FOTO: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Hva skjedde med «Arbeidspartiet» Høyre?

Høyres oppslutning blant LO-medlemmer har stupt. Det dreier seg om en bemerkelsesverdig kollaps det er verdt å reflektere over.

Rett før helgen kom resultatene fra LOs medlemsundersøkelse etter lokalvalget. Arbeiderpartiets nedgang og Senterpartiets store framgang er behørig kommentert. Mange har også sett at hele 75% av LOs medlemmer stemmer på de partiene (A/Sp/SV/R/MDG) som vil bytte ut dagens høyreregjering. Men de færreste har kommentert Høyre (8,9%) og Fremskrittspartiets (6,1%) utvikling blant LO-medlemmene over tid. Det dreier seg rett og slett om en bemerkelsesverdig kollaps det er verdt å reflektere over.

LOs over 940 000 medlemmer utgjør hver fjerde velger i Norge. Ingen partier blir skikkelig store uten en betydelig andel støtte der. I 2001 hadde støtten til Arbeiderpartiet vært nede på et historisk lavmål på 33% av LO-medlemmene, mens Høyre med 18% og Fremskrittspartiet med 10% samlet sett nærmet seg samme oppslutning. Så kom satsingen på fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen fra Arbeiderpartiet fram mot valget i 2005.

Det var åpenbart for strategene i Høyre at man måtte øke oppslutningen igjen.

De upopulære forslagene fra Bondevik-regjeringen om mer midlertidighet og svakere regulering av arbeidstid løftet også Arbeiderpartiet opp mot gamle høyder i LO, med tilsvarende lavere oppslutning for høyrepartiene.

Det var åpenbart for strategene i Høyre at man måtte øke oppslutningen igjen. Et av de dristige grepene Høyre gjorde foran valget i 2013 var derfor å lansere seg selv som «det  nye arbeidspartiet». Ideen hentet Høyre fra sitt svenske søsterparti Moderatene som kalte seg først «det nya arbetarepartiet» og siden «det enda arbetarepartiet». Lansert med pauker og basuner i Aftenposten, med høyrelogo i rødt for anledningen, og overskriften: «Du tror det nesten ikke før du ser det: Erna Solbergs Høyre vil snu opp ned på partiets politikk overfor vanlige lønnsmottagere og arbeidsfolk.».

Kjernen i «det nye arbeidspartiet Høyre» var en kraftig dose selvkritikk for å ha gått for langt i tidligere forslag, samt løfter om en ny arbeidslivspolitikk. Der skulle respekten for fagbevegelsen stå i sentrum, og framtidige endringer i arbeidsmiljøloven skulle være beskjedne og være «ønsket langt inn i LO», som Torbjørn Røe Isaksen sa det. Høyres forsøk på å framstå som mer arbeidervennlig var vellykket. Oppslutningen blant LOs medlemmer økte med knallsterke 8,4 prosentpoeng mellom 2009 og 2013.

Det var i og for seg ikke noe nytt at Høyre markedsførte seg som et parti for arbeidere. Det har partiet drevet med i over 100 år. Tidligere har man imidlertid vært tydelige på at man har hatt andre løsninger på hva som var arbeidernes interesser enn fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Man hadde et opplevd interessefellesskap med arbeidsgiverne som førte til at arbeiderrepresentantene fra Høyre stemte imot reguleringer og kontrolltiltak i arbeidslivet, akkurat som deres øvrige stortingsrepresentanter gjorde – slik at å forby barnearbeid «vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier» (Hals, Harald: Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912 s. 161). Det var fra den tradisjonen Høyre kom, i kampen om arbeiderstemmene. I 2012 ble det i stedet framstilt som om man nå sto på mer eller mindre de samme standpunktene som LO, og man brukte flittig LO-lederens uttalelse om at partiet nå for så vidt stod for en anstendig arbeidslivspolitikk. 

Noe av det første Høyre gjorde i regjeringsposisjon var å kutte i arbeidsløshetstrygden.

Når politikere fra venstresiden antydet at Høyre i regjering ville komme til å bryte løftene, var det ifølge høyresiden «svartmaling og skremselspropaganda». Når det etter Høyres landsmøte i 2013 ble stilt spørsmålstegn ved om Høyre kom til å stå ved løftene rykket Røe Isaksen ut, med kraftig språkbruk. Han var rett og slett forbannet. Og det var rett og slett useriøst å mene at Høyre kom til å åpne for midlertidige ansettelser der det ikke var midlertidige behov.

Men skeptikere fikk rett. Noe av det første Høyre gjorde i regjeringsposisjon var å kutte i arbeidsløshetstrygden, tiltaksplasser for arbeidsledige og permitteringsreglene – for å gi rom til massive skattekutt. Siden foreslo man å kutte i tilgangen til sykelønn for titusenvis av arbeidstakere – selv om løftet om ikke å endre sykelønnsordningen var selve symbolet på Høyres nyorientering. Etterpå brøt man lovnadene om å lytte til fagbevegelsen i prosessen med å svekke arbeidsmiljøloven. På tross av besvergelsene i forkant – det ble åpnet for midlertidige ansettelser også der det ikke er midlertidige behov. Fagbevegelsen mobiliserte i til store markeringer over hele landet. Valget i 2015 ble derfor en nedtur for «det nye arbeidspartiet» blant LO-medlemmene.

Da stortingsvalget i 2017 nærmet seg, lanserte så Høyre en såkalt «bombe», med kraftige innstramminger for å rydde opp i innleie på arbeidsmarkedet. Det ble brukt for alt det var verdt. Til og med folk fra partiet Rødt kalte arbeidsminister Hauglies utspill «for godt til å være sant». Det ga den nødvendige troverdighet og et oppsving blant LO-medlemmer – kanskje avgjørende for at gjenvalget ble sikret med svært knapp margin. Etter valget sloss man likevel med nebb og klør for å stoppe reguleringer på nettopp innleie, og kalte vedtak om strenge begrensinger for «sitt største politiske nederlag».

Svaret fra LOs medlemmer på dette og andre usosiale tiltak er altså å vende høyreregjeringen ryggen ved dette valget. Så gjenstår det å se om det kommer nye løfter fram mot valget i 2021. Høyres programkomite har allerede varslet at de nå vil ha styrking av arbeidsmiljøloven. Det gjenstår også å se om noen fortsatt biter på.

 

Opprinnelig publisert i Klassekampen 30.10