisk vekst, slik partiene på venstresiden gjør.

Økonomiske analyser viser at forskjellene øker. De rike blir rikere. Og i Norge ser vi blant annet at lønnstakerne har fått en lavere andel av verdiskapingen siden 70-tallet, mens kapitaleierne får stadig mer. Stadig flere barn og unge lever i fattigdom eller nær fattigdom, noe som er svært uheldig, både ut i fra rettferdighetsgrunner og samfunnsøkonomi.

Stortingsvalget handler også om det. Når Arbeiderpartiet og venstresiden går til valg på slagord som velferd framfor skattekutt og oppgjør med forskjells-Norge, er de ideologiske motsetningene høyst tilstede. Også i år.