Koalisjonskarusellen

Den 2. juni 2012 hadde jeg gleden av å hilse på både Jonas Gahr Støre og Hillary Clinton under en båttur rundt Tromsøya i regi av Universitetet i Tromsø.

Begge gjorde et sterkt inntrykk på meg, og hadde enorm kunnskap.

Jeg snakket med Hillary noen minutter om likestilling på arbeidsplassen, og hun var kjent med 80 prosent av den forskningen jeg nevnte. Det hun ikke kjente til, ba hun meg sende referansene til i en mail.

Både Hillary og Jonas var kjappe, engasjerte, sjarmerende og fulle av energi.

Jeg snakket med Jonas noen minutter om min hjemstat Minnesota og viktigheten av å høre på misnøyen mot hans beslutning om å legge ned det norske konsulatet i Minneapolis. Han gikk rett inn i sin argumentasjon og var tydelig, men også forståelsesfull.

Både Hillary og Jonas var kjappe, engasjerte, sjarmerende og fulle av energi.

Det jeg ikke kunne ane den dagen var hvor lik deres politiske framtid kunne bli.

 

Bommet med valgkampen

Til og med den 8. november 2016 — selve valgdagen i USA — var det få som trodde at Hillary Clinton kunne tape.

Nå er ikke valget avholdt i Norge ennå, men for bare noen få måneder siden var det få som trodde at Jonas Gahr Støre kunne tape her.

Både Hillary og Jonas kjørte valgkamper som ikke traff godt nok.

Og, nei da: Det har han foreløpig heller ikke gjort. Men han har tapt terreng i en grad ingen i hans eget parti så for seg.

Både Hillary og Jonas hadde tilsynelatende valgseieren og regjeringsposisjonen i sin hule hånd. Og de kjørte begge to valgkamper som ikke traff godt nok.

 

Skatt og skole

Hvis jeg skulle prøve å fortelle familie og venner i USA litt om det som har skjedd i årets norske valgkamp, hadde jeg startet med å trekke frem to av sakene som Ap har kjørt fram.

For det første sier partiets politikere rett ut at de vil heve skattenivået. For det andre ser deler av partiet ut til å ville gjøre videregående skole til en drop-in affære.

I Norge er det annerledes. Her er det nærmest en verdisak å betale skatt.

Det er riktig at diskusjonen om skattenivå er mer nyansert enn som så. Arbeiderpartiet sier ikke at alle skal betale mer, men lederne i partiet virker tilfredse med å slå fast at, joda, de skal skattlegge flere mer.

Det er svært sjeldent at en politiker i USA prøver på noe slikt. Å vinne et valg på den måten framstår som helt usannsynlig i USA. I Norge er det annerledes. Her er det nærmest en verdisak å betale skatt.

Når det gjelder debatten om fraværsgrensen i videregående skole, har jeg spurt meg selv flere ganger om det finnes et eneste annet land i verden der tilsynelatende oppegående mennesker diskuterer hvorvidt det egentlig er riktig å kreve at elever møter opp til undervisning.

 

Koalisjoner og flytting av fokus

Noe av det mest fascinerende med norske valgkamper – sett fra et amerikansk ståsted – er alle diskusjonene om hvem som kan tenke seg å regjere med hvem. Spørsmålene om koalisjoner spiller en svært stor rolle her.

Jeg hører få snakke om å ta et valg mellom politikken til Høyre og Arbeiderpartiet.

Etter å ha bodd i Norge i over 25 år, synes jeg fremdeles det kan være vanskelig å se forskjellene mellom de to største partiene. I år opplever jeg i tillegg at mange har fokus et annet sted.

Jeg hører få snakke om å ta et valg mellom politikken til Høyre og Arbeiderpartiet. De snakker heller om hvorvidt en stemme til Høyre gir makt til Fremskrittspartiet, eller om en stemme til Arbeiderpartiet gir makt til Senterpartiet.

Mange virker sterkt plaget av dette. I USA er slike sjelekvaler fraværende på partinivå, fordi det der ikke kan dannes en regjering bestående av flere partier.

 

Mindre polarisering

Amerikanere lurer på om det norske systemet, med mange partier som danner regjeringskoalisjoner sammen – bidrar til mindre polarisering enn de opplever hjemme.

I USA er det ingenting i systemet som krever at et parti må si noe positivt offentlig om et annet. I Norge er det en forutsetning at partiene kan anerkjenne gode aspekter hos hverandre, nettopp fordi en koalisjonsregjering krever kompromisser og samarbeid.

Både Hillary Clinton og Jonas Gahr Støre har tung erfaring som ledere, og man skulle tro at det ville ha mye å si for valgkampen deres.

Når jeg spør politikere hvorfor de to største partiene ikke danner regjering sammen, er det vanligste svaret at det vil gi for mye makt til de små partiene. Alle som har behov for å markere avstand fra en slik regjering, vil bli tvunget til ytterkantene i politikken.

Dette er kanskje et merkelig grunnlag å avvise samarbeid på, men det er likevel noe annet enn den amerikanske motviljen til samarbeid, som ofte er basert på en påstand om at det andre partiet er djevelens verk.

 

Sak er fortsatt viktigst i Norge

Både Hillary Clinton og Jonas Gahr Støre har tung erfaring som ledere, og man skulle tro at det ville ha mye å si for valgkampen deres.

Men igjen ser ting nokså annerledes ut fra et amerikansk perspektiv.

Valgperioden i Norge er snart over, og den har vært barmhjertig. Kort og enkel.

Fokus på person er dominerende i USA. I Norge er sak fremdeles viktigere.

Den som begynner å snakke om en kandidat sitt utseende, om kandidaten har sjarm eller om vedkommende fremstår sympatisk, får raskt høre at man bør stemme på partiprogrammet og ikke på personen.

 

Kort og barmhjertig valgkamp

Valgperioden i Norge er snart over, og den har vært barmhjertig. Kort og enkel.

Forskjellene er få og uenighetene er nyanserte. Alle er stort sett enige om de store satsingene i velferdsstaten.

Erna Solberg er ikke Donald Trump og Jonas Gahr Støre er heller ikke Hillary Clinton.

Og uansett hvem som blir valgt – i sterk motsetning til det som er tilfellet i mitt hjemland – så vil jeg gjerne ta en prat med dem på en fin båttur rundt Tromsøya i det vakre nord.