Jeg forsøker å skrive om fremtiden til våre barnebarns barn og en skotsk filosof. Men tankene vender tilbake til oliventrær i Palestina.
Vi mennesker er laget, heldigvis kan du kanskje si, for å møte det som skjer her og nå.
Men hva med problemene våre barnebarns barn sine barnebarns barn skal møte? Hva med menneskene som skal leve i 2223? Angår de oss?
Hva ville et menneske som lever om 100 eller 150 år mene om dagens politikk?
Dette er et viktig spørsmål, både politisk og moralsk, og derfor skal vi i Agenda 15. november arrangere aulaforelesning med den den unge skotske filosofen William MacAskill. Der skal han snakke om den filosofiske retningen longtermisme. I boken hans, som heter, ja nettopp: «Hva vi skylder fremtiden» stiller han spørsmålet: Hva ville et menneske som lever om 100 eller 150 år mene om dagens politikk?
Hva ville de for eksempel tenke om måten vi forbrenner hydrokarboner på?
MacAskill argumenterer for at de aller fleste mennesker som skal leve sannsynligvis ikke er født ennå, og at vi må lage politikk basert på dem, og at de moralsk sett har en like stor verdi som mennesker som lever nå. Altså, mener han vi er forpliktet til å ta det lange perspektivet.
Oliventrær som er plantet for generasjoner blir nå sprengt i fillebiter.
Samtidig faller bombene på en del av verden jeg kjenner godt. Jeg ser venner på Facebook som har mistet sin bror, sin søster, sin mor.
Og jeg tenker på at i Palestina har de et ord for skikkelig gamle oliventrær: Romani. De har stått siden romernes dager. Faktisk er det eldste treet i Palestina beregnet til å være 5000 år gammelt. Før romerne, før okkupasjonen, før grusomhetene vi nå ser, dag for dag i Gaza.
De gangene jeg har deltatt i oliveninnhøstingen har jeg lagt merke til noe: Hvor opptatt de voksne også var med å plante nye trær. Som vi vet, de vil ikke bære skikkelig gode oliven før om en eller to, helst tre generasjoner. Jeg har stått en hel dag ved et 500 år gammelt tre og høstet. De som plantet det, bare et minne i vinden. Men treet bærer fremdeles frukter, og familien er stolt av det.
Oliventrær som er plantet for generasjoner blir nå sprengt i fillebiter. Men det er ikke plass til å tenke på det nå. For også barn blir sprengt, familier og drømmer ødelagt.
Vi mennesker er, altfor ofte, fanger av fortiden og fortidens tankemåter, på en måte som gjør at vi ikke klarer å se det levende mennesket som er her og nå.
Menneskene i Palestina og Israel lever her og nå. Men de er fanget i historier som strekker seg langt tilbake, til nasjonale traumer på begge sider. Det fritar ingen for ansvar, spesielt ikke de som bruker konflikten for å fremme egne geopolitiske eller innenrikspolitiske interesser.
Men historien forklarer hvorfor så vanvittige ting kan skje, både terrorangrep fra Hamas og drap og bombing av tusenvis av sivile fra den israelske hæren. Vi mennesker er, altfor ofte, fanger av fortiden og fortidens tankemåter, på en måte som gjør at vi ikke klarer å se det levende mennesket som er her og nå.
Så har du det motsatte. At vi er så opptatt av her og nå at vi skaper enorme problemer for fremtiden. Det fremste eksempelet på det er klimakrisen. Den er eksistensiell for livet på jorden slik vi kjenner det. Jordens værsystemer blir allerede påvirket. Arter forsvinner. Men den skjer ikke fra en dag til den neste. De som blir sterkest påvirket av klima er ennå ikke født. De har ennå ikke stemmerett.
For hver dag som går skapes traumer og sår, som vil ta generasjoner å helbrede.
For å løse klimakrisen må vi tenke både på dem, og på de som lever her og nå. For hvis våre folkevalgte ikke får med seg oss nåtidsmennesker, kan vi ikke redde fremtidens mennesker.
Krig er mer umiddelbart. Den skjer her og nå. Men heller ikke krigen slutter, selv om våpnene legges ned. For hver dag som går skapes traumer og sår, som vil ta generasjoner å helbrede. Bare tenk på hvor mange bøker og filmer det fremdeles lages om Norge under 2. verdenskrig.
Demonstrasjonene for fred foregår her og nå, med det mest umiddelbare og rettferdige krav av alle: Stopp bombingen! Samtidig, arbeidet for fred er viktig også for fremtiden. Bombingene må stoppe, av hensyn til barn som lever her og nå. Men også av hensyn til mange, mange fremtidige generasjoner på begge sider av grensen.
Det er dessverre mange eksempler på at en palestinsk olivenbonde for 500 år siden var langt klokere enn vi er i dag.
For å tenke langt, må du også tenke kort. For politikken virker både her og nå og på lang sikt. Som den amerikanske arbeiderhistorikeren Howard Zinn skrev: Du kan ikke være nøytral på et tog i bevegelse.
Det er derfor det ikke er mulig å melde seg ut eller inn av politikken. Og det er dessverre mange eksempler på at en palestinsk olivenbonde for 500 år siden var langt klokere enn vi er i dag.
Trærne hans gråter over nåtidens galskap. Da er det vår oppgave å jobbe for fred her og nå. Og på lang sikt: plante trær.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 6. november 2023.
Kommentarer