Det hvite “folket” og den onde “eliten”

Den er merkelig, den stadige sammenblandingen av “folket” og hvite velgere. Ofte når jeg ser kommentarer om hva som har skjedd i USA, er det som om disse to størrelsene skulle være nærmest identiske. Det er som om de svarte og spanskættede velgerne som i stor grad stemte på Clinton, nærmest skulle være noe annet, noe litt til siden for “folket” – de som ikke ville ha vært velkomne i Natives, gjengen til Bill the Butcher, spilt av Daniel Day-Lewis i “Gangs of New York”.

Det er ikke det amerikanske folkedypet som sådan som har reist seg mot “elitene”. Det er et flertall av hvite velgere som har reist seg (vel, de fleste av dem har stemt akkurat slik de alltid har gjort), og delvis mot andre borgere. Resultatet vil heller ikke være at “folket” kommer til makten, men at de bytter ut et segment av eliten med et annet. Det er nokså garantert at det ikke kommer til å være mange kjøpmenn og snekkere i Trumps kabinett. Det blir nok flere republikanske ringrever og en dose lobbyister.

Det fremstilles som om det amerikanske valget er en folkelig revolusjon.

Mange krever nå at man må ta de velgergruppene som har stemt på Trump på alvor. Og ja, det må man. Selvsagt ligger det noe reelt i misnøyen med et politisk etablissement som oppleves like fjernt som Davos. Men noen ønsker å trekke dette i overkant langt. Det fremstilles som om det amerikanske valget er en folkelig revolusjon som bør endre hvordan partier både her og der bør oppføre seg, primært ved å sette misfornøyde hvite velgere i det absolutte sentrum for den politiske utviklingen – som om hvite velgere i USA ikke har nytt, og stadig nyter, det privilegiet i nokså høy grad.

Noen er til og med nokså raske til å gå fra Trumps seier til å trekke slutninger med betydning for norsk innvandringsdebatt. Konklusjonen er enkelt oppsummert at man må lytte mer til dem som er kritiske til innvandring, uansett hvor lavt Frps oppslutning holder på å synke.

Det er da man trenger å huske at Hillary Clinton fikk langt flere stemmer enn sin motstander. Mer enn det: Hvis FBI ikke hadde blandet seg inn i valgkampen, er det en god sannsynlighet for at Clinton ville ha blitt president. Da ville vi knapt hatt denne debatten, denne sjelegranskingen, denne påstanden om at spillebrettet er radikalt endret.

 Folket er langt mer sammensatt enn dem som stemte på Trump.

På samme måte skal det trolig mindre til for at Demokratene klarer å vinne tilbake Trump House – tidligere kjent som Det hvite hus – om fire år enn mange later til å tro. En god demokratisk kandidat som snakker om sosial rettferdighet med litt større troverdighet enn Hillary Clinton gjorde, kan være nok, slik det etter all sannsynlighet kunne ha vært denne gangen også. Endringene vi kan komme til å se i USA under Trump er alvorlige, men det betyr ikke at vi bør endevende vår egen politiske tenkning. Justere den, ja – men med måte.

De som har tapt på globaliseringen bør lyttes til, og selvsagt må Demokratene arbeide for å vinne tilbake velgerne de har tapt. Men ideen om at noen segmenter av hvite velgere nærmest skal være den primære fokusgruppen framover, at de skal få sette premissene – den er dypt problematisk, og ærlig talt nokså udemokratisk. Den henger heller ikke sammen med hva som faktisk har skjedd. Hvis Clinton hadde klart å mobilisere svarte og spanskættede velgere bedre, mer på nivå med det Obama har gjort tidligere, ville hun ha vunnet.

Folket må få sette premissene, men folket er langt mer sammensatt enn dem som stemte på Trump. Hvis man skal sette noen mer i sentrum, bør det heller være de virkelig fattige, de som ofte befinner seg i klassen under dem som stemte på Trump – og som altså gjerne har en annen hudfarge enn hvit.

Mange som stemte Trump ønsket ikke nødvendigvis den rasistiske politikken.

Faktum er at USA for andre gang på kort tid har fått en kontroversiell president som flertallet av folket ikke stemte på. Mer enn det: Mange av dem som stemte på ham, har ikke så stor tillit til ham heller. De “holdt seg for nesen”, som man sier. Jeg har begynt å mislike det uttrykket. Det høres ut som en unnskyldning – som om de heltemodig gjorde sin borgerplikt, tross den dårlige lukten. Den egentlige borgerplikten burde vært å holde rasisten borte fra verdens største talerstol og demagogen borte fra atomknappen.

Det vil bli diskutert hvor stor rolle nettopp rasisme spilte i dette valget. Jeg mistenker at det spilte en større rolle enn mange er rede til å gå med på. For innpå halvparten av dem som faktisk stemte, var Trumps gjentatte rasistiske uttalelser, og løftene om en rasistisk politikk, ikke nok til å styre utenom ham. Det er det minste man kan si. En del av velgerne som stemte på ham likte ikke denne delen av ham, men de “holdt seg for nesen”.

Men mer enn det: Rasismen var noe av det som gjorde at hvite folk – et stort flertall av alle hvite menn, et lite flertall av hvite kvinner – kunne føle at Trump virkelig brydde seg om dem, siden hvite mennesker langt på vei var den eneste gruppen han ikke snakket nedlatende om. Mange som stemte Trump ønsket ikke nødvendigvis den rasistiske politikken. Det er likevel sannsynlig at den rasistiske politikken likevel gjorde at de selv følte seg mer verdsatt, mer sett.

Slik forenklende retorikk er ikke en del av forklaringen, men en del av problemet.

Det kan selvsagt argumenteres for at Det demokratiske partiet ikke står alle delene av arbeiderklassen så nært som det pleide, og partiet kunne utvilsomt hatt en kandidat med (langt) større sosial troverdighet enn Clinton. Også denne kritikken av Demokratene trekkes imidlertid i overkant langt når det oppsummeres som om det som avgjorde valget, var “elitenes forakt for vanlige folks hverdagsnære erfaringer”, slik politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim har formulert det. Dette er i seg selv en nokså populistisk oppsummering, og det er å spille rett inn i det verdensbildet Trump selger.

Det er Hillary Clinton som ville ha Obamacare, som altså er til for “vanlige folks hverdagsnære erfaringer”, og det er Trump som ønsker å avskaffe den umiddelbart. Og smak på selve ordet “forakt”: Har visepresident Joe Biden “forakt” for vanlige folks erfaringer? Har Barack Obama, eller de andre som drev kampanje side om side med Clinton, “forakt”? Slik forenklende retorikk er ikke en del av forklaringen, men en del av problemet.

De som tror at løsningen ligger i å reprodusere enkle utgaver av elite-folk-dikotomien, bidrar primært til å befeste stereotypiene og fiendebildene som åpnet Trumps vei til makten.