Hva med et ekte solidaritetsoppgjør?

Lønnsforhandlingene mellom LO og NHO blir avgjørende for hvilket Norge vi får etter pandemien. Det bør bli et solidaritetsoppgjør som sikrer kjøpekraften for folk flest. Dessuten må lederlønningene fryses for å bekjempe ulikheten.

Lønnsoppgjørene i Norge fortoner seg ikke med første øyekast som veldig spektakulære. De er tykke av innforståtte ord som tariff, riksmekler, overheng og frontfag. Men i realiteten er dette maskinrommet i motoren på A/S Norge. LO forhandler på vegne av sine nesten en million medlemmer med en organisert arbeidsgiverside. Det er hovedforklaringen på at vi i Norge har det som på fint kalles en sammenpresset lønnsstruktur, altså at også folk i vanlige jobber tjener ok.

I år er det lønn alt handler om

Årets lønnsoppgjør foregår i en spesiell tid etter et spesielt år.

Både politisk og personlig blir det annerledes. LO går inn i forhandlingene som en organisasjon som nettopp har mistet en sterk leder i Hans-Christian Gabrielsen. Politisk er det naturlig nok også spesielt, siden vi nettopp har lagt bak oss ett år med nedstengt Norge. For noen har pandemien vært totalt ødeleggende. Andre klarer seg bra økonomisk. Det samme bildet gjelder bedriftene og bedriftseierne. Noen klarer så vidt å overleve, noen må legge ned. Andre har gått med store overskudd.

Årets oppgjør er et såkalt mellomoppgjør, som betyr at det ikke forhandles om alt fra arbeidstøy til overtidsbestemmelser, slik det ble gjort i fjorårets hovedoppgjør. I år er det lønn alt handler om.

Både LO og NHO har allerede vedtatt sin posisjon før forhandlingene. Og som alltid skal disse posisjonene nettopp – forhandles om. LO krever at kjøpekraften til arbeidstakerne sikres. NHO krever derimot et svakt oppgjør og reallønnsnedgang, noe som betyr at folk flest får mindre penger.

At arbeidstakerne og arbeidsgiverne har ulike posisjoner ved inngangen til forhandlingene, er like forutsigbart som regn på en høstkveld i Bergen, men mange har likevel stusset over NHOs utgangspunkt denne gangen.

LO krever at kjøpekraften til arbeidstakerne sikres. NHO krever derimot et svakt oppgjør og reallønnsnedgang

Tallene til teknisk beregningsutvalg viser at at norsk konkurranseevne er styrket de siste årene. Så uenigheten skyldes både virkelighetsforståelse og den grunnleggende interessemotsetningen mellom partene. Det er uenighet om hva som nå skal til for å sikre økt sysselsetting. I tillegg er det en betydelig motstand mot lavlønnstillegg fra særlig NHO Service og Handel og NHO Reiseliv.

NHO løfter hensynet til konkurransekraften til eksportrettet industri. Men det er oppoverbakke å formidle en fortelling om utfordringer med konkurransekraft når tallene viser at industrien det siste året har hatt største overskudd siden 2008, og økte med mer enn 20 prosent fra 2019. Riktignok har verkstedindustri og skipsbygging langt dårligere overskudd enn toppen i 2012, men råvarebasert industri og øvrig industri har vært oppadgående i samme periode. I koronaåret 2020 har de to sistnevnte økt overskuddet med en tredel. Høye investeringer i 2018-20 bidrar til økt kapasitet i industrien, tweeter fagsjef Sindre Finnes i NHO-foreningen Norsk Industri.

Den økonomiske situasjonen er både alvorlig og kompleks. LO har gjort klokt i å legge seg på en linje der sikret kjøpekraft er rettesnoren. Det er et nøkternt krav. Industriens tåleevne må ivaretas. Men det en betydelig fare som hefter ved et oppgjør som ender med dårligere resultat enn sikret kjøpekraft. 2 av 5 arbeidstakere opplevde for eksempel reallønnsnedgang i perioden 2013-17. Ulikheten i Norge er økende over tid. Det er forskere enig om at er gift for tillitssamfunnet.

Økt ulikhet er det siste vi trenger på veien ut av korona. Det svekker evnene vår til å gjøre de store løftene. Og det er også veldig dumt. For økende ulikhet gjør at mer av pengene går til de som har mest. Det er de som i større grad sparer penger, heller enn å forbruke. Det bremser gjenopphentingen fra den økonomiske krisen.

Økt ulikhet er det siste vi trenger på veien ut av korona

Avstanden mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden gjør at det neppe er sannsynlig at partene blir enige uten riksmeklerens hjelp. Selv om det er rutine at partene allerede har bestilt tid hos riksmekleren 9. og 10. april, blir ingen overrasket om det er der det ender.

Men lønnsoppgjørene – folkene i maskinrommet på A/S Norge – har fått skuta gjennom hardt vær før. På 90-tallet sto partene i oppgjør hvor bakteppet var en alarmerende arbeidsledighet. Svaret, mye takket være daværende LO-leder Yngve Hågensen, ble solidaritetsalternativet: arbeidsgivere og arbeidstakere fant sammen om moderate lønnstillegg og regjeringen bidro med sysselsettingstiltak og kompetanseheving.

For alle som har levd en stund og fulgt politikken, er «solidaritetsalternativet» et eksempel på hva man kan få til innenfor den norske modellen. Mange tusen mennesker stod utenfor arbeidslivet. Men solidaritetsalternativet fungerte. Og en annen viktig del av norsk identitetsbygging, Språkrådet, slo fast at «solidaritetsalternativet» nå var blitt en del av det norske språk.

Lønnsoppgjøret i 2021 bør bli et nytt «solidaritetsoppgjør». Forrige gang talte konkurranseevnen for lav lønnsvekst. Denne gangen er det på tide med en annen form for solidaritet. Kjøpekraften må sikres, samtidig som høylønnsgruppene må holde igjen.

Det møter liten forståelse hos folk flest når lønna til enkeltpersoner plusses på med flere millioner i et kriseår

Å fryse lederlønninger ville være et klokt grep. Det møter liten forståelse hos folk flest når lønna til enkeltpersoner plusses på med flere millioner i et kriseår – som vi for eksempel har sett hos DNB-direktøren.

Samtidig må regjeringen blant annet flytte penger fra sparing til forbruk gjennom skattegrep som forhindrer store utbytter.

Våren må komme, vaksinene må komme og ja, det er mulig med løsninger som kommer alle til gode, selv i et krevende lønnsoppgjør.