Er høyresidens nostalgi ekte?

I et større intervju i Sveits forleden uttalte Stein Erik Hagen at Arbeiderpartiet bør leve opp til partiets mantra om å «skape og dele». Han mener Støre har mye å lære av Einar Gerhardsen, og mener partiet har forlatt sitt gamle jeg. Han fremstiller det som at Arbeiderpartiet har foretatt et linjeskift.

Ah, disse fortellingene om sosialdemokratiet. Det kunne vært en egen OL-gren, hvor det å beskylde Arbeiderpartiet for å ha forlatt sitt gamle jeg var fast innslag. Siv Jensen savnet i 2020 at Stoltenberg var så «forutsigbar». I 2017 savnet Jan Tore Sanner tvert imot Stoltenbergs «reformvilje». «Herregud så jeg savner Jens Stoltenberg i næringspolitikken» sa Sylvi Listhaug i 2019.

Høyresiden er ikke alene om dette retoriske grepet.

Det har vært en så påtagelig fra høyresiden at både Stavanger Aftenblad og Dagens Næringsliv spurte om dette var del av en større strategi.

Når dine politiske motstandere omfavner deg, hva forteller det egentlig? Trygve Bratteli sa det egentlig godt da han ble spurt om han trodde han ville få godt ettermæle: «Ja», skal Bratteli ha svart, lakonisk. «I den grad det kan skade min etterfølger».

Høyresiden er ikke alene om dette retoriske grepet. Rødts Mimir Kristjansson skrev en hel bok med tittelen Hva ville Gerhardsen gjort?, selv om Gerhardsen selv mildt sagt var anti-kommunist som statsminister.

Men uttalelsene fra Stein Erik Hagen er dobbelt pussige.

For det første fordi Hagen har vært aktiv i det offentlige ordskiftet lenge, og aldri har vært noen sosialdemokrat. I 2008 brukte han samme retoriske grep mot Jens Stoltenberg – alt var bedre før. «Dagens Ap-ledere har bare perspektiv frem til neste valg», sa han, og omtalte næringspolitikken som «lett østeuropeisk».

Den økonomiske ulikheten i Norge vokser.

I en annen sak fra 2008 kaller han Stoltenberg «en svak statsminister», og følger opp at «De sier at … jeg er en slags samfunnsfiende. En man skal ta». Mon tro om ikke Stein Erik Hagen hadde stemt Høyre (eller til nød Fremskrittspartiet) uansett hva Arbeiderpartiets politikk hadde vært?

Hagen ga i 4,5 millioner kroner til Høyre i forbindelse med sist Stortingsvalg. Var det et uttrykk for savn etter Gerhardsen?

Den andre grunnen til at Hagens utsagn er pussige, er at den økonomiske situasjonen har endret seg betydelig over tid. Det har blitt billigere å være rik i Norge. Formuesskatten og selskapsskatten er lavere nå enn den var i 2013 og bunnfradraget er doblet. Samtidig er det bedriftseierne som stikker av med stadig større andeler av verdiskapningen som arbeidstakerne og arbeidsgiverne skaper sammen.

Utflagging er kanskje først og fremst et ganske radikalt og uansvarlig uttrykk for maktbruk.

Den økonomiske ulikheten i Norge vokser. Selv Solberg-regjeringens embetsverk slo fast at den viktigste driveren var at de rike blir stadig rikere, uten at resten får bli med på samme vekst.

Hadde ikke Hagen allerede meldt seg ut av Norge, og blitt sveitser, hadde han hatt langt større økonomisk handlingsrom til å bruke på å sende skjortene sine til skredder i England eller andre absurde eksempler på luksusforbruk i en verden der slikt blir stadig mer meningsløst.

Mer interessant enn diskusjonen om retorikk som høyresiden, Stein Erik Hagen og de andre formuende legger opp til, hadde det vært interessant med en diskusjon om hva utflagging egentlig er. Diskusjonen om man bør synes synd på de rike eller ikke, er egentlig ganske naiv.

Norge er ikke blitt blant verdens beste samfunn ved å delta i en konkurranse om å lavest mulig skatt.

Utflagging er kanskje først og fremst et ganske radikalt og uansvarlig uttrykk for maktbruk. Økt økonomisk ulikhet, økt konsentrasjon av samfunnets midler på noen få hender, gjør at noen få vil ha stadig større makt til å presse politikerne til å føre en viss type politikk. Og ikke minst – det er et maktmiddel på siden av den organiserte norske arbeidslivsmodellen, i tillegg til lock-out, arbeidsgivernes «streik».

Norge er ikke blitt blant verdens beste samfunn ved å delta i en konkurranse om å lavest mulig skatt. Å stå så rakrygget i møte med maktbruken som utøves fra det sterkeste kapitalinteressene som det Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre gjør, fortjener egentlig honnør.

Men den honnøren kommer antakelig først fra høyresiden når de to partilederne har trådt til side, og bare hvis det kan skade deres etterfølgere.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 30. januar 2023.)