Hva er galt med identitetspolitikk?

Derfor er det uheldig at medier generelt, forfattere eller politikere – også til venstre – aksepterer dette som et nøytralt begrep. Det er det ikke. Å anklage noen for å drive identitetspolitikk har oftest som agenda å avvise hele debatten, debattanten, forskningen, kritikken, før samtalen eller sannhetssøken i det hele tatt kommer i gang. Målet med å avvise det hele ved foraktfullt å snøfte «identitetspolitikk!», er å kjempe for den bestående normen, eliten, tradisjonen, makten, det bestående hierarkiet, systemet og tingenes orden, helst av i går.

At deler av den brede venstresiden og andre som burde vite bedre, kaster seg på kritikken av identitetspolitikk uten å forstå denne bakenforliggende agendaen, er alvorlig for de gruppene iblant oss som kjemper for rettigheter og ressurser – som er nektet dem nettopp på grunn av en eller flere identiteter.

For hva betyr en plass ved bordet? Hva betyr representasjon? Det betyr å få ta del i makten, på demokratisk vis.

Jeg er aldri helt sikker på hva folk mener når de snakker om «identitetspolitikk.» Vanligvis er dette noe som dukker opp når man skal klage over noen andre. Ens egne politiske beskjeftigelser er kun, vel, politikk. Identitetspolitikk er det andre folk driver med.

Dette skriver professor Kwame Anthony Appiah i essayet The Politics of Identity fra 2006. Utsagnet oppsummerer presist hva som er problemet med å bruke dette begrepet i hytt og pine, som om det er en etablert konsensus rundt det, eller som om det er noe nytt og skremmende fra de siste par år man har smart nok til å oppdage. Det er slett ingen konsensus rundt bruken av det, og det er ikke noe nytt. Det er også svært sjelden noe skremmende.

Ofte er vi rett og slett vitne til en berettiget kamp.

Identitet kan avgjøre om du får tilgang til ressurser i samfunnet, skriver Appiah. Han bruker et eksempel fra Frankrike, og viser til hvordan et fransk forbud mot hijab på skoler, ikke gir alle franske borgere muligheten til å være en muslim med hijab som en del av sin identitet, og samtidig få den utdannelsen hun ønsker seg. Eller, hvis stat og lovverk avviser en transkvinne som kvinne, mister hun rettigheter som kvinne. Det er også mer uformelt: Hvis du møter rasisme på grunn av hudfargen din, slik at du sliter med å få jobben du vil ha eller leie en leilighet der du vil, (og mest av alt hindrer deg tilgang til makt og posisjon så du kan slåss mot fattigdom), da er det ikke bare klasse, men også andre identiteter (etnisitet, religion, kjønn f.eks) som hindrer deg. Da kan politikk på vegne av identitet være et helt riktig middel på veien mot tilgang til ressurser andre mer privilegerte medborgere tar som en selvfølge, fordi deres identiteter (som de ikke tenker om at de har, men like fullt lener seg tungt på) gir disse privilegiene.

De siste års store bevegelser som #metoo og #blacklivesmatter har begge brukt nettopp tilgang til ressurser og økonomi i sine kamper. For hva betyr en plass ved bordet? Hva betyr representasjon? Det betyr å få ta del i makten, på demokratisk vis. Identitetskamp er ofte en reell kamp om levekår. Det blir ikke mer økonomisk og klassenært enn det.

Likevel er det krefter som bruker enormt med energi på å diskreditere slike kamper, og kritiske stemmer burde spørre mer «hvorfor det?» og «hvem da?» – fremfor å akseptere premisset. I en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning fra januar i år, skriver Mathias Danbolt & Cecilie Ullerup Schmidt om hvordan kampen mot «identitetspolitikk» blir et angrep på forskningsfriheten i Danmark. De skriver hvordan politikere fra høyre til venstre i mediene har manet til kamp mot utbredelsen av «identitetspolitikk» i akademia. Ikke overraskende er det også denne gang forskning i kjønn, kolonialisme og rasisme som har stått for hugg. Danbolt og Schmidt viser hvordan mediedebattene om «identitetspolitikk» mest av alt faktisk er strukturelle forsøk på å (gjen)etablere politisk kontroll over «organiseringen av makt, viten og forskjellighet.»

Hvis vi andre skal bruke dem, må vi huske at det er begreper i bevegelse, og akkurat nå er det høyresiden som har tatt dem i bruk, til sitt formål: Å la det bestående bestå.

Samtidig, skrives det i rapporten, vegrer mange forskere seg for å svare på sterke anklager fra folkevalgte eller medier, fordi forskere som jobber med kjønn og rasisme å bli utsatt for trusler og sjikane i så stor grad at mange trekker seg fra samfunnsdebatten. Ekstra ille er det når han de burde vært allierte med, den sosialdemokratiske integrasjonsministeren Mattias Tesfaye, i august 2020 trakk en forskningsrapport han selv hadde bestilt. Årsak: Forskerne som leverte en analyse av æreskultur og negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøer, mente at man «ikke per automatikk bør utelukke religion eller andre identitetsstøttende aspekter (i forebygging av negativ sosial kontroll), men bør se på og inndra dette som potensielle ressurser som kan styrkes og brukes i kampen for økt selvbestemmelse og likestilling».

De skriver:

«Tesfaye gikk hardt ut mot forskerne i pressen og sørget for at rapporten ble fjernet fra Integrationsministeriets nettside, samtidig som han sparket Galal og Liebmann fra et avtalt oppdrag om å presentere sine forskningsresultater. Til tross for at ForskerForum kunne melde at dette var første gang en minister fjernet en egenfinansiert rapport på grunn av politisk uenighet snarere enn forskningsfeil, og at beslutningen ble kritisert for å være i strid med både forvaltningsloven og det såkalte maktmisbruksprinsipp, avviste Tesfaye all kritikk med henvisning til viktigheten av at danskene ikke «skulle bli forvirret om hvorvidt regjeringen støtter forskernes anbefalinger».

I 2015 trykket nettsiden Spiked en rangering over ytringsfrihet ved universitetene. Spiked støttes med store midler fra milliard-konsernet Charles Koch Foundation, godt plassert langt borte på den republikanske høyresiden, og støttespillere for Tea Party og Trump. Spiked konkluderte med at det pågikk en enorm ytringsfrihetskrise ved amerikanske universiteter, og viste til tall.

Same shit – new wrapping.

Men da magasinet Times Higher Education i 2018 gikk gjennom tallene, stusset de ved bruken av dem. For eksempel var opptil 90 prosent av tilfellene der ansatte ble bedt om å gå HR-relaterte, eller en konsekvens av at en ansatt hadde brutt arbeidsavtalen. Ett tilfelle handlet om studenter som nektet å ha reklame for forbrukslån på campus. Men denne sterke innsigelsen stoppet ikke Spiked fra å bli sitert i det vide og brede i store medier, selv om de ikke kunne bevise at tallene handlet om ytringsfrihet, og artikkelen fikk stor oppmerksomhet. I 2018 fikk Spiked en større donasjon fra Koch-brødrene og begynte å ta for seg Storbritannia og påstått campuskrise også der.

Ifølge Jeffrey Sachs og FIRE – som promoterer ytringsfrihet ved universiteter, var det av rundt 4000 universiteter i USA, i 2018 ni forsøk på å av-invitere noen som var invitert. En av dem var Dave Rubin, som på egne show på youtube og TV inviterer inn personer på hvitmakt-grensen til ytre høyre, som Lauren Southern og Stefan Molyneux. En annen som ble forsøkt stanset var den tidligere lederen for britiske og innvandringsfiendtlige Ukip, Nigel Farage. Men ingen av protestene vant frem. Begge fikk snakke.

Same shit – new wrapping: Importbegreper som woke og identitetspolitikk har klart kunsten å gå fra å være beskrivelser av kamp for rettigheter, til å bli noe konservative grupper, høyresiden generelt, høyreekstreme spesielt, bruker aktivt for å diskreditere det som oftest er rettmessig kamp. Hvis vi andre skal bruke dem, må vi huske at det er begreper i bevegelse, og akkurat nå er det høyresiden som har tatt dem i bruk, til sitt formål: Å la det bestående bestå. Vi andre som ønsker velkommen flere til en plass rundt bordet, bør heller legge i en bordplate til og ønske velkommen, og mest av alt: Høre hva de nye stemmene har å si.