Hva bør gjøres med massemordere når regimet de tjente, er styrtet?

NEW YORK: Nå er det Syrias tur til å ta tak i dette spørsmålet. En 40 år gammel mann ved navn Amjad Youssef ble nylig arrestert for sin rolle i henrettelsen av anslagsvis 288 sivile med bind for øynene over en massegrav i 2013. Som det skulle vise seg, dokumenterte drapsmennene den brutale handlingen i flere videoopptak. Denne hendelsen ble senere kjent som Tadamon-massakren, oppkalt etter nabolaget i Damaskus der den fant sted.

Youssef, som var militær etterretningsoffiser under det nådeløse diktaturet til Bashar al-Assad, fortjener å bli straffeforfulgt, om ikke annet så for å gi ofrenes pårørende en følelse av at rettferdigheten er skjedd fyllest. Men saken vil ikke dermed være avsluttet. Youssef kan ha vært involvert i andre ugjerninger.

Av enda større betydning er det at Syrias president Ahmed al-Sharaa har beholdt andre mistenkte krigsforbrytere som rådgivere. Fadi Saqr, for eksempel, hjelper det nye regimet med å forhandle med opprørske elementer fra Assads regime. Saqr, som er mektigere enn Youssef, ledet en milits som er anklaget for å ha spilt en ledende rolle i Tadamon-massakren.

Det ville ikke ha vært mulig å stille alle disse menneskene for retten.

Saqr kan fortsatt bli tiltalt, men myndighetenes uttalte begrunnelse for å beskytte ham så langt er velkjent: å finne balansen mellom rettferdighet og stabilitet. Overgangen fra diktatur til et nytt regime kan være vanskelig. Dette er en prosess som lett kan bryte sammen og ende opp i sekterisk vold eller til og med borgerkrig. Å sikre en fredelig overgang avhenger av at i det minste noen personer fra det gamle regimet blir pasifisert og innlemmet i den nye ordenen.

Dette er grunnen til at general Charles de Gaulle, etter andre verdenskrig, lot som om alle franske borgere hadde vært hederlige patrioter under den tyske okkupasjonen. Rettssakene mot nazistiske kollaboratører, mange av dem fra Vichy-regimet, måtte holdes til et minimum.

Mindre enn ti år etter krigen støttet Vest-Tysklands første forbundskansler, Konrad Adenauer, som selv aldri hadde vært nazist, løslatelsen av nazistiske krigsforbrytere fra fengsel. Han ga til og med noen av dem stillinger i sin regjering. Hva var begrunnelsen?

«Man kaster ikke ut skittent vann så lenge man ikke har rent vann.»

Selv om dette åpenbart ikke er rettferdig, er en slik handlemåte alltid uberettiget? Det første problemet etter et kriminelt regimes fall er å avgjøre hvem som skal stilles til ansvar for dets forbrytelser. Når det gjelder Hitlers Tredje rike hadde hundretusener – kanskje til og med millioner – av mennesker vært medskyldige i forfølgelsen og utryddelsen av jødene.

Fullkommen rettferdighet er en utopisk drøm.

Ikke bare var torturistene og morderne involvert, men også jurister som utformet raselovene, professorer som forsvarte dem, soldater som deltok i masseskytingene, og til og med de lavtstående jernbaneadministratorene som sørget for at togene nådde dødsleirene i tide.

Det ville ikke ha vært mulig å stille alle disse menneskene for retten. Domstolene ville ha blitt overbelastet i flere tiår. Og i et land der rettsvesenet selv var dypt korrumpert av det kriminelle regimet, var det ikke engang klart hvilke domstoler som legitimt kunne ha behandlet slike saker.

Uansett kan omfattende utrenskninger av eliter splitte samfunn opp i stridende fraksjoner og gjøre dem umulige å styre, slik man fikk erfare i Irak etter Saddam Husseins fall.

Dette er grunnen til at de allierte i 1945 bestemte seg for å stille kun de overlevende nazistiske og japanske lederne for retten for krigsforbrytelser (henholdsvis i Nürnberg og Tokyo). Mange som hadde tjent dem i byråkratiet, rettsvesenet, næringslivet og de væpnede styrkene, gikk fri. Selv noen ledere unngikk straff. Mange japanske krigsforbrytelser ble begått på vegne av keiser Hirohito, men USA lot ham bli sittende på tronen for å bevare den politiske stabiliteten.

Nürnbergprosessen og Tokyoprosessen har blitt beskyldt for det som kalles «seierherrenes justis», og noen har hevdet at det ville vært bedre om tyske og japanske domstoler hadde stilt sine egne borgere for retten. Men det er vanskelig å se for seg hvordan dette kunne ha fungert. Som de Gaulle og Adenauer innså, trengte de støtte fra medskyldige eliter for å gjenoppbygge sine ødelagte samfunn. Uansett sluttet «seierherrene» senere å stille krigsforbrytere for retten da deres tidligere fiender ble allierte mot de kommunistiske landene.

Nå som Spania er et demokrati, skrives det mer enn noen gang om sårene etter den spanske borgerkrigen.

Faktisk ble nazistiske forbrytere stilt for retten av tyske domstoler, men først på 1960-tallet, da Forbundsrepublikken Tyskland var blitt et relativt stabilt demokrati. Men selv disse rettssakene, som var rettet mot de som var ansvarlige for driften av dødsleirene i Polen, resulterte bare i delvis rettferdighet. Noen av de mest voldelige forbryterne havnet i fengsel, mens flertallet av de som hadde samarbeidet på mindre voldelige måter, gikk ustraffet. Det var sannsynligvis uunngåelig.

Fullkommen rettferdighet er en utopisk drøm.

Viktigere enn straff er en ærlig vurdering av fortiden. Den alvorligste krenkelsen av tidligere ofre er å glemme hva som ble gjort mot dem. Men det tar tid å huske. Et seriøst oppgjør med Frankrikes nazikollaboratører begynte først på 1970-tallet, etter at den amerikanske historikeren Robert Paxton publiserte sin klassiske bok Vichy France: Old Guard and New Order om marskalk Philippe Pétains marionettregime.

Nå som Spania er et demokrati, skrives det mer enn noen gang om sårene etter den spanske borgerkrigen.

Syrias nye ledere bør i denne sammenheng ikke møtes med for hard kritikk. Deres første oppgave er å sikre stabilitet – å hindre kaos og ytterligere vold og fordervelse. For å klare denne usedvanlig krevende oppgaven, må kanskje en mer omfattende ansvarliggjøring av Assad-regimets drapsmenn, torturister og medløpere vente litt lenger.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org