Hvordan håndtere våre fire største økonomiske utfordringer

CAMBRIDGE: Nok et turbulent år har bekreftet at verdensøkonomien er ved et vendepunkt. Vi står overfor fire store utfordringer: klimaendringene og det grønne skiftet, behovet for gode jobber, en krise knyttet til økonomisk utvikling og hvordan vi skal finne fram til en nyere og sunnere form for globalisering.

Klimaendringene er den mest krevende utfordringen.

For å håndtere hvert av disse problemene, må vi gi slipp på etablerte tankemåter og finne fram til kreative, gjennomførbare løsninger, samtidig som vi innser at denne innsatsen vil måtte bli ukoordinert og eksperimentell.

Klimaendringene er den mest krevende utfordringen, og den utfordringen som man har ventet lengst med å gjøre noe med – noe som vil koste oss dyrt. Hvis menneskeheten skal unngå å ende opp i en dystopisk framtid, må vi handle raskt for å avkarbonisere verdensøkonomien.

Vi har lenge visst at vi må venne oss av med fossile drivstoff, utvikle grønne alternativer og forberede oss på hvordan vi skal håndtere den varige skaden på miljøet, som allerede har inntruffet, som følge av at vi ikke har handlet tidligere. Men det er åpenbart at lite av dette vil oppnås gjennom globalt samarbeid eller gjennom de tiltakene som økonomer gjerne tar til orde for.

I stedet må hvert enkelt land selv gå til verks med sine egne grønne agendaer og med tiltak som er tilpasset landets særegne politiske forutsetninger, slik USA, Kina og EU allerede er i ferd med å gjøre. Resultatet vil være et sammensurium av utslippskvoter, skatteinsentiver, grønn næringspolitikk og støtte til forskning og utvikling med lite samordning på globalt nivå og til tider kostnader som påføres andre land.

Selv om dette kan virke uoversiktlig og rotete, kan en ukoordinert innsats for å håndtere klimaendringene være det beste vi realistisk kan håpe på.

Men skadene på det fysiske miljøet er ikke den eneste faren vi står overfor. Ulikhet, uthuling av middelklassen og arbeidsmarkedspolarisering har gjort like stor skade på vårt sosiale miljø. Konsekvensene er nå synlige for alle og enhver. De økonomiske, regionale og kulturelle forskjellene som gjør seg gjeldende innen hvert enkelt land, blir stadig større. Og det liberale demokratiet (og verdiene det er tuftet på) virker å være på vikende front. Dette henger i sin tur sammen med økt oppslutning om fremmedfiendtlige, autoritære populister og tiltakende mistro til vitenskapelig og teknisk ekspertise.

Globaliseringen må i seg selv «finnes opp» på nytt.

Sosiale stønader og velferdsstaten kan hjelpe. Men det som kreves, mer enn noe annet, er tilstrekkelig med gode jobber for folk med lavere utdanning som har mistet tilgangen på slike jobber. Vi trenger flere produktive, godt betalte sysselsettingsmuligheter som kan gi verdighet og sosial anerkjennelse til de som ikke har høyere utdanning. Å sørge for flere slike jobber vil ikke bare kreve mer investeringer i utdanning og et bedre forsvar av arbeidstakeres rettigheter, men også en ny form for næringspolitikk rettet mot tjenestesektoren, der størsteparten av framtidens arbeidsplasser vil bli skapt.

Industriarbeidsplasser har over tid blitt borte som følge av økt automatisering og global konkurranse. Utviklingsland har ikke vært immune mot denne utviklingen. Mange har opplevd det vi kan kalle «prematur avindustrialisering»: Andelen arbeidstakere som blir sysselsatt i produktiv industri i formell sektor, er nå svært begrenset, noe som betyr at disse landene ikke kan satse på den formen for eksportorientert utviklingsstrategi som har vært så effektiv i Øst-Asia og enkelte land andre steder. Sammen med klimautfordringene, krever denne utviklingsstrategikrisen i lavinntektsland en helt ny utviklingsmodell.

På samme måte som i avanserte økonomier, vil tjenester bli den viktigste kilden til jobbskaping i lav- og mellominntektsland. Men mesteparten av tjenesteproduksjonen i disse økonomiene utføres av svært små virksomheter – ofte enkeltmannsforetak – i uformell sektor. Og det er i bunn og grunn ingen ferdigutviklete modeller for tjenesteledet utvikling som man kan etterligne. Myndigheter vil måtte eksperimentere og kombinere investeringer i det grønne skiftet med produktivitetsfremmende tiltak i de deler av tjenestesektoren som kan sysselsette mange mennesker.

Vi trenger ikke å forkaste all konvensjonell økonomisk tenkning.

Til slutt: Globaliseringen må i seg selv «finnes opp» på nytt. Hyperglobaliseringsmodellen som oppsto etter 1990, har måttet vike for tiltagende geopolitisk rivalisering mellom USA og Kina og fordi myndigheter nå legger større vekt på nasjonale prioriteringer som folkehelse, miljø samt sosiale og økonomiske forhold.

Globaliseringen, slik vi kjenner den, er ikke lenger formålstjenlig og må erstattes av en ny forståelse som balanserer nasjonale behov opp mot det som skal til for å sikre en sunn global økonomi som legger til rette for internasjonal handel og langsiktige utenlandske investeringer.

Den nye globaliseringsmodellen vil mest sannsynlig være mindre inngripende og basere seg på erkjennelsen av at mange land (ikke bare stormakter) ønsker større fleksibilitet i utformingen av politikk for å håndtere nasjonale utfordringer og iverksette nødvendige tiltak knyttet til nasjonal sikkerhet.

En mulighet er at USA eller Kina vil ha et overdrevent syn på egne sikkerhetsbehov og ønske å være ledende i verden (USA) eller den dominerende regionale makten (Kina). Resultatet av dette vil være at de økonomiske båndene mellom land vil brukes som våpen – og en betydelig økonomisk frakobling der handel og investeringer blir sett som et nullsumspill.

Alle disse utfordringene vil kreve nye ideer og rammeverk.

Men et annet scenario, som er langt mer gunstig, er også mulig – en utvikling der begge makter tøyler sine geopolitiske ambisjoner og innser at det er lettere å realisere sine rivaliserende økonomiske mål gjennom kompromiss og samarbeid. Dette scenariet kan være til nytte for verdensøkonomien, selv om – eller muligens fordi – det er en mildere form for globalisering enn hyperglobaliseringen.

Som etterkrigstidens Bretton Woods-system viste, er betydelig vekst i global handel og internasjonale investeringer forenlig med en mer begrenset globaliseringsmodell, der land beholder betydelig autonomi slik at de kan utforme politikk som kan fremme sosial samhørighet og økonomisk vekst på nasjonalt nivå.

Alle disse utfordringene vil kreve nye ideer og rammeverk. Vi trenger ikke å forkaste all konvensjonell økonomisk tenkning. Men for å holde seg relevante, må økonomer ta i bruk alle verktøy økonomifaget gir dem for å håndtere utfordringene som til enhver tid gjør seg gjeldende. De må være åpne for eksperimentering og være velvillig innstilt dersom myndigheter iverksetter tiltak som ikke er i overensstemmelse med tidligere tiders økonomiske anbefalinger.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org