Hvilken matmoms smaker best?

Alle ønsker å hjelpe «de som sliter». Men hvem er disse som sliter? Våre politikere liker å holde dette vagt. De vil at flest mulig skal føle seg sett når de sier: vi vet at mange sliter. Partiene konkurrerer derfor beinhardt om å «gjøre hverdagen enklere».

Frp har ledet an i denne kampen om å vise handlekraft. Ifølge dem er det så mange som sliter at vi må halvere matmomsen for alle som spiser mat. Nå har også Rødt snudd, og vil ha kutt i matmomsen, men har ikke bestemt seg for størrelsen på kuttet.

Kanskje får partiet noen delikate takkekort fra borgerskapet.

Hvis matmomsen reduseres til 7,5 prosent, vil det gi et årlig inntektstap for statskassen på 16 milliarder kroner, viser Finansdepartementets beregninger. Er dette smart bruk av pengene?

La oss først regne på hva en mer målrettet «matstøtte» til folk med lav inntekt vil koste.

Med utgangspunkt i SSBs forbruksundersøkelse, vil en halvering av matmomsen gi dem som befinner seg i nederste inntektskvartil en innsparing i størrelsesorden 3 200 til 4 000 kroner i året. Hvis vi gir en direkte, målrettet støtte på 3 600 kroner til alle de drøyt 600 000 menneskene i Norge som tilhører lavinntektsgruppen etter SSBs definisjon, vil det koste rundt 2,2 milliarder kroner.

Rødt begrunner sin helomvending dels med at vi har fått en «eksplosjon» i tallet på arbeidende fattige. Men denne gruppen, som på 17 år er fordoblet til 31 000, har såpass lav inntekt at de er inkludert i de 600 000.

Rødts andre begrunnelse er en nyhet fra Sverige.

Hele denne gruppen kan finnes direkte i registrene hos NAV og Skatteetaten, som kan utbetale pengene eller gi skattekompensasjon, med minimal byråkratisk kostnad.

La oss si at Rødt lander på samme kutt som Frp, en halvering av momsen. Da velger de å bruke 16 milliarder i stedet for en mye mer målrettet utgift på 2,2 milliarder. Det vil si at Rødt, de fattiges forsvarere, sponser matbudsjettet til rikfolk og det store flertallet av nordmenn som klarer seg fint. Kanskje får partiet noen delikate takkekort fra borgerskapet.

I tillegg kan Frp og Rødt glede seg over at velgerne sjelden protesterer høylydt når de får ekstra penger, selv om det for mange framstår som sløsing med fellesskapets midler. Dessuten trenger jo ikke staten disse pengene, egentlig, bortsett fra når nasjonalbudsjettet skal skrus sammen og det gis inntrykk av at noen milliarder ekstra kan velte hele byggverket.

Rødts instinkt ville normalt sett være å ikke ha blind tiltro til matkjedene.

Rødts andre begrunnelse er en nyhet fra Sverige. Det viser seg nemlig at etter tre måneder med halvert matmoms har hele kuttet havnet hos medelsvensson, ikke hos matkjedene.

Her virker det som Rødt har fått et akutt anfall av nesegrus tillit overfor kjøpmennene som de ellers pleier å kalle mafiøse matbaroner. Tre måneder er altfor kort tid til å dra konklusjoner om effekten av kuttet. Det blir som om Jotun skulle slutte å lage maling fordi nymalte hus er like fine etter tre måneder.

Litt mer fruktbart er det å se på da Norge halverte matmomsen til 12 prosent i 2001. Flere fagfolk sier at effekten holdt seg i minst tre år, men jeg vil mene at over tid virker den økonomiske tyngdeloven som sier at matkjedene alltid vil teste kundenes smertegrense. Langsomt lirker de prisene opp mot nivået der de lå før momskuttet.

I tiden etter 2001 ble bransjen dessuten kraftig effektivisert gjennom overtakelse av grossistleddet og satsing på egne merkevarer, noe som senket kostnadene og økte overskuddet uten prisøkninger.

Først bør man kanskje bli enige på Stortinget om hvor mange som sliter.

Denne effektiviseringen er nå i stor grad tatt ut. De kommende årene kan vi i stedet få mer KI-styrt dynamisk prising som leser kundenes adferd i sanntid og maksimerer profitten ved å endre prisene fra minutt til minutt. Det blir gøy!

Rødts instinkt ville normalt sett være å ikke ha blind tiltro til matkjedene, men hva gjør man ikke for å tilpasse terrenget til det nye moms-kartet?

Frp følger sine prinsipper og kutter avgifter når de får muligheten. I dette tilfellet vil det koste sju ganger mer enn et målrettet tiltak for dem som sliter mest.

Det er lite trolig at Høyre blir med på dette, selv om det er en velgermagnet. Både Ap og Høyre ønsker mer presise tiltak og snakker om lavere inntektsskatt og gratis SFO.

Først bør man kanskje bli enige på Stortinget om hvor mange som sliter.