Hva vil vi med Equinor?

I dag er Equinor så tungt inne i olje og gass at de utgjør en betydelig risiko for oss som eiere, og samtidig for små til å være «et ledende selskap i det grønne skiftet».

Vilkårene og fremtidsutsiktene for olje- og gassindustrien har endret seg kraftig. Prisene faller, etterspørselen går ned, og den store profitten uteblir. Dette gjelder også Equinor – aksjekursen bare faller og faller. Når tidene forandrer seg, må også de endre seg. Det er vi, gjennom staten, som er hovedeier i selskapet og derfor bør være med på å bestemme hvordan.

I dag er Equinor så tungt inne i olje og gass at de utgjør en betydelig risiko for oss som eiere

Det statlige eierskapet har vist seg å være på en mildt sagt armlengdes avstand. Selskapet har fått gjøre omtrent som de vil, ofte med store tap som resultat. Tapene selskapet har lidd i utlandet, tyder på at Olje- og energidepartementet i beste fall ikke har god nok kontroll, i verste fall utvist manglende uavhengighet fra selskapet de skal forvalte eierskap til. En nytenkning burde innebære å la Nærings- og fiskeridepartementet overta. Det er jo ikke slik at Forsvarsdepartementet forvalter eierskapet til Kongsberg Gruppen.

Helt eller delvis nedsalg i Equinor er noe det snakkes om med jevne mellomrom. Sist ved at et nedsalg ble foreslått av både Høyres og Venstres programkomiteer. Det er få selskaper staten er så tungt inne i som Equinor. Et slikt eierskap må derfor ha gode begrunnelser.

Selskapets aktivitet i Norge har tjent oss godt, og vært en kilde til stolthet. Historisk er eierskapet begrunnet ved at det var viktig å ha kontroll over norsk sokkel og aktiviteten der. Statoil, som selskapet het før, skulle sikre full ressursutnyttelse. I dag er ikke oljevirksomhet like lukrativt og Equinor er i stor grad aktive utenfor Norges grenser, og mye av aktiviteten er ikke innen olje og gass. Antagelig kunne pengene fra et salg kastet mer av seg i Oljefondet enn det selskapet klarer å generere selv. Så spørsmålet er om begrunnelsen for eierskap fortsatt er til stede.

Eierskap i et fortsatt oljetungt Equinor vil det dessuten være stor risiko knyttet til. Ikke bare er lønnsomheten på vei ned, leteaktiviteten de siste årene har heller ikke før til noen særlig profitable funn. Oljevirksomhet har også blitt en betydelig juridisk risiko. Flere og flere oljeselskap verden over saksøkes for skaden de har påført klima og miljø. Ofte er disse selskapene private, mens i Norge er det staten som risikerer å bli utsatt for disse klimasøksmålene.

Så lenge staten og selskapet er så tett bundet sammen, blir de begge stående i spagaten mellom å tjene penger på olje og gass på den ene siden, og å nå klimamålene på den andre

Så lenge staten og selskapet er så tett bundet sammen, blir de begge stående i spagaten mellom å tjene penger på olje og gass på den ene siden, og å nå klimamålene på den andre. Selskapet har strittet imot både elektrifisering av Sverdrup, CO2-avgifter og karbonfangstanlegget på Mongstad. Å bryte de tette båndene kan gjøre det noe enklere å endre rammebetingelsene for næringen slik at de i større grad er i tråd med fellesskapets langsiktige interesser.

Hvorfor skal vi eie et oljeselskap med milliardtap i USA og vindmøller i Sør-Korea?

Klimakrisen er selvfølgelig den store og viktige årsaken til at landskapet endrer seg, og det gjør fremtiden for olje- og gassnæringen mørk. Det er noe Equinor må forholde seg til.

Og det gjør de også. De investerer i fornybar energi, og den nye konsernsjefen Anders Opedal la forrige uke frem en strategi for å få Equinor klimanøytralt innen 2050. De skal også bli en global aktør innen havvind. Dit er det en lang vei.

Hvorfor skal vi eie et oljeselskap med milliardtap i USA og vindmøller i Sør-Korea?

Målene er langt mer hårete enn realistiske, slik det er nå. Equinor har lenge vært en av de store innenfor offshore olje og gass. Dersom ambisjonene er å bli ledende innenfor havvind, trengs enorme mengder kapital. Og markedet drar fra. I Europa dobles investeringene i havvind og i USA er det investeringer i milliardklassen. Investeringene i havvind er forventet å gå forbi investeringene i olje og gass neste år. Equinors andel i fornybar er fortsatt under ti prosent. Equinor trenger mer kapital eller må øke sine egne årlige investeringer kraftig for å holde følge.

For investeringen som skal bidra til å elektrifisere oljefeltene Gullfaks og Snorre, Hywind Tampen, måtte staten inn med hele 2,3 milliarder kroner i støtte for å få prosjektet realisert. Riktignok er det foreløpig verdens største flytende havvindpark, men det er bare 11 vindturbiner. Det blir liksom ikke helt saft suse av det.

Kanskje er dette enklest å gjøre sammen med noen andre. Ikke bare i samarbeid, slik både Hywind Tampen og prosjektet Empire Wind utenfor Manhattan allerede er, men ved å slå seg sammen med et annet selskap. Selskaper med foreløpig langt større ambisjoner som britiske BP eller franske Total. Et større miljø vil kunne gi mange flere muligheter til å utvikle teknologi og nye prosjekter. Staten kan fortsatt være en betydelig eier, men med en tydelig marsjordre om å satse grønt.

Få norske selskap har tjent så mye penger som Equinor, men ingen har vel tapt så mye heller

Få norske selskap har tjent så mye penger som Equinor, men ingen har vel tapt så mye heller. Uansett om man tror norsk olje- og gass vil bidra til å løse klimakrisen eller ikke, ser det mørkt ut for næringen. Det gjør at vi må tenke nytt om selskapets fremtid.