Myten om likestilling mellom kjønn i vår del av verden skygger for en ærlig samtale om vold mot kvinner i nære relasjoner og femisid; drap på kvinner fordi vi er kvinner.
Lite privat er mer politisk enn den volden som skjer i hjemmene, mellom to mennesker samfunnet antar har valgt å bo sammen av fri vilje, i alle fall i land som våre.
Norske kvinner får innprentet fra vi er småjenter at vi er heldige som lever i «verdens mest likestilte land». Vi kan få i pose og sekk, jobb og hjem, alt vi vil, og på toppen av det hele en likestilt mann som triller barnevogn og vasker like mange gulv som oss.
Listen over fortsatt kjønnsulikhet er i grunnen endeløs hvis vi våger å se etter.
Dette er den norske familieidyllen som det bygges familiepolitikk rundt: Den er basert på to inntekter, to foreldre som tar like mye ansvar hjemme med barna som ute i fulltidsjobben sin.
Det er likevel et stykke herfra til virkeligheten. Mange kvinner jobber deltid, og menn gjør fremdeles mindre husarbeid enn kvinner. Når det gjelder formue og eiendom, skriker ulikheten mot oss. Listen over fortsatt kjønnsulikhet er i grunnen endeløs hvis vi våger å se etter. Vi forteller likevel barna våre om likestillingens triumf og luller dem inn i flere myter enn sannheter i en slags nasjonal komfortsone. Det kan bli et problem med døden til følge for kvinner som bankes opp og trakasseres hjemme av den som utad fremstår hyggelig og grei.
Andre leser også: Et varslet drap har skjedd igjen.
Likestillingen mellom kjønn er ikke bare et norsk ideal, det er også en instruks, og det er noe mer: Det er et ansvar, og det ansvaret ligger tyngst på kvinnen.
Når hun ikke får likestillingen til hjemme, er det hennes skam å bære. Hun «slipper han ikke til» i husarbeidet om han ikke stiller opp. Hun har «valgt feil mann» dersom det faktisk viser seg at hun «slipper han til som bare det», uten at han griper vaskebøtta av den grunn. Skammen er og blir hennes når likestillingen ikke fungerer optimalt i et land som påstår det er nær optimalt hva likestilling angår. Det mangler ikke på fine idealer og skryt rundt forholdet mellom mann og kvinne i denne nasjonen, eller i andre nordiske nasjoner: Likestilling og menn i foreldrepermisjon har til og med blitt en norsk eksportvare.
Som konsekvens av alt dette kan det være krevende å snakke ærlig om alt gruffet som ligger i skjul under den likestilte idyllen og i mange kjernefamilier.
Vi er ikke i nærheten av reell likestilling, ikke i Norge og slett ikke globalt.
Det hender man møter på unge menn live eller på sosiale medier som hevder at «likestillingen har gått for langt». Sånt er jo ganske moderne å si, og i sannhetens navn kamuflerer denne litt plumpe uttalelsen reelle utfordringer unge eller eldre menn sliter med, og som vi som samfunn må ta på alvor.
Men: Likestillingen har ikke gått for langt. Vi er ikke i nærheten av reell likestilling, ikke i Norge og slett ikke globalt. Vold mot kvinner er virkeligheten som snakker til oss.
Les også: Volden fortsetter. Har norsk likestillingspolitikk en del av ansvaret?
Det har vært en nedgang av drap i Norge de siste årene, men når det gjelder drap på kvinner ligger Norge høyere enn sammenlignbare land. 183 kvinner er drept av partner, eller tidligere partner, siden 2000. Det er åtte kvinner i året. Og det er kun de drapene som bevises og der gjerningmannen dømmes. Tallet viser ikke alle dem som overlever mishandlingen dag etter dag, eller som klarer å komme seg unna, ved hjelp av politi, rettsvesen, krisesentra, hemmelige adresser eller flukt fra landet.
En norsk studie fra oktober 2023, Holdninger til likestilling og vold mot kvinner, viser sterke sammenhenger mellom holdninger til likestilling og holdninger til vold. Negative holdninger til likestilling leder noen av respondentene til også å bagatellisere vold mot kvinner. Menn med negative holdninger til likestilling er langt på vei de samme som er tilbøyelige til å unnskylde vold og mene at vold bør holdes i familien, viser studien. Forskerne skriver samtidig at et samfunn som i stadig økende grad stiller den enkelte til ansvar for sine valg, legger for mye ansvar for kvinner i slike forhold, nettopp fordi man tror på likestilling og har statlige hjelpetiltak for voldsutsatte.
Skammen kan bli lammende, når du blir fortalt at du har frihet, men likevel føler deg fanget og stivnet av frykt.
En kartlegging viser at 1 av 10 kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold av partner i Norge, og at 1 av 20 kvinner har vært utsatt for voldtekt av partner, og tallene øker. I våre naboland ser vi det samme, og forskere verden over snakker om «det nordiske paradokset»: Vi er opptatt av likestilling og tar partnervold alvorlig. Likevel er det høy forekomst av vold også her. Svaret på hvorfor det er sånn er sammensatt, men vi kan ta med oss dette: Hver gang noen påstår at likestillingen har gått for langt: Føl dyp uro.
Vi anser oss gjerne som en frigjort og handlekraftig befolkning – ja, politiske løsninger og velferdsstaten tar utgangspunkt i at folk flest er det. Dermed antar vi også at kvinner velger hvordan de vil leve og med hvem de vil leve. Norske forskere hevder at nettopp dette ønsket om å fremstå som kapabel til å velge og handle, kan være en grunn til at kvinner nedtoner volden de er utsatt for.
Ikke bare unnlater noen kvinner av denne grunn å ta et oppgjør med volden de utsettes for, men de ansvarliggjøres dersom de ikke gjør det.
Kanskje er det troen på likestilling og kvinners frihet som har gått for langt?
For har ikke denne velferdsstaten gitt oss all frihet i verden til nettopp å gå hvis vi vil og leve alene? Eller, du har jo valgt denne mannen, så da må du ta ansvar for valget, må du ikke? Skammen kan bli lammende, når du blir fortalt at du har frihet, men likevel føler deg fanget og stivnet av frykt. Og hva med barna? Økonomien?
Derfor stiller vi fremdeles håpløse spørsmål som: Hvorfor går hun ikke bare? Fordi frykt. Det er den aller fremste årsaken. Redselen for at det bare blir verre for dem og barna om de går. Femisid viser at det kan det noen ganger bli.
Kanskje er det troen på likestilling og kvinners frihet som har gått for langt?
Bør ikke flere menn komme på banen, både privat og politisk, og spørre hverandre hva i all verden er det «vi» driver med?
Etter drapet på 30 år gamle Rahavy Varatharajan i Elverum den første dagen i det nye året, av en mann hun så vidt hadde datet, kommer jeg aldri helt over hva Oslo tingrett skrev da de forlenget besøksforbudet med ett år 29. november 2023. I kjennelsen heter det:
«Det er fortsatt meget høyt konfliktnivå mellom partene, og det er slik retten ser det et klart behov for å beskytte fornærmede med et slikt besøksforbud som begjært for å sikre hennes interesser.»
En konflikt mellom to parter?
Ordlyden avslører en hel masse om synet på kvinner, på samfunnet vårt og på myten om individets handlingsrom i et påstått likestilt storsamfunn.
Les også: Kvinner blir drept fordi de er kvinner.
«Dermed kan det paradokset oppstå at sammenhengen mellom ansvarliggjøring og likestilling er kurvlineær:
I et patriarkalsk, ulikestilt samfunn vil det være vanskelig for kvinnen å bryte ut fordi hun blir ansvarliggjort for mannens vold siden det er hennes oppgave å gjøre ham fornøyd, mens hun i et likestilt samfunn vil bli ansvarliggjort fordi hun velger å bli værende, når man antar at hun «bare» kan forlate mannen.
Dette viser at det av kvinner kreves en balansegang: De blir holdt delvis ansvarlige for volden dersom de blir værende, samtidig som de blir mistrodd om de går.»
Kvinner trakasseres og bankes opp først og fremst fordi de er kvinner.
Rekken av norske kvinnedrap så vidt inne i 2024 har vekket til live en gjentagende debatt og gode analyser og berettige juridiske krav om å ta dette på mye større alvor hos politi og domstol. Nesten alle sakene er skrevet av kvinner. Dokumentarer om temaet er laget av kvinner. Nyhetsinnslag av kvinnelige reportere. Det er UN Women som dokumenterer dette og lager rapporter om vold mot kvinner og drap på kvinner fordi de er kvinner, globalt. Kanskje burde det ikke-eksisterende UN Men ha sett på hva som får en mann til å tro han har rett til å drive terror, og hva slags samfunnsstrukturer som direkte eller indirekte legger til rette for berettigelsen?
Men i likestillingens navn: Bør ikke flere menn komme på banen, både privat og politisk, og spørre hverandre hva i all verden er det «vi» driver med? Hvorfor er det noen av oss som banker den de elsker, dreper en som kanskje vil skille seg, forfølger, trakasserer og truer en jente eller kvinne bare fordi hun ikke er interessert i deg.
For dette er alvorlig.
Vold mot kvinner er både en årsak til og en konsekvens av kjønnsulikhet i alle samfunn.
Det finnes grundig forskning på hva vold i hjemmet gjør med dem som opplever det, og barna deres. En skotsk studie som rett og slett heter Hverdagsterrorisme går i dybden på den skrekken og redselen som spiller seg ut i slike husholdninger.
«Akkurat som annen terrorisme, så er vold i hjemmet en del av et ønske om å tilegne seg og innføre bestemte former for politisk kontroll. Effekten av det (volden) forsterker de sosiale og politiske strukturene som produserte den (volden) i første omgang. Når det gjelder vold i hjemmet er det først og fremst kjønnsulikhet som er det viktigste markøren.»
Altså, selv om fattigdom, seksuell legning, funksjonshemming, klasser, flyktningestatus, innvandrerbakgrunn også spiller inn når vi skal forstå vold i hjemmet, så skjærer kjønn gjennom alt. Kvinner trakasseres og bankes opp først og fremst fordi de er kvinner.
Selv om terror i hjemmet kan han den samme langvarige skaden på ofrene som offentlig terror, som frykt og traumer, så er forskjellen likevel enorm: Terroren ute er synlig for alle, det er selve poenget. Terroren hjemme er skjult. Selv offerets aller nærmeste (med unntak av barna) ser det aldri. Det er også påfallende, har jeg alltid tenkt, hvor lite vi ser av kvinner som blir slått, kvalt, dyttet og banket opp av sin mann i popkulturen, i motsetning til hvor ofte vi ser vold mellom menn på film, og i film etter film ser krig eller terrorhandlinger som skremmer vettet av folk. Burde vi kanskje skremmes litt mer av kvinnemishandling også?
Les også: Vold mot kvinner er et samfunnsproblem som det haster å gjøre noe med.
Vold mot kvinner er både en årsak til og en konsekvens av kjønnsulikhet i alle samfunn. Det finnes ingen likestilling mellom kjønn i verden i dag, hvis kvinners frihet fra vold skal være en markør. Ifølge Verdensbanken utsettes en av tre kvinner verden over for vold fra en partner, eller seksuell vold fra en som ikke er partner. EU har regnet ut at vold mot europeiske kvinner koster 2 563 273 920 kroner hvert år. 245 millioner kvinner over 15 år anses å utsettes for vold fra en nær partner i sitt eget hjem verden over. Mellom 2020 og 2021 – under pandemien, ble 6593 kvinner drept i Europa, de aller fleste av en partner eller ekspartner. Flere land i Europa tok store hopp i femisid under pandemien.
Troen på at vi er så likestilte kan bli et problem om det hindrer oss i å ta denne terroren noen kvinner lever under på alvor. Samtidig er likestilling mellom kjønn nettopp en del av en langsiktig løsning for å bli kvitt noen menns terrorregime på hjemmebane. Forskning viser at menn som ønsker mer likestilling er mer opprørte over kvinnemishandling, enn menn som er skeptiske til likestilling, eller mener «den har gått for langt».
«Vold kan brukes til å løse en mannlig identitetskrise skapt av fattigdom» som forskerne skriver.
Men likestillingskampen kan ikke skje isolert. Den pågår jo alltid innenfor et samfunn.
I dyrtid er mange av oss mer økonomisk urolige, og kvinners sårbarhet dersom de opplever vold øker. Uten mulighet til å forsørge seg selv eller barna blir den økonomiske avhengigheten hjemme et hinder for frigjøring. For å gjøre det verre, viser forskning utført av UNICEF at økonomiske kriser øker vold mot kvinner, i det den kan utfordre mannlig identitet og sårbarhet. I noen situasjoner er det altså slik at hennes økonomiske frihet, og inntekt, ikke nødvendigvis gir henne mulighet til å skille seg, men kan også øke risikoen for at hun utsettes for vold, fordi dette oppfattes ydmykende for partneren. «Vold kan brukes til å løse en mannlig identitetskrise skapt av fattigdom» som forskerne skriver.
Den private volden er helt politisk. Gamle patriarkalske tradisjoner i møte med nye identitetskriser og økonomiske uroligheter kan skape eksplosive tilstander i noen hjem. Samfunnets naive nyliberale tro på individualitet og handlekraft og likestilling ender opp med å diskriminere den utsatte kvinnen, og overse at vi trenger kunnskap, holdningskampanjer, kurs og en helt ny form for «guttastemning» mellom menn for å redde liv. Hvis vi ikke ser helheter, kan likestillingskampen fort ende med å ta to skritt frem og tre tilbake. Underveis dør medkvinnene våre, på vår vakt.
Kommentarer