Ikke stol på høyrefolk i rutete flanellskjorte

Da Arbeiderpartiet omorganiserte, for ikke å si omkalfatret, politikken sin på 1980-tallet, beskyldte Høyre-leder Jan P. Syse Gro og co for å stjele de borgerlige og liberales klær mens Høyre-toppene var ute og badet. Nå har dette politiske plagg-tjuveriet tatt helt av i vårt nærmeste naboland.

Rutete flanellskjorter er nemlig blitt et politisk «it-plagg» blant borgerlige politikere foran riksdagsvalget i Sverige 13. september, kan man lese i svenske aviser. «It» i denne sammenheng har ikke noe med teknologi å gjøre, men med denne karismatiske egenskapen som noen – eller noe – har.

Høyre-leder Ine Eriksen Søreide har skjønt det.

Denne «it-faktoren» forsøker svenske politikere å få ved å kaste av seg kvelende slips og tarmfiendtlige skjørt, og i stedet opptre på folkemøter med ei utvaska, rutete flanellskjorte.

Det fremste eksemplet er Centerparti-leder Elisabeth Thand Ringqvist, utdannet siviløkonom med en lang og suksessrik karriere i PR- og lobbybransjen. Hun er altså det motsatte av folkelig og jordnær. Men hun representerer et borgerlig parti med røtter på landsbygda, så for å skaffe seg troverdighet som distriktets kvinne, varslet hun tidlig i valgkampen at hun skulle stille i rutete flanellskjorte så ofte hun kunne.

En annen flanellentusiast er Ebba Busch, lederen for Kristdemokraterna. Men hun sender ikke akkurat ut skogsarbeidersignaler, det minner mer om ranch-stilen i Texas. Budskapet synes å være: «Stem på meg, jeg er like kul som MAGA-cowboyene».

Ingen av disse partiene har dog gått så langt som Moderaterna. Der inngår en blåruta flanellskjorte som en del av valgkampgarderoben. Partiet er ledet av Ulf Kristersson, en mann som har sammenlignet velferdsstaten med apartheid i Sør-Afrika. Folkelig? Neppe.

Men alt dette er egentlig å foretrekke framfor antrekket Sverigedemokraternas partileder Jimmie Åkesson har vakt oppsikt med flere ganger i valgkampen – en heslig hawaiiskjorte. I en situasjon som har skapt mye hoderysting, var han også iført panama-hatt og bastskjørt. Hvis KrFs Dag Inge Ulstein dukker opp i noe sånt i ditt nabolag – løp!

I Norge er det oftere at vi ser politikere på venstresida med rutete flanellskjorte, gjerne på hytta eller gården, for å etterligne Einar Gerhardsen og Hans Børli. Selv om det også kan se litt påtatt ut, er det i det minste et tappert forsøk på å minne velgerne – og seg selv – på hvor de kommer fra og hvem de representerer. Når høyresida kler seg uformelt og rufsete, er det noe som skurrer. Som om de later som om de representerer noen andre.

Høyre-leder Ine Eriksen Søreide har skjønt det. Hun hadde faktisk en ekte arbeideroppvekst, men kler seg nesten alltid anstendig, klassisk og konservativt, gjerne i tweed. Det er ærlig og redelig. I motsetning til Høyre i 2013, da de prøvde å kalle seg «Arbeidspartiet» for å lokke til seg velgere med møkk under negla, for øvrig etter inspirasjon fra de svenske Moderaterna.

Kanskje hun ikke vil folk flest vel?

I Sverige blir kontrasten mellom virkelighet og maskerade så absurd fordi gapet mellom folk og elite og by og land er blitt stadig større på høyresidas vakt. Vanlige folk har fått det tøffere under Ulf Kristerssons blå-blå regjering siden 2022. Det er blitt vanskeligere å få seg jobb, flere er blitt arbeidsledige og flere har falt helt ut av alle former for velferdstiltak. Siden 2020 har reallønna vokst med 2,5 prosent i Norge, mens den har sunket med 3,5 prosent i Sverige. Kjøpekraften er altså langt bedre i Norge enn i Sverige.

Frp-leder Sylvi Listhaug framhever stadig Sverige som et forbilde, blant annet når det gjelder renter, skatt, matmoms og avgiftskutt generelt. Men hun forteller ikke at dette hovedsakelig er finansiert med lånte penger. I fjor var underskuddet i statsbudsjettet på over 100 milliarder svenske kroner, og det forventes å stige til nærmere 200 milliarder kroner i 2026. Hvorfor statsministerkandidat Listhaug vil innføre så mange løsninger i Norge som har vist seg så dårlige i Sverige, er et lite mysterium. Kanskje hun ikke vil folk flest vel?

I den ferske antologien «For rikt for hvem?» forteller samfunnsøkonomen Ali Esbati at antall fattige i Sverige har fordoblet seg de fem siste årene, og det er spesielt de aller svakeste som har fått det betydelig verre. Under den dypeste krisen i årene 2021-2024 fikk nesten alle det verre i Sverige, bortsett fra den rikeste tidelen. Konsentrasjonen av store formuer i nabolandet er faktisk blant de høyeste i verden.

Ifølge Esbati har politikken i Sverige vært bevisst utformet for «på den ene siden å svekke fellesskapets sikkerhetsnett ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet, og på den andre siden å senke skattene med begrunnelsen at dette skaper «insentiver» for arbeid og generell dynamikk i økonomien – som igjen skal komme alle til gode. Det reelle resultatet av denne politikken er økende forskjeller i samfunnet og dypere fattigdom i deler av befolkningen».

Se opp for partiledere på høyresida foran neste valgkamp i Norge.

I Vergils antikke storverk «Æneiden» advares det mot å stole på grekerne, selv når de kommer med gaver. Gaven var en hul trehest, fylt med krigere. Da den vel var kommet inn bak murene og det ble kveld, hoppet de greske krigerne ut og slaktet trojanerne. Påfunnet var Odyssevs’, vår snarrådige helt som er blitt en stor kassasuksess på filmlerretet i moden alder.

Overført til vår tid og vår lille andedam: Se opp for partiledere på høyresida foran neste valgkamp i Norge. Dukker de opp i slitte, rutete flanellskjorter, så er det ikke fordi de plutselig er blitt folkelige. Det er fordi de også vil ta fra de fattige og gi til de rike.

(Også publisert i Dagsavisen.)