Hva nå, høyreside?

Mange ble overrasket da Siv Jensen torsdag ettermiddag annonserte at hun går av som partileder for Frp. Men det er egentlig ikke overraskende at noen ønsker seg et annet liv enn topp-politikken. Uansett hva man mener om Jensen politisk, så er det bare å ønske henne lykke til med et annet, og mer tilbaketrukket liv. Det er ingen tvil om at hun har vært en svært toneangivende politiker.

Det er ingen tvil om at hun har vært en svært toneangivende politiker

Ettertiden vil huske henne som en god relasjonsbygger, som bygde bro over politiske forskjeller og bidro til at den blå-blå regjeringen ble en realitet. Men hun har også vært finansministeren som har vært ansvarlig når regjeringen har åpnet alle kraner og sørget for en historisk høy oljepengebruk. Hans Mjelva i Bergens Tidende har omtalt det som «Solbergs metode» å hente penger fra oljefondet når de politiske regnestykkene ikke går opp.

Men det skal ikke underspilles at Frp i tiår har ønsket at oljepengene ikke skal spares til fremtidig pensjon. Dette er partiet som gikk til valg i 2013 på å skrote handlingsregelen, som vedtok i 2019 at bompengene skulle betales av oljefondet, som senest forrige uke ville finansiere gratis ferge med oljepenger.

Så, hva betyr det for den politiske dynamikken? Her er det mange ubesvarte spørsmål, som like fullt er interessante. Det største er hvordan dette påvirker styringskoalisjonen på høyresiden. Siv Jensen peker svært tydelig på Sylvi Listhaug. Da må man kunne anta at det er sannsynlig at Listhaug blir valgt. Frp har alltid vært et parti hvor lederens ord veier svært tungt.

Hvis Frp velger Listhaug til partileder, blir frontene enda tydeligere i norsk politikk

Hvis Frp velger Listhaug til partileder, blir frontene enda tydeligere i norsk politikk. Listhaug er en tydeligere høyrepolitiker, og en tydeligere populist enn Jensen. Det er en slags tilbakevending til Carl I Hagen. Hagens kommunikasjonsstil skapte enormt mye oppmerksomhet på tidlig 2000-tall, og var også viktig for Frps oppslutning da. Om høyredreining og Hagen-stil vil treffe like bra i 2021 er mer usikkert.

Hagens forsøk på retur i Oslo-politikken har ikke vært noen suksess, og spørsmålet er om tiden for petro-populisme og illsinte Facebook-plakater rett og slett ikke treffer like bra som for noen år siden.

En slik retning for Frp vil gjøre samarbeidsforholdene på høyresiden vanskeligere. Jeg la merke til at Simen Bondevik, ikke en ukjent mann i KrF-kretser, men nå leder for Unge Sentrum skrev på Facebook: «Det burde ikke være mulig å bli partileder tre år etter at du som justisminister har uttalt at «AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Bondeviks reaksjon er nok symptomatisk for hva en del sentrumsvelgere vil tenke om samarbeidet med høyresiden. Sjansene for at KrF og Venstre kommer over sperregrensen sank nettopp enda et par hakk.

En annen side ved Listhaug som politiker, som hun ikke har dyrket like mye de siste årene, er den Reagan-inspirerte harde markedsliberalismen som har gjort at Fremskrittspartiet og Høyre har funnet naturlig sammen om blant annet den økonomiske politikken og arbeidslivspolitikken. Men, som Snorre Valen i Nidaros skriver på Twitter: Da han møtte henne i debatt på tidlig 2000-tall, var det dette imaget hun dyrket. Mer Margareth Thatcher enn Marine Le Pen. En Listhaug som skal forene fløyene i et skadeskutt Frp, et såkalt «liberalistisk folkeparti» må antakelig være litt av begge.

Kanskje ser vi en litt bitter lærdom for partiene som samarbeider med Høyre under Solberg

Et litt større analytisk poeng når det gjelder samarbeid er at vi kanskje ser en litt bitter lærdom for partiene som samarbeider med Høyre under Solberg. Både KrF, Venstre og Frp sliter med dårlig oppslutning på målingene. De har alle nå skiftet partileder, det er kun Erna Solberg igjen fra den opprinnelige koalisjonen.

Noe av den samme dynamikken og analysen var vanlig under den rød-grønne regjeringen, hvor Arbeiderpartiet gjorde det bra, mens SV og Sp gjorde det mindre bra (om ikke like dramatisk som å komme under sperregrensen, eller se oppslutningen sin halveres).

Det er mulig det er en slags jernlov at det er største parti i en koalisjon som profiterer på å være størst. Det partiet som klarer å knekke den koden i et flerpartisystem vil ha mulighet til større og lenger gjennomslag.