Høyresiden har tapt tankekrigen

I sommer har Klassekampen sett på hvordan tankesmiene i Norge jobber, og vurdert i hvor stor grad de har lykkes i arbeidet. Avisen har blant annet talt antall oppslag i pressen – og synlighet er viktig for en tenketank. Konklusjonen er at Civita nevnes flest ganger.

Det er ikke underlig, siden Civita har eksistert lengre enn både for eksempel tankesmiene Agenda og Manifest, og dessuten på mange måter er en direkte videreføring av den anti-sosialdemokratiske organisasjonen Libertas, som ble dannet helt tilbake i 1947. Det er heller ikke tvil om at Civita har etablert seg som en viktig sosial arena for den brede borgerligheten.

Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene.

Det er også en sentral oppgave for tenketanker. Å skape gode relasjoner mellom mennesker er nyttig når det senere skal formes politiske allianser mellom de samme folkene.

Men den kanskje aller viktigste oppgaven for en tankesmie er å påvirke de dype trendene i det offentlige ordskiftet. På høyresiden og fra Civita-hold har man gjerne vist til kampen om det som den svenske filosofen og forfatteren Lars Gustafsson kalte «problemformuleringsprivilegiet».

Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Målet for alle tankesmier er å påvirke dette, og definere hvilke saker vi som samfunn mener er viktige, og ikke minst hvilke verdier «alle» mener er gode mål for samfunnsutviklingen.

Nordmenns holdninger og verdier over tid har tvert imot utviklet seg i retning venstresiden de siste tiårene.

Civita har rett og slett ønsket å ta det de kaller «godhetshegemoniet» fra venstresiden. Slik at journalister og folk flest skal slutte å stille spørsmål om hvorfor det er skattekutt til de rikeste og velferdskutt til de svakeste i statsbudsjettet. Men heller spørre hvorfor det ikke er kuttet mer i skattene og strammet mer inn på offentlig sektor.

Dette har imidlertid ikke høyresiden og deres tenketank lykkes med, på tross av mye ressurser og høy frekvens i mediaopptredener. Nordmenns holdninger og verdier over tid har tvert imot utviklet seg i retning venstresiden de siste tiårene.

“Om Høyre tolker valgresultatet som et ønske om mer høyrepolitikk, tar de feil. Politikere som bevarer velferdsstaten står øverst på velgernes ønskeliste, ikke skattekutt og privatisering”, kunne professor Ottar Hellevik fortelle et snaut år etter at den blåblå regjeringen tiltrådte.

Få vet mer om hva som rører seg i velgerkorpset enn ham. Han har arbeidet med holdningsundersøkelsen Norsk Monitor i 30 år, og kartlagt hvilke verdier det norske folk legger vekt på. Han begynte i jappetiden, og så hvordan høyrebølgens verdier med individualisme og private løsninger så ut til å overta folkesjelen. Men rundt år 2000 skjedde det noe.

Da ble nordmenn mer opptatt av fellesskap og å ta vare på velferdsstaten.

Høyresiden kjemper nå en forsvarskamp på dette viktige samfunnsområdet.

Norsk Monitor har siden 1985 stilt et representativt utvalg de samme spørsmålene, og i de klassiske skillesakene mellom høyre og venstre har høyresiden tapt tankekrigen. Gjennom -80 og 90-tallet var for eksempel befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om et høyt skattenivå var nødvendig for å sikre offentlige goder. Etter årtusenskiftet har det vært et stadig voksende flertall som stiller seg bak dette utsagnet – faktisk dobbelt så mange enn de som er uenige.

Prosjektet om å gjøre skattekutt til et frihetsprosjekt og en vinnersak, har altså høyresiden tapt.

En annen viktig skillelinje har gått i synet på privatisering av velferd. Også der skjedde det noe rundt år 2000, der et flertall nå er uenige i at det blir bedre og billigere med private løsninger. Motstanden mot private sykehus og skoler er klar og voksende de siste par tiårene.

Høyresiden kjemper nå en forsvarskamp på dette viktige samfunnsområdet, der man ikke lengre rykker fram med storstilte privatiseringsprosjekter. Men må forsvare kommersielle barnehager og barnevernsinstitusjoner, og har lagt tankene om frislipp av kommersielle selskaper i skolesektoren på is.

Civita har lykkes med å gjøre Per-Willy Amundsen, Sylvi Listhaug og Per Sandberg til statsråder.

Det forklarer også endringen i retorikk. Man har skjønt at det ikke er mulig å vinne valg med å fortelle velgere at man vil føre tradisjonell høyrepolitikk. Ulikhet og forskjeller er negativt. Fellesskap, trygghet og en sterk velferdsstat er positive verdier for de aller fleste. Den tankekrigen har venstresiden vunnet.

Civita har lykkes med å gjøre Per-Willy Amundsen, Sylvi Listhaug og Per Sandberg til statsråder. Det kan skape depresjon og mismot. Men at den politiske kampen kjempes om venstresidens verdier, er likevel en trøst. Og viser at det bør være fullt mulig å vinne også den politiske makten.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papiravis 21. august, 2018)