FOTO: NTB / Scanpix Ron Sachs / CNP

Venstresiden sviktet – og tapte alt

Det var ikke et massivt folkeopprør som sikret Donald Trump seieren, men noen få, strategiske seire, endringer i stemmemønstre, og demokratenes velgere som sviktet når det gjaldt.

Donald Trump vant et mindretall av amerikanske velgere, men han vant et flertall på noen få, strategisk viktige steder. 

Hittil har Hillary Clinton fått 400,000 flere stemmer enn Donald Trump. Hun blir dermed den femte kandidaten i USAs historie som har vunnet flest stemmer, men tapt valget. Hvite velgere i Midtvesten og «Rust-beltet» sikret nemlig Trump Det hvite hus. Clintons «blå brannmur» sprakk i Wisconsin, Pennsylvania og mest sannsynlig Michigan (opptellingen foregår ennå).

Slik så valgkartet ut etter 2016-valget i USA. Wisconsin, Ohio, Pennsylvania og trolig Michigan ble avgjørende delstater for Trump.
Slik så valgkartet ut etter 2016-valget i USA. Wisconsin, Ohio, Pennsylvania og trolig Michigan ble avgjørende delstater for Trump.

På forhånd var det vanskelig å forutsi hvor stabil muren var. Clinton skulle til Wisconsin med Obama på deres første felles arrangement i sommer, men dette ble avlyst etter masseskytingen i Orlando. Dermed ble Clinton den eneste kandidaten siden 1972 som ikke drev aktiv valgkamp i delstaten.

Et lignende bilde ser vi i Michigan, hvor Clinton først gjenopptok reklamering rett før valgdagen. Pennsylvania var mer konkurranseutsatt, og det visste Clinton. Derfor avsluttet demokratene sin valgkamp her med et stjernespekket kavaleri.

 Mitt utgangspunkt er at amerikanske velgere alltid er mer eller mindre delt på midten.

I etterkant er det lett å kritisere Clinton for å ha oversett denne bristen i sin egen forsvarslinje. Da er det verdt å huske på at Trumps egne, interne meningsmålinger viste det samme bildet som de offentlige tallene. Denne realiteten ble godt illustrert av Trump-kampanjens egen meningsmåler, Sarah Huckabee, som idet opptellingen begynte å snu i republikanernes favør, twitret følgende: «Do you believe in miracles?»

Velgerkoalisjonene i USA endret seg ikke veldig i dette valget, men nok til at det holdt for Trump. Mitt utgangspunkt er at amerikanske velgere alltid er mer eller mindre delt på midten. Partimedlemskap har dalt i moderne tid, men spør du det økende antallet «uavhengige» velgere hvem de velgere hvis de må gå for demokrater eller republikanere, deles de bortimot likt. Altså, antall genuint uavhengige velgere forblir få, og velgerkoalisjonene er relativt forutsigbare.

Antall uavhengige velgere i USA har økt de siste ti årene, men spør du de om å velge ett av to partier, bryter de ganske likt.
Antall uavhengige velgere i USA har økt de siste ti årene, men spør du de om å velge ett av to partier, bryter de ganske likt.

Til den grad man kan stole på såkalte «exit-målinger», er dette fortsatt sant etter dette valget.

Clinton vant flertallet av kvinner (+12 prosentpoeng), mens republikanerne tok flertallet av menn (+12 prosentpoeng). Etter Trumps motbydelig retorikk mot kvinner, er det kanskje overraskende at disse marginene ikke endret seg nevneverdig fra 2012. Trump vant hvite velgere klart (+21 prosentpoeng), Clinton vant de ulike minoritetene klart. Trump vant de evangeliske kristne med større margin enn noen annen kandidat før ham (81%-16%), mens Clinton vant de urbane velgerne (+24 prosentpoeng) og tapte de rurale gruppene (-28 prosentpoeng).

De eldre gikk for republikanerne (+9-10 prosentpoeng), mens de unge (+18 prosentpoeng) og under 45 stemte mest på demokratene. Hadde Millennials fått bestemme utfallet av valget, hadde Clinton vunnet alle, utenom fem delstater, og fått 500 valgdelegater mot Trumps 23.

Likevel byttet partiene noen velgere i dette valget, og det ble trolig avgjørende. Clinton vant velgere med høyere utdanning med ni prosentpoeng, en klar endring fra 2012 da Romney og Obama delte denne gruppen bortimot likt. Fra resultatet i 2012 blødde republikanerne ti prosentpoeng av hvite velgere med høyere utdanning, men Trump vant likevel marginalt denne gruppen (her finner vi kanskje noen av de «flaue velgerne» han snakket så mye om).

Trump fortjener dog ikke all rosen alene.

Som forventet var det likevel de uten utdanning som ble en virkelig avgjørende faktor i dette valget. Trumps margin blant hvite velgere uten høyere utdanning var på 39 prosentpoeng, det største skillet siden Reagan knuste Carter i 1980. Det var disse velgerne, bosatt utenfor byene i områder som vestre Pennsylvania og østre Ohio, som tippet delstatene, og dermed valget, i favør Trump.

Trump fortjener dog ikke all rosen alene. Hans suksess blant enkelte velgergrupper er bare halve historien.

Velgerne som sviktet Clinton hjalp Trump til Washington. I 2008 stemte 70 millioner på Obama, i 2012 var tallet 66 millioner. I 2008 stemte 59 millioner på John McCain, og i 2012 gikk 61 millioner for Mitt Romney. I år stemte 60,4 millioner på Clinton og rundt 60 millioner på Trump. Hvor ble det av de seks til ti millionene som støttet Obama og demokratene?

Historien om 2016-valget er ikke bare en fortelling om Trumps suksess, men også om Clinton og demokratenes tap. Selv om Trump vant tydelig blant hvite velgere uten høyere utdanning, endte han opp nesten likt med Romney på hvite velgere generelt. Den store forskjellen ser vi heller i tallene blant minoritetsvelgere.

Med tanke på retorikken han har brukt i valgkampen, er det nesten utrolig at Trump gjorde det litt bedre enn Romney blant minoritetsvelgere. Forskjellen fra 2012 er likevel at Clinton gjorde det dårligere enn Obama. Blant afroamerikanske velgere tapte hun åtte prosentpoeng fra 2012, og seks prosentpoeng blant latinamerikanere.

Var det velgerne som sviktet Hillary, eller hun som sviktet dem?

Med andre ord gjorde Trump seg fortjent til valgseieren blant enkelte velgergrupper, men han hadde ikke klart det uten sviktende støtte blant demokrater for Clinton. Det skal sies at Trump-kampanjen aktivt gikk inn for å holde disse velgerne hjemme, og i North Carolina fikk han hjelp av sine partifeller, men noen valgte selv å bli hjemme.

Det var visst ikke republikanerne som var i krise. Det har blitt skrevet mye om en splittet høyreside i denne valgkampen. Istedet for å ligge nede med brukket rygg, tar nå republikanerne komplett kontroll over det amerikanske maktapparatet.

Demokratene, derimot, står uten en klar leder og med få unge kandidater til å ta over vervet. Som i Labour i Storbritannia sitter de nå igjen med to fløyer som har laget en skjør våpenhvile. Demokratene står nå overfor en lang debatt om hvem som har skylden, og dermed hvem som har den beste planen for partiet fremover. Sentralt i dette er spørsmålet om hvem som har skylden for dette tapet. Var det velgerne som sviktet Hillary, eller hun som sviktet dem?

Det var ikke en revolusjon så mye som små endringer i velgermønstrene.

I en sånn debatt er det på sin plass å snakke edruelig om hvordan dette valget ble avgjort. Det var ikke et valgskred, tvert imot. Det var ikke en revolusjon så mye som små endringer i velgermønstrene. Det var et varsku til demokratene om at de må nå velgere de har tatt for gitt, men det var også et resultat av at velgere de forsøkte å nå, ikke dukket opp.

For demokratene står ikke det marginale tapet i forhold til de enorme konsekvensene det vil få for Obamas politiske arv. Med makten i den utøvende, lovgivende og dømmende grenene, vil nå republikanerne gå til frontalangrep på demokratenes politikk. Helsereformen Obamacare, innvandringsprogrammer som DACA, reguleringer av drivstoffnivå og andre klimatiltak, og kanskje etter hvert også framskritt på sosial- og verdipolitikk, henger i en ytterst tynn tråd.