Arbeiderbevegelsen kan verken forlate arbeidslinjen eller solidariteten med de som står utenfor.
Denne vinteren har det gått en interessant debatt om den såkalte arbeidslinjen. Debatten har vist frem svært tøffe enkeltskjebner, urovekkende praksis i NAV-systemet, og en ulik oppfatning av hva arbeidslinjen er.
Vi kan ikke forbli uberørt av de mange personlige historiene som avslører skyggesidene av velferdsstaten. Og det er viktig at de følges opp med politisk handling.
Alt dette kan løses politisk.
Det er et problem når mange uføre taper penger på å jobbe, og at det kan ligge økonomiske barrierer i veien for å komme seg tilbake i arbeid. Uføre Siv Aas går gjennom noen av disse barrierene på en illustrerende måte i et innlegg i Trønderdebatt. Hun skriver: «Man hører hele tiden at det skal lønne seg å stå i arbeid. Men hvorfor blir man da straffet hardt økonomisk hvis man prøver å stå i jobb så lenge som mulig, eller når man vil utnytte sin restarbeidsevne? Vi er faktisk svært mange som har opplevd dette. For det finnes mange uførefeller i dagens lovverk.»
Det er heller ikke nødvendig å true med fengselsstraff for hver eneste utbetaling. Og det er ikke rimelig at enkeltpersoner skal bære alt ansvaret for enhver feilutbetaling systemet foretar seg. Det er også verdt å se nærmere på hvordan folk i ulike situasjoner opplever møtene med NAV. Poenget må tross alt være å gjøre folk mer og ikke mindre motivert for arbeid.
Alt dette kan løses politisk.
Men det trenger ikke bety at arbeidslinjen må legges død. Arbeidslinjen betyr hovedsakelig to ting. For det første at vi bruker store ressurser på å få mennesker inn i arbeidslivet, og for det andre at det som hovedregel skal være bedre betalt å stå i arbeid enn å være på offentlige ytelser.
Eller skal vi prioritere å heve ytelsene til de som har falt utenfor?
Ingen av disse prinsippene står i motstrid til en bedre behandling av de som faller utenfor. Snarere tvert imot. Om vi lykkes med å få flere i arbeid, med anstendig betaling, øker vi samtidig evnen til å ta vare på de som ikke kan jobbe.
Likevel finnes det dilemmaer. Et av dem handler om hva vi skal bruke det økonomiske handlingsrommet på fremover. Skal vi prioritere tiltak som utdanning og kvalifisering til arbeid? Eller skal vi prioritere å heve ytelsene til de som har falt utenfor?
En tilnærming kan være å se sosialpolitikken og arbeidslinjen i en tettere sammenheng. Kort sagt bør sosialpolitikken i større grad legge til rette for at folk skal komme ut i arbeid, uansett om det er fulltid eller bare noen timer i uken. Vi trenger alle som kan bidra.
Vi i Agenda lanserte i 2022 et notat om sosialpolitikk. Notatet skisserer nye løsninger for sosialpolitikken. Det handler om at NAV må bli mer tilgjengelig, og lettere for folk å oppsøke. Mennesker vil møte mennesker, ikke bare skjemaer. At det må iverksettes en tillitsreform som blant annet rydder opp i detaljstyring, styrker medbestemmelsen og gjør digitale løsninger mer tillitsbaserte. Og ikke minst, forebygge at mennesker opplever utenforskap.
Ikke alle liv blir som planlagt.
Med en slik tilnærming er det slett ikke sikkert en god sosialpolitikk og en forsterket arbeidslinje trenger å stå i motsetning til hverandre.
Kanskje kan en gjennomgang av sosialpolitikken med utgangspunkt i deltakelse, tillit og trygghet tvert imot virke mobiliserende og føre til økt deltakelse.
Samfunnets viktigste ressurs er folk, og de aller fleste ønsker å bidra. Derfor må vil tilrettelegge for flest mulig ut i arbeid. Men vi må også bygge systemer som tar komplekse livssituasjoner på alvor.
Ikke alle liv blir som planlagt. Men også et liv utenfor arbeidslivet skal leves anstendig i en moderne velferdsstat.
Kommentarer