Humaniora, skal vi danse?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har bebudet en egen stortingsmelding om humaniora i 2017. Det utskjelte humaniora har lenge stått ensom på dansegulvet og sett politikerne gjøre kur til de øvrige fagfeltene. Endelig kom det en snill gutt fra Telemark og bød hen opp.

Meldingen er et tiltrengt grep for et felt som står i intellektuell stampe. Karikaturen av humaniora som virkelighetsfjernt og uegnet for samtiden, synes å ha slått rot i offentligheten. Alle humorister har en distré humanioraprofessor på repertoaret. Lenge har NHO og LO kappes om å være mest oppgitt over unge som bruker tid på unyttige fag, der de heller skulle blitt sykepleiere eller ingeniører. Nærmest forhåndsdømt til å bli veggpryd kom humaniora til festen med et vanskelig rykte. Ved ribbeveggen står Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen og fniser.

Er det gamle Høires dannelsesideal som her gir seg til kjenne?

Krisen har vart lenge. Lærestedene har satt ned flere dannelsesutvalg. Fritt Ord finansierte i fjor rapporten «Hva skal vi med humaniora?». Lange debatter har versert i snevre aviser om humanioras egenart og berettigelse. Det er vanskelig å strutte av selvtillit når man ikke er helt sikker på egen identitet.

Hele tiden har politikerne holdt seg på armlengdes avstand. Den manglende politiske vilje til å delta i humanioradebatten, er påfallende når man ser hvordan politikere ivrer etter å snakke opp andre former for forskning og kunnskap. Realfagene, profesjons- og fagstudier og de samfunnsvitenskapelige disiplinene omsvermes av folkevalgte som jakter på nye næringer. Hvert halvår dukker det opp fagområder som skal være «den nye oljen.» De humanistiske fagene anslås derimot å ha magert petroleumspotensial.

Men nå forsøker Isaksen altså å flytte humanioradiskusjonen et par hakk lenger frem. Hvorfor var det først en konservativ statsviter som bød opp humaniora? Er det gamle Høires dannelsesideal som her gir seg til kjenne? Er det den høviske arven fra C.J. Hambro, Langslet og Lønning som også får Isaksen til å leke med tanken på at kultur- og historiefag kan ha noen verdi for samfunnet?

Idealene i venstresidens kunnskapspolitikk er gjerne de samme som høyresidens.

Istedenfor å gruble over høyresidens motiver, er det mer betimelig å spørre seg hvorfor venstresiden ikke har vist noen øyensynlig interesse på lenge. Eksempelvis har Arbeiderpartiet det siste halvåret brukt mesteparten av tiden på å få vridd all høyere utdanningspolitikk til å handle om fagskoler. Verre er det at manglende interesse av og til glir over i ren forakt. Rundt tiden for opptak til universitet og høgskoler i juli, kommer det alltid noen anbefalinger fra venstresidedebattanter om ikke å studere unyttige fag, så som humaniora. Dette er særlig underlig fordi den eldre garden på venstresiden, eksemplifisert ved nylig avdøde Berge Furre, gjerne var betatt av de humanistiske fagenes radikale potensial.

Studiet av menneskets spor i tiden, språk, litteratur, filosofi og historie har av venstresiden tradisjonelt vært ansett som et frigjøringsprosjekt for den enkelte borger og et bidrag for å skape et alternative narrativ til de borgerlige. Fra dette gamle forholdet mellom venstresiden og humaniora kom feministisk lesning av tekster, marxistisk historieskriving og kritisk politisk filosofi.

Men den tid er forbi. Idealene i venstresidens kunnskapspolitikk er gjerne de samme som høyresidens, investering i fremtidige næringer. Men det er sjelden at humaniora trekkes frem som et relevant virkemiddel. Snarere virker det som om den norske politiske venstresiden har rottet seg sammen med LO og NHO ved ribbeveggen. Hva skjedde?

Karikaturen om det fjerne humaniora har dessverre en kime av sannhet i seg.

På den ene siden virker det som om venstresiden de siste årene har lagt sin elsk på en positivistisk gren av vitenskapen, der kontrollerte eksperimenter og regresjonsanalyser av store datasett er den eneste kilden til kunnskap. Politikere ser ut til ikke lenger å våge seg ut i offentligheten med mindre de har en eller annen kvantitativ rapport i ryggen. Politikkutviklingen er preget av å bestille og respondere på tall fra SSB og fra dette trekkes store og overordnede slutninger som strekker seg langt frem i tid.

I en slik sammenheng kan humanioras tilbakevendende fokus på det partikulære være utfordrende. Humanister kan kjede tilhørere ved ikke å heve blikket over tysk litteratur fra 1937 eller Aristoteles’ forståelse av Episteme. Det er vanskelig å komme i prat med den som stadig graver seg ned i detaljer. Men det trenger ikke være slik. Piketty drar i Kapitalen i det 21. århundre ofte veksel på litteratur- og historiefaget for å forklare de store økonomiske trendene han presenterer. Faktisk kan det innvendes at den historiske dimensjonen er Pikettys viktigste bidrag til debatten om ulikhet.

På den andre siden har norsk humaniora i kanskje for stor grad fristilt seg fra samfunnet for øvrig. Karikaturen om det fjerne humaniora har dessverre en kime av sannhet i seg. Humaniora på sitt beste er dedikert til å utforske hva som er det gode, det sanne og det skjønne. Men enkelte humanister har en lei trang til å bruke skrekkelig mye tid på å finne ut hva filosof x egentlig mente da han kommenterte filosof ys skrifter om det sanne, det gode og det skjønne. Dagens tellekantsystem for forskere kan ha noe av skylden for at humaniora paradoksalt ender opp med å gjøre seg irrelevant fordi man ikke tør skrive noe av relevans for hele samfunnet, men bare driver fotonoteforskning.

Hard-to-get er en dårlig strategi når ingen er interessert.

I den ovenfor nevnte krisedebatten, har humanistene litt for ofte reagert med å snu ryggen til det hele og ikke forsøkt å konkretisere hva humaniora må gjøre for å komme seg ut av skyggenes dal. Øvrige fagområder har for lengst blitt vant med å måtte vise en viss velvilje på dansegulvet. Hard-to-get er en dårlig strategi når ingen er interessert.

Isaksens melding er i så måte en både høflig og smigrende invitasjon. Han skal se på kvaliteten i humanistisk forskning, samfunnsrelevans, humanisters plass i arbeidslivet og humanioras plass i skolen. Det er så praktisk og jordnært som en stortingsmelding kan få bli, men vitner også om en vilje til å bli bedre kjent med hva humanistene faktisk har å bidra med. Det er faktisk ganske mye.

Humaniora kan være vanskelig å få på gulvet, men er i sannhet en spennende potensiell partner. For det første er det i humaniora den lange fortellingen, forståelsen av historien og tidsånden realiseres. Mye makt ligger i å definere den fortellingen. I 2000-tallets maktutredning (NOU 2003:19), ble det påpekt at det var utbredt elitesirkulasjon i Norge blant toppsjiktet i samfunnet. I denne økonomiske og kulturelle eliten blir et visst historiesyn, ideologisk tankegods og smak gjort gjeldende. Arbeiderbevegelsen hadde tidligere et eget mål om å utfordre disse etablerte sannhetene og skape alternativer til elitens syn. Dette prosjektet mangler venstresiden i dag og humaniora er en nødvendig partner for å få det til.

For det andre finnes det gode eksempler fra andre land på at humanistene kan ha en verdi for næringsliv og verdiskapning. Eliteuniversitetene i USA og England ser humaniora som nødvendig kunnskap for sine kandidater. Der undervises det i Great books-courses, tekster fra filosofien, vitenskapshistorien og litteraturen som har inspirert ledere, innovatører og forskere gjennom århundrer.

Menneskets kulturhistorie er en skattkiste av spennende ideer.

Steve Jobs, Mark Zuckerberg og en drøss andre industrikjendiser har i intervjuer gitt til kjenne at humanistiske fag gir bedrifter kreativitet og nyskaping. Denne teksten av rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, angir noen gode grunner til hvorfor humaniora er bra for business. Der fremgår det at i en studie fra 2012 med over 600 toppledere i amerikansk næringsliv hadde nær 60 prosent en grad fra humaniora.

For det tredje kan humaniora bidra til å gi et bedre fundament for politikkutvikling. Det siste innen samfunnsvitenskapelig forskning eller realfagenes nyeste oppdagelser kan riktignok drive utviklingen fremover, men humaniora er et fagområde som kan forme debatten om hvordan vi skal utnytte kunnskapen og fremskrittene. Teknologien kan gi oss førerløse biler eller selvgående våpen til bruk i krig, men humaniora må gi oss hjelp til å bruke våre nye leker med fornuft.

De perspektiver og verdivurderinger humaniora bidrar med, kan problematisere de funn øvrige vitenskaper har kommet med og få frem hvilke kvalitative endringer ny politikk kan ha for et samfunn. Poenget er ikke å trekke frem humaniora som viktigere enn de øvrige, snarere å påpeke at de gjensidig styrker hverandre. Det er dårlig policy å ha kun ett navn på ballkortet.

Blir humaniora med høyresiden hjem vil vi garantert komme til å angre.

Til sist må det nevnes at menneskets kulturhistorie er en skattkiste av spennende ideer for den som ønsker å bevege politikken. Vårt liberale demokrati, den moderne samfunnsøkonomien og rettsstaten er alle felt som er blitt utviklet av folk som var utdannet innenfor, og dro veksel på, humanistiske fag som språk, filosofi og historie. Å hente kunnskap frem fra antikken, de kinesiske keiserdømmer eller afrikanske førkoloniale samfunn, kan bidra til å kaste nytt lys på våre egne samfunn.

Den norske venstresiden bør klare å vise til andre historiske og kulturelle eksempler enn andre verdenskrig og TV-serier. Den bør være åpen for å la seg utfordre av den fantastiske kunnskap og kompetanse som norske humanister kan tilby. Kort sagt, den kan ikke la humaniora få bli stående alene med en kjekk Kunnskapsminister som kan sin Edmund Burke.

Venstresiden bør derfor gjøre seg klar for å be om neste dans, eventuelt prøve å presse seg med i den Isaksen har tatt initiativ til. Blir humaniora med høyresiden hjem, vil vi garantert komme til å angre. Det er på tide å få på seg de røde skoene.