Bidrar internasjonal handel til å fremme fred, frihet og økonomiske muligheter eller konflikt, undertrykkelse og ulikhet?
CAMBRIDGE: Få begreper er så ideologisk ladet som «frihandel». Gjør du deg til talsperson for frihandel i dag, vil du sannsynligvis bli ansett som en apologet for rikinger, kapitalister og bedrifter uten adresse.
De negative holdningene til handel er ikke noe man utelukkende finner blant høyrepopulister.
Snakker du varmt om åpne økonomiske grenser, vil du bli stemplet som naiv eller det som verre er: en som fremmer interessene til det kinesiske kommunistpartiet, som ikke bryr seg noe særlig om menneskerettigheter eller livene til arbeidere i sitt eget land.
Som med alle karikaturer, er det et snev av sannhet i det som kommer til uttrykk gjennom disse handelsfiendtlige holdningene. Vekst i verdenshandelen har de siste tiårene bidratt til økt ulikhet og uthuling av middelklassen i USA og andre avanserte økonomier. Hvis frihandelen har fått et dårlig rykte, er det fordi globaliseringens forkjempere så bort fra dens negative sider eller snakket og handlet som om man ikke kunne gjøre noe med dem.
Dette bidro til å styrke stillingen til demagoger som Donald Trump og til å gjøre handel om til et våpen. Det bidro også til demoniseringen av etniske minoriteter og innvandrere – og til at man snakket svært negativt om andre land som man konkurrerer med.
Frihandel var fanesaken til reformvennlige politikere og aktivister på 1800-tallet.
De negative holdningene til handel er ikke noe man utelukkende finner blant høyrepopulister. Man finner også disse holdningene på den radikale venstresiden. Man finner dem blant klimaforkjempere, mattrygghetsforkjempere og menneskerettighetsforkjempere. Man finner dem hos fagforeninger. Og man finner dem blant de som taler forbrukernes sak og blant de som er kritiske til storindustrien og næringslivet generelt.
USAs president Joe Biden har også merkbart tatt avstand fra frihandel. Biden-administrasjonen prioriterer å bygge en trygg, grønn, rettferdig og robust amerikansk økonomi framfor hyperglobalisering. Det kan virke som om alle progressive politikere og aktivister tror at frihandel står i veien for sosial rettferdighet, uansett hva man legger i dette begrepet.
Det har ikke alltid vært slik. Frihandel var fanesaken til reformvennlige politikere og aktivister på 1800-tallet. De så frihandel som et redskap til å bekjempe tyranni, få slutt på krig og minske de knugende økonomiske forskjellene.
Som Marc-William Palen, historiker ved University of Exeter, påpeker i Pax Economica: Left-Wing Visions of a Free Trade World, omfattet denne tidens økonomiske kosmopolitiske verdensanskuelse progressive kampsaker som antimilitarisme, antislaveri og antiimperialisme.
De mente at de kunne fremme verdensfred gjennom frihandel.
Det var ikke bare politiske liberalere som støttet frihandel. Amerikanske populister på slutten av 1800-tallet var imot gullstandarden, men de var også imot importtoll, som de mente gagnet storindustrien og skadet vanlige folk. De kjempet for å erstatte toll med en mer rettferdig progressiv inntektsskatt. Og tidlig på 1900-tallet var det mange sosialister som anså frihandel, støttet opp av overnasjonal regulering, som et botemiddel mot militarisme, monopoler og store økonomiske forskjeller.
Disse motstridende synene kan virke som en gåte. Bidrar internasjonal handel til å fremme fred, frihet og økonomiske muligheter eller konflikt, undertrykkelse og ulikhet? Men denne gåten er mer tilsynelatende enn reell. Hvilke resultater man får, avhenger av hvilke interesser handelen fremmer.
1800-tallets liberalere og reformpolitikere var tilhengere av frihandel fordi de mente proteksjonisme hadde en regressiv virkning på samfunnet ved å fremme interessene til godseiere, monopolister og krigshissere. De mente at økonomisk nasjonalisme gikk hånd i hånd med imperialisme og militarisme. Palen viser til et essay fra 1919 av økonomen Joseph Schumpeter, som beskrev imperialisme som et «monopolistisk system av nedarvet militarisme og proteksjonisme – en lidelse som bare demokratiske frihandelskrefter kan kurere».
Men handel kan like gjerne brukes som et middel til å fremme autoritære og militaristiske mål.
Det var denne visjonen som gjennomsyret det internasjonale handelssystemet etter andre verdenskrig. De amerikanske arkitektene bak Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO) fulgte i fotsporene til Cordell Hull, president Franklin D. Roosevelts utenriksminister. De mente at de kunne fremme verdensfred gjennom frihandel.
Hull var en økonomisk kosmopolitt og en ivrig tilhenger av 1800-tallets radikale frihandelsforkjemper Richard Cobden. I motsetning til tidligere handelsregimer, var systemet som ble konstruert etter andre verdenskrig, ment å være et system av globale regler der man kvittet seg med bilateralisme og blokkavhengige privilegier.
Den amerikanske kongressen kom aldri til å ratifisere ITO. Men noen av de viktigste prinsippene – deriblant multilateralisme og prinsippet om ikke-diskriminering – ble videreført med Generalavtalen om toll og handel (GATT), forløperen til Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Men handel kan like gjerne brukes som et middel til å fremme autoritære og militaristiske mål. Et særdeles nedslående eksempel er USA før borgerkrigen, da frihandel bidro til å befeste slaveriet. Da den amerikanske grunnloven ble utformet i 1787, sørget slaveeiere fra sørstatene for at teksten kom til å forby skatt på eksport. De forsto godt at frihandel ville sørge for at plantasjejordbruk ville forbli lønnsomt og bidra til å opprettholde slaveriet som plantasjevirksomheten var basert på.
Frihandel fremmet undertrykkelse og krig – og vice versa.
Da nordstatene beseiret sørstatene i borgerkrigen, ble slaveriet avskaffet, og frihandel ble erstattet av proteksjonisme, som passet næringsinteressene i nord langt bedre.
Vi finner lignende eksempler under den britiske imperialismen. Etter avskaffelsen av kornlovene i 1846, vendte britiske myndigheter formelt ryggen til proteksjonisme og inntok en lederrolle i Europa ved å signere frihandelsavtaler. Men i Afrika, Midtøsten og Asia ble frihandel påtvunget med våpenmakt hver gang britene møtte på svake herskere som rådet over verdifulle råvarer og markeder.
Britene kjempet i de beryktede opiumskrigene på midten av 1800-tallet for å tvinge de kinesiske styresmaktene til å åpne sine markeder for britiske og andre vestlige varer. (Mest framtredende blant disse varene var opium.) Dette gjorde de for at vestlige land i sin tur kunne kjøpe kinesisk te, silke og porselen uten å tappes for gull. Opium ble dyrket i India, der et britisk monopol tvang bønder til å arbeide under forferdelige kår. Dette hadde langvarige negative virkninger. (Du kan lese om dette i den nye boken Smoke and Ashes skrevet av Amitav Ghosh).
Frihandel fremmet undertrykkelse og krig – og vice versa.
Det vi kan lære av historien er at dersom vi skal gjøre handel om til en positiv kraft, må vi demokratisere den.
Handelsregimet etter andre verdenskrig, preget av multilateral frihandel under amerikansk lederskap, gikk det mye bedre med. Med GATT-avtalen, ble krig erstattet med handelsdiplomati, og mange ikke-vestlige land – som Japan, Sør-Korea, Taiwan og ikke minst Kina – oppnådde høy og rask økonomisk vekst ved å utnytte mulighetene i verdensmarkedet.
Men på 1990-tallet var handelsregimet blitt et offer for sin egen suksess. Store bedrifter og multinasjonale selskaper, som hadde fått styrket sin stilling gjennom veksten i verdensøkonomien, påvirket i stadig større grad internasjonale handelsforhandlinger. Miljø, folkehelse, menneskerettigheter, økonomisk sikkerhet og rettferdighet ble nedprioritert. Nok en gang hadde den internasjonale handelen beveget seg bort fra Cobden og Hulls opprinnelige visjon og blitt en kilde til internasjonal uenighet framfor harmoni.
Det vi kan lære av historien er at dersom vi skal gjøre handel om til en positiv kraft, må vi demokratisere den. Det er den eneste måten vi kan forsikre oss om at handelen kommer felleskapet til gode og ikke bare noen særinteresser – en viktig lærdom å huske på når vi rekonstruerer verdens handelsregime i årene som kommer.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org
Kommentarer