Hvor var du da Dovre falt?

Det har vært en begredelig vinter. Jo da, de som elsker å leke i snøen har nok fått makset ut det som var å hente. Sjekket Yr tjue ganger om dagen, og kjørt fire timer fordi det kanskje skulle komme ti centimeter nysnø et sted på Vestlandet. Klimaflyktninger med skiboks på taket.

Fjell beveger på seg, og permafrosten slipper taket.

Det skjer ting i marsjfart her og nå. Det er ikke mange år siden jeg kunne kjøpe sesongkort på det lokale skisenteret og bruke det fra november til april. En halv vinter, nesten et halvt år. Nå er vi nede i januar til mars. Tre måneder borte på få år. I år, for første gang i min levetid, åpnet ikke toppheisen i mitt lokale alpinsenter. Ikke én eneste gang. Det var rett og slett ikke nok snø.

Alle sier det samme: Vær er ikke klima. Neste år kan bli bedre. «There’s always next season». Kanskje får vi en gammelmodig vinter igjen.

Men det er ikke enkelthendelsene hvert år som er poenget mer, det er retningen alt går, og som noen bidrar til.

På Strynefjellet, der man før kunne stå på ski og brett fra mai til uti juli, var anlegget nå stengt i flere dager på grunn av oversvømmelse. (Anlegget som er drevet på dieselaggregat blant fjell og fosser, i et land som har slått seg på brystet med den ypperste vannkraft. Forstå det den som kan.) Stryn sommerski åpner igjen i dag, men likevel. Beskjeden fra senteret er at vi må komme oss av gårde så fort som mulig, før alt renner bort. Folgefonna Snowboard- og Skicamp er avlyst fordi breen smelter for fort til at man kan drive forsvarlig.

På Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, som ligger 2962 meter over havet, fjernes skitrekk fordi isbreen forsvinner. Vi snakker alpene her, ikke små fjell. Vårt eget mytiske Dovre smelter innenfra. Uttrykket «til Dovre faller» er ikke lenger noe man kan si om noe som aldri kan skje. Fjell beveger på seg, og permafrosten slipper taket.

Alpinsentrene selv pisser i buksa for å holde seg varme (les: kalde).

Breer og permafrost som smelter, der altså. Det er ikke småtteri. Vi er i ferd med å miste vinteren mens vi later som at dette handler om dårlige sesonger.

Det mest absurde er hvor fort vi har normalisert det, og hvor raskt vi venner oss til tap. Litt kortere sesong, litt mindre snø, litt mer regn i januar. Litt flere vinterferier som må reddes av kunstsnø, et helt hinsides strømforbruk og desperat værvarsling.

Hele den økonomiske modellen vår bygger på det motsatte av naturens grenser: vi satser på vekst. På mer transport, mer bygging, mer forbruk, mer energiutvinning. Vi oppfører oss fortsatt som om klimaendringene er et framtidsproblem, samtidig som skianleggene bokstavelig talt renner bort rundt oss.

Og det er ikke bare vintersporten og skikulturen som forvitrer. Det gjør også identiteten i dette landet. Hele forestillingen om Norge som vinterland, og kulda og snøen som noe stabilt og evig.

I slutten av mars så vi grønne fjellsider. Byåsen, hvor jeg bor, har pleid å ha snø i hagen og på toppene til langt ute i mai. Noen ganger til og med juni. Den snøen var borte i mars i år.

Det er ikke hjelpepleieren på Lillehammer som flyr helikopter til en yacht i Middelhavet.

Likevel deler vi ut nye oljelisenser i fleng. Åpner nye hyttefelt. Nye flyruter. Ikke bare det, vi subsidierer flyruter på Sørlandet nå.

Og alpinsentrene selv pisser i buksa for å holde seg varme (les: kalde). Se bare på Skistar, eid av mangemilliardæren John Fredriksen. Fredriksen, tidligere nordmann og nå mangeårig kyprioter på grunn av sin alvorlige formueskattefobi, har null interesse for verken snø, vinter eller skisport. Skistar fikser bare vinteren som influenserne fikser trynet med Botox: med flere snøkanoner som tar ufattelig mye strøm, og gir atskillig stivere priser i alpinanlegget.

Samtidig arrangerer folk som er enda rikere enn Fredriksen, tek-oligarker som Jeff Bezos, bryllup på økonomisk størrelse med et statsbudsjett. Amazon-eieren flyr kjendiser, milliardærer og maktmennesker verden rundt i privatfly mens vanlige folk sitter hjemme og regner på om de har råd til en uke ferie med ungene. Vi får høre at «alle må bidra», at vi må dusje kortere, spise litt mindre kjøtt og sortere plastlokkene våre riktig. Men utslippene og overforbruket er slettes ikke jevnt fordelt.

Noen må trykke på stoppknappen.

Det er ikke hjelpepleieren på Lillehammer som flyr helikopter til en yacht i Middelhavet. Det er ikke elektrikeren i Ålesund som eier tre hus, fem biler og et karbonavtrykk større enn en norsk småby. Klimakrisa er også en historie om ekstrem ulikhet. Om en økonomisk elite som forbruker verden som om naturressurser bare er enda en luksusvare, samtidig som vanlige arbeidere får beskjed om å senke forventningene sine, droppe ferien og venne seg til dyrere strøm, dyrere mat og kortere vintre.

Ikke alle ønsker å bevare vinteren. For noen er det ikke så farlig. Mange sverger til Netflix og HBO fremfor å dra på seg ski- og brett-utstyr når gradestokken viser minusgrader og landet dekkes i hvitt. Men når vinteren forsvinner, går det også utover sommeren. Vi har ikke et vinterproblem, men et klimaproblem.

Likevel retter jeg pekefingeren mot ski- og brett-entusiaster selv. Det nytter ikke bare å sortere plasten sin, og å leve miljøvennlig hver og en. Det må sterkere lut til. Skal vi bevare eksistensgrunnlaget for sporten vår, må vi engasjere oss i langt mer enn å spise mindre kjøtt, for å si det forsiktig. Som å korte ned på verdenscupen – og sette regler for antall flyreiser i året, som jeg skrev for noen år siden om snørøverne. Vi bør også kunne spørre oss selv hvem som skal eie skianleggene våre – og hvilke interesser eierne har for oss som samfunn. Vi må faktisk kritisere systemet vi lever i.

Regningen kommer til å svi mer enn et boliglån med for høy rente gjennom et helt liv.

Jeg sier ikke nei til X antall flyturer rundt om i verden, en Porsche Cayenne, en iced out Rolex, eget privatfly og en king size hytte (gjerne to) nede ved vannet selv, jeg, om jeg får muligheten. Når de andre skal ha, vil jeg også ha. Men om jeg hadde måttet bytte det ut med vinteren? Aldri. Noen må trykke på stoppknappen.

Det er som om hele samfunnet vårt er organisert rundt én grunnleggende idé: at naturen skal tilpasse seg økonomien. Men det er jo omvendt. Det er økonomien som til slutt må tilpasse seg naturens grenser.

Det ser vi nå. Naturen forhandler ikke. Den sender regningen, til både Stryn og Zugspitze. Og regningen kommer til å svi mer enn et boliglån med for høy rente gjennom et helt liv.

Så kanskje skal vi huske hva verdens beste snowboardutøver gjennom tidene, Terje Håkonsen sa da han boikottet OL i Nagano i 1998: «Det finnes viktigere ting her i livet enn OL-gull. Djupsnø, for eksempel».

(Først publisert i Dagsavisen.)