FOTO: ANB/arkivfoto

Hverdagsliv for enhver pris

Paris, Brussel, Stockholm, Istanbul, London – terror er blitt en del av hverdagen i europeiske storbyer.

En fredag ettermiddag i juni 2015 opplevde jeg for første gang en terroralarm.

Jeg satt på Maughan-biblioteket sentralt i London og skrev på masteroppgaven da en skarp lyd ljomet ut av høyttalerne. Dette var ikke lyden av den velkjente brannalarmen, som de testet hver onsdag morgen, med den forhåndsinnspilte kvinnestemmen som kunne fortelle at «mine damer og herrer, vi har fått meldinger om brann. Vennligst forlat bygningen via den nærmeste nødutgangen».

Denne ettermiddagen var det hittil ukjente, men like forhåndsinnspilte instrukser som ble annonsert: «Mine damer og herrer. Det har blitt rapportert om en hendelse i bygningen. Vent på nærmere informasjon, og bli sittende der du er. Vi gjentar, bli sittende der du er». Nå skjer det, tenkte jeg, nå kommer terrorangrepet.

Etter noen minutter kom kontrabeskjeden: Denne gang var det falsk alarm.

De vet at London, som andre storbyer, er et pågående eksperiment.

Mine britiske venner lo av hendelsen på biblioteket. De syntes visst det var komisk at vi i noen øyeblikk trodde vi var på feil sted til feil tid. Til tross for at alle visste at terrortrusselen var høyst reell. Jeg kunne forstå dem. Det gjør noe med deg å daglig forholde seg til en usynlig trussel og et skrekkscenario som for tiden kan utspille seg hvor og når som helst.

Det er en følelse av å bli bedøvet; komfortabelt og ubehagelig på samme tid. Komfortabelt, fordi det skaper en falsk trygghet og derfor også et større rom for å fortsette å leve hverdagen som før. Ubehagelig, når terroralarmen går og du tvinges til å forholde deg til nye tider.

En kjent hiphop-sang om London gir deg valget mellom å møte byen med hard hud eller ende opp med å bli kastet rundt. Det er bare et av mange utsagn som fanger opp hvilke krav storbyer setter til individet. Alle som skal fortsette å oppholde seg i offentlige rom i en by, må velge. Skal de gi etter for følelsen av utrygghet, gjøre det til en daglig rutine å sende skeptiske blikk til mannen på bussen med langt skjegg? Eller, skal de stramme seg opp og fortsette som før?

Mine britiske venner hadde nok strammet seg opp, og det for en god stund siden.

I tillegg vet de at terroren også tar andre former.

Ikke bare vet Londons innbyggere at dagens normaltilstand tilsier flere terroranslag. De vet også at terroren kommer i flere former og fasonger.

De vet at London, som andre storbyer, er et pågående eksperiment. Som skribenten Paul Bradley Carr skriver i sin guidebok: London er som en stor, flott pinjata; «alle som bor her er som spente barn med bind for øynene med et hjerte fullt av håp og en stor og flagrende kjepp». Sikter du riktig, vil London vise seg fra sin beste side. Sikt feil, og du vil «miste fotfestet og ende opp i en frustrerende, øyeløs haug».

nyhetsbrevet

Du kan møte London med større eller mindre grad av treffsikkerhet. Samtidig vil det alltid være en x-faktor, risikoen for å havne i en situasjon som ligger utenfor din kontroll. I tillegg er premisset at alle i større eller mindre grad slår i blinde. Dette er storbyens usikkerhet: pinjata-faktoren, feilslaget, som inntreffer på ukjent tidspunkt og sted.

Det virker som om Londons innbyggere har akseptert at samfunnet preges av feilsått integrering, sosiale forskjeller, og et vedvarende klassesamfunn som skaper politisk og sosial fremmedgjøring. Dette er fruktbar jord for fremveksten av den typen voldelig ekstremisme som ser ut til å ha gitt Khalid Massoud, mannen bak mars-angrepet, motivasjon til å handle. Det er prisen å betale for å leve i London i dag.

I tillegg vet de at terroren også tar andre former. Ikke bare er deres nasjonale identitet farget av tretti år med jevnlige bombeattentat fra terrorgruppen IRA (1971-2001). De husker også terroren som traff London i juli 2005, et storskala og koordinert anslag mot byens offentlige transport som resulterte i 52 døde og mer enn 700 skadde.

«Død over Amerika» og «brenn i helvete, alle vantro». This is England, 2017.

Siden 2005 har Storbritannia gjennomgått en massiv sikkerhetsoppgradering. Britene ser tiltakene daglig, med bombesperringer, metalldetektorer, strenge reguleringer på inngang og utgang til offentlige bygg, omkranset av høye gjerder og sikkerhetsvakter. Overvåkningskameraer på ethvert gatehjørne. Synlig, bevæpnet politi på undergrunnen, forhåndsinnspilte terroralarmer over høyttalerne. Jevnlige utprøvinger av beredskapen.

Jeg husker godt sommeren 2015, da myndighetene gjennomførte historiens største anti-terrorøvelse. Det var en iscenesettelse av et storskala angrep med mange skadde midt i London sentrum. Store deler av byen var i lockdown, helikoptere sirklet i lufta, ambulanser og brannbiler i full utrykning. De omkring tusen personene som deltok i øvelsen, inkluderte en rekke statister med falske skader og kunstig blod. I media annonserte de at publikum ikke måtte bli redde, det var en øvelse.

Britiske myndigheter forbereder seg på ett angrep med historisk omfang – et angrep som vil gjøre London til det flerarmede monsteret Kevin Crossley-Hollad beskriver i Crossing to Paradise: «…et monster med hundre armer, så bredt som det er langt. Det er bråkete. Det er skittent. Det er alt». Og, det er slike flerarmede monstre beredskapen i London sikter mot. Derfor har sikkerhetsregimet blitt en nødvendig del av samfunnskontrakten.

Noen ganger er London som en kald, mørk drøm.

Som i andre europeiske land har det i Storbritannia blitt tydelig at mangel på integrering skaper nye marginaliserte grupper. Dette gir grobunn for radikalisering. Det er synlig i handlegaten Oxford Street, et av Londons største trekkplaster for turister: IS- og al Qaeda-sympatisører med lange skjegg og tradisjonelle klær står med mikrofon og plakater og roper «død over Amerika» og «brenn i helvete, alle vantro». This is England, 2017.

Noen ganger er London som en kald, mørk drøm, skrev Jean Rhys i romanen «Vide Sargasso». Likevel, britene tar seg selv videre i terrorens tidsalder. Den største utfordringen i dag er å vite hva som er del av pinjataen, og hva som tilhører de flerarmede monstrene. Sistnevnte forventer de at myndighetene amputerer.

nyhetsbrevet