Høyres ja-dag

«Nei er en del av jobben. Nei er lyset. Nei er svaret.» Det sier Jennifer Garners rollefigur i filmen Ja-dag. Før hun oppdager at hun oppleves som negativ og diktatorisk og bestemmer seg for å utelukkende si ja til alt i en hel dag.

«Det går ikke så bra til slutt», fortalte tiåringen min, som har sett filmen: «De skal ikke akkurat ha ja-dag igjen.»

For noen uker siden var jeg på vei til toget da jeg ble møtt av en Høyre-mann som delte ut flyers. Det er jo lokalvalg snart, og togpendlere er tidlig oppe og mottakelige for politiske budskap.

Jeg tok imot flyeren. Der kunne jeg lese at kommunen jeg bor i, skal bli en «JA-kommune», en sånn kommune som «sier JA når vi kan og nei bare når vi må».

For det er jo sånn at når du sier ja til noe, sier du gjerne også nei til noe annet.

En togtur senere var jeg på kontoret i Oslo. Der lå Dagsavisen på bordet, forsiden var viet et intervju med Høyres byrådslederkandidat. Tittelen på saken var som et ekko av brosjyren som lå brettet sammen i sekken min: «Vi skal bli en ja-kommune», uttalte Eirik Lae Solberg glisende, «en positiv kommune, som ser etter hva som skal til for å si ja, i stedet for grunner til å si nei».

Har Høyre lånt sitt valgkamp-slagord av en middelmådig Hollywood-film?

Det høres jo forlokkende ut. Hvem kan vel motstå et parti som vil ha en positiv kommune som sier ja? Rett og slett Høyres versjon av Jennifer Garner. Som pappaen i filmen sier: «Vi har prøvd å gjøre det rette. Kanskje det er på tide å prøve noe nytt.»

Egentlig er det jo en fin ting, å si ja så ofte som vi kan. Vi som har barn for eksempel, sier jo langt oftere nei enn ja. Og hvis flere er som meg, sier vi også ofte nei der vi kunne ha sagt ja.

Valget handler om politikk, og om ideologi.

Men der stopper også sammenligningen mellom familier og kommuner. Som foreldre er vi jo ansvarlige for våre egne barn, og sier ja eller nei ut ifra våre verdier, og ikke minst, hva som passer. Barna kan få ja til is i dag, men nei i morgen. De kan hoppe og sprette i senga før jeg skifter sengetøy, men ikke etterpå. Barna stoler på at mamma og pappa tar de riktige avgjørelsene, selv om det betyr at de får både ja og nei til samme ting på forskjellige dager.

Sånn er det ikke i en kommune. For det er jo sånn at når du sier ja til noe, sier du gjerne også nei til noe annet. Å drive en kommune er jo nettopp dette: behov og interesser veies opp mot hverandre, og opp mot den politikken det (eller de) styrende partiet har vedtatt å følge.

Det er lov å prøve å framstå som apolitisk, ved å bare si at de skal si ja i stedet for nei. Men valget handler om politikk, og om ideologi.

Det vet vi som skal velge politikere til høsten veldig godt. Men så er det så fort gjort å glemme, når vi blir lovet at alt skal bli bedre, bare noen andre kommer til makta.

Spørsmålet er hva Høyre skal si ja til – og hva de da samtidig sier nei til.

De kunne ha vært kjempepositive og ropt høyt JA! til offentlig drift av velferdstjenester.

Et hett tema for tiden, er hvorvidt velferdstjenester skal drives i kommunal regi eller av private aktører. Jeg mener for eksempel at velferden skal være profittfri. Det sier Høyre nei til. Men de må ikke si nei. De kunne ha vært kjempepositive og ropt høyt JA! til offentlig drift av velferdstjenester. Men det gjør de ikke. Vi snakker jo om partiet Høyre.

Høyre kunne ha sagt ja til forsøk med sekstimersdag. De kunne ha sagt ja til gratis skolemat. De kunne ha sagt ja til heltidsstillinger på sykehjem, for å nevne noen eksempler. Men her vil Høyre ha en «nei-kommune».

De sier ja til, er å «strekke seg langt for å gi tillatelser og muligheter til å ta i bruk og utvikle byen». Noen ganger kan det å si ja til utbyggere innebære å si nei til folks behov. Da Høyre satt i regjering, gjorde de det for eksempel enklere å lage boliger som ikke passer for rullestolbrukere.

Når Høyre selger seg inn som et parti som skal gi deg en «ja-kommune», pakker de politikken inn i et utsagn som sier nøyaktig ingenting. Samtidig ligger det en annen mening i slagordet: Hvis det er Høyre som skal til for å gi deg en positiv ja-kommune, må vel det bety at dagens Oslo er en negativ nei-kommune?

For fire år siden ville ikke folk ha Høyre-styre i kommunene.

Det gjelder forresten ikke bare Oslo. Et kjapt søk forteller meg at en rekke andre kommuner har ordførere eller ordførerkandidater fra Høyre som sørger for å spre budskapet om de glade høyrestyrte ja-kommunene.

For fire år siden ville ikke folk ha Høyre-styre i kommunene. Det har forandret seg. For å sitere pappaen i Ja-dag igjen: «Kanskje vi kan gjøre ting bedre ved å være litt mindre seriøse.»

Det er fint å si ja. Men en kan ikke si ja til alt, alltid. Det vet Høyre. Og det vet nok velgerne også.