Hvordan kan man forbedre jobbene innen eldreomsorgen?

Cambridge: Gode jobber er i dag en viktig politisk prioritering i hele verden. Både i avanserte økonomier og utviklingsland vektlegges behovet for tilgangen på gode jobber — arbeidsplasser som kan gi god lønn, jobbsikkerhet og karrieremuligheter. Globalisering og teknologiske endringer har vist klart og tydelig at vi ikke bare kan overlate denne oppgaven til markedet.

Når politiske beslutningstakere snakker om å skape gode jobber, vektlegger de gjerne slikt som minstelønn, kollektive forhandlinger og behovet for å investere i arbeidstakeres ferdigheter og kompetanse. Men selv om dette har stor betydning, så er ikke slike tiltak nok. Det avgjørende er produktivitet.

Forutsetningen for å få flere gode jobber er at man tilbyr mer produktive former for sysselsetting til de med lav og middels kompetanse og at denne sysselsettingen bidrar til høyere lønn, en større grad av autonomi og bedre karrieremuligheter for arbeidstakerne. Dersom dette ikke skjer, kan påbud om høyere lønninger og bedre arbeidsforhold gjøre at arbeidstakere med lav utdanning blir priset ut av de deler av arbeidsmarkedet som kan gi gode jobbmuligheter. Frankrike, som har svært høy ungdomsledighet, er i så måte et skrekkeksempel.

Det avgjørende er produktivitet.

Et annet problem, som vi også bør tenke på, er som følger: Selv når politiske beslutningstakere snakker om næringspolitikk og innovasjonsfremmende tiltak, som har mål om å øke produktiviteten og fremme ny teknologi, blir gode jobber sett på som et underordnet spørsmål.

Ny amerikansk næringspolitikk har som mål å fremme teknologisk avansert produksjon — som produksjonen av halvledere (gjennom CHIPS Act) og grønn teknologi (gjennom Inflation Reduction Act). I Europa vektlegger man «digitalisering» i tillegg til det grønne skiftet. Både i USA og Europa antar man simpelthen at gode jobber vil vokse fram som et biprodukt av disse tiltakspakkene, selv om dette ikke er det primære formålet.

Vi må innse at grønn teknologi og avansert vareproduksjon neppe vil bli en viktig kilde til netto jobbskaping for arbeidstakere som kommer dårlig ut av det i dagens arbeidsmarked. Produksjonsindustrien sysselsetter færre enn én av ti arbeidstakere i USA. Og erfaringene i andre land der industrien har gjort det langt bedre (som Tyskland, Sør-Korea og Taiwan) gir oss en pekepinn på hvor vanskelig det er å reversere avindustrialiseringen (med tanke på antall sysselsatte i industrien). Dette ville i så fall ha vært historisk.

Dermed blir ikke de som yter disse tjenestene, sett på som «ekte» yrkesutøvere.

Siden de fleste av framtidens jobber vil skapes i tjenestesektoren, er det der vi virkelig må gjøre en innsats for å skape produktive jobber for de arbeidstakerne som stiller svakere i arbeidsmarkedet. I en ny forskningsstudie for Hamilton Project, beskriver jeg hvordan næringspolitikk for tjenestesektoren i USA kan se ut.

Forslaget mitt har både en lokal og en nasjonal komponent. Den lokale komponenten bygger på allerede eksisterende utviklingstiltak og hjelp til lokale virksomheter i form av samarbeid mellom utviklingsaktører, bedrifter og andre interessenter som ønsker å revitalisere lokalsamfunn og skape gode jobber. Det nasjonale initiativet består blant annet av et prosjektbyrå for avansert forskning (Advanced Research Projects Agency) som skal fremme en spesiell form for innovasjon: arbeidstakervennlig teknologi.

Tenk på det som muligens er den vanskeligste testen for disse ideene: eldreomsorg. Dette er en sektor der sysselsettingen vil øke raskt etter hvert som befolkningen blir stadig eldre og etterspørselen etter hjemmetjenester og omsorgsboliger øker. Men fordi det meste av dette omsorgsarbeidet finner sted i hjemmene til folk (ved at byråer eller selvstendig næringsdrivende tilbyr omsorgstjenester) eller i dårlig regulerte omsorgsboliger, eldrehjem o.l., har lønninger og arbeidsforhold som regel vært dårlige. Dette er typiske kjennetegn på dårlige jobber. De ansatte er for det meste kvinner. Og en uforholdsmessig stor andel er ikke-hvite kvinner. Denne formen for tjenester blir gjerne ansett som arbeid som krever lav kompetanse. Dermed blir ikke de som yter disse tjenestene, sett på som «ekte» yrkesutøvere.

Disse endringene vil kreve at man er villig til å utforske nye former for arbeidspraksis.

Hvordan kan man forbedre jobbene innen eldreomsorgen? MIT-økonomen Paul Osterman foreslår tre generelle strategier. For det første, kan myndighetene innføre standarder, som høyere minstelønn. For det andre, kan politiske beslutningstakere øke refusjonssatsene for omsorgstjenester, i håp om at dette vil føre til høyere lønninger. Og, for det tredje, kan produktiviteten til omsorgsarbeiderne økes. Dette vil gjøre omsorgssystemet bedre i stand til å dekke brukernes og pasientenes behov og redusere kostnader, noe som vil skape rom for høyere lønninger.

Selv om de to første strategiene kan bidra i positiv retning, er tiltak som fører til økt produktivitet den mest pålitelige kilden til bedre jobber. I så henseende foreslår Osterman en tilnærming som ligner på den vi har sett blant japanske bilprodusenter som var tidlig ute med å anvende innovative måter å organisere produksjonen på. Dette innebærer en kombinasjon av følgende: at man investerer i arbeidstakernes ferdigheter, at man i større grad lytter til arbeidstakerne, at de i større grad kan påvirke eget arbeid (skjønnsutøvelse), at de blir gitt en større grad av autonomi på arbeidsplassen og at man gir arbeidstakerne et større ansvar for kvaliteten på tjenestene.

Omsorgsarbeidere som har en større grad av autonomi og beslutningsmyndighet kan bruke sin kunnskap om brukere og pasienter til å skreddersy sine tjenester og utvise en større grad av fleksibilitet (i forhold til slikt som tidsskjemaer, mat og behandling). Et viktig poeng er at denne strategien også vil gjøre det mulig å introdusere ny teknologi som kan utgjøre et komplement til omsorgsarbeidernes ferdigheter. Et eksempel på dette er digitale hjelpemidler som omsorgsarbeidere kan bruke til å samle inn informasjon i sanntid og respondere raskere og mer effektivt på brukernes behov.

Globalisering og teknologiske endringer har vist klart og tydelig at vi ikke bare kan overlate denne oppgaven til markedet.

Disse endringene vil kreve at man er villig til å utforske nye former for arbeidspraksis. De vil også kreve en rekke ulike tiltak — deriblant forskning og utvikling og innføring av ny teknologi i eldreomsorgen som kan anvendes og tilpasses til lokale forhold. Hvis eldreomsorgen håndteres bedre og på en slik måte, vil man se produktivitetsforbedringer knyttet til mindre utskifting av omsorgsarbeidere, færre sykehusinnleggelser, bedre håndtering av kroniske helseproblemer og en raskere og mer friksjonsfri vei ut av akuttbehandlingsinstitusjoner.

Ikke noe av dette vil være enkelt. Det er som kjent vanskelig å øke produktiviteten innen tjenestesektoren. Og forsøk på å øke produktiviteten blir ofte hemmet av utallige velmente reguleringer, som lisensiering og sikkerhetsreguleringer. Men hvis vi ikke kan finne måter å øke produktiviteten på i de yrkene som mange arbeidstakere vil ende opp i, vil vi få en økonomi som fungerer enda dårligere, som er enda mindre inkluderende og som er preget av mange «dårlige jobber».

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2022.