Hvordan strømlinjeforme en politiker på 1-2-3

Lørdag hadde Aftenposten et portrett med Oslos nye varaordfører Khamshajiny Gunaratnam. Der fremheves hennes frittalenhet og ærlighet som noe positivt. Så bruker avisen tung kommentarplass og godt med spalteplass for å disiplinere henne.

Gunaratnam overlevde Utøya. I portrettet tar hun seg den frihet å tenke høyt om hva som hadde vært en passende straff for terroristen hun unnslapp: «Jeg skulle ønske justisvesenet bare sa: Du er dømt til å jobbe resten av ditt liv her og her og betale skatt – for de flyktningene som kommer inn til dette landet».

Som leser oppfattet jeg Guaratnams utsagn som løse refleksjoner og tanker. Hun understreker også selv at dette ikke vil la seg gjennomføre. Aftenposten velger imidlertid å tolke det som et forslag om å reformere det norske rettssystemet. I sin kommentar skriver Stanghelle: «Også for en politiker i posisjon må det være lov å tenke høyt». Men det er det åpenbart ikke. For resten av kommentaren bruker Stanghelle til å sette Gunaratnam godt på plass.

Det må også være mulig å lufte personlige tanker og refleksjoner.

Avisen har også hentet inn kommentarer fra blant andre tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, nestleder Hadia Tajik i Arbeiderpartiet og nestleder i Justiskomiteen Anders B. Werp fra Høyre. Disse er invitert til å kommentere utspillet som om det var et faktisk forslag til reform av justispolitikken i Arbeiderpartiet.
Søndag følger avisen opp med en kritisk Frank Aarebrot. Her spares ikke på kruttet. Dette på tross av at Gunaratnam i mellomtiden selv har presisert hva hun egentlig mente.

Aftenposten er selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre som de gjør. En varaordfører må stå til rette for det hun sier. Men det må også være mulig å lufte personlige tanker og refleksjoner rundt en opplevelse som har preget en for livet, som et godt portrettintervju ofte skildrer. Aftenposten kunne valgt å håndtere uttalelsene på den måten. I stedet løftet de saken som et politisk utspill og dyrker fram en konflikt.

Det er journalistens jobb å påpeke når politikere gjør feil, og konfrontere dem med uttalelser som er oppsiktsvekkende. Det er en viktig del av samfunnsoppdraget å passe på makta. Men innimellom virker medienes reaksjon ute av proporsjon. Vi som sitter på utsiden kan bare undre oss over hvordan diskusjonene i redaksjonen eller på desken har vært.

Jeg er bekymret for at våre politikere skal bruke mer tid på å være redde for å gjøre feil, enn å utvikle og gjennomføre god og ny politikk

Jeg er ikke bekymret for Gunaratnam. Hun har vært ute for langt verre ting enn å bli satt på plass av Aftenposten. Men jeg er bekymret for at våre politikere skal bruke mer tid på å være redde for å gjøre feil, enn å utvikle og gjennomføre god og ny politikk. Den som aldri gjør noe feil, får som kjent ikke gjort særlig mye.

I sin nye bok «Øyeblikkets triumf» skriver Henrik Thune om hvordan politikere og journalister er fanget i et virvar av nyheter og liksomdebatter, at begge parter blir overstyrt av øyeblikket og mister evnen til å trekke de lange linjene og diskutere de kloke og bærekraftige løsningene. Dagens politikere står overfor store og alvorlige utfordringer: økende arbeidsledighet, flyktningekrise og klimakrise.

Vi ønsker at de skal bruke sin tid på å tenke på dette, framfor å lure på om de uttrykte seg klønete i et intervju eller brukte en kjole med rart mønster. Thune er inne på frykten for å gjøre feil i sin bok. Han siterer Tony Blairs såkalte Reuters-tale i 2007: «Som politiker må man konfrontere mediebildet umiddelbart. Svarer man ikke, får man øyeblikkelig kritikk. Og gjør man én eneste liten feil i håndteringen, er det ikke lenger et nyhetsdrama, det har vokst til en politisk krise som tar enda mer tid å håndtere».

Innimellom klager både journalister og vi andre over at det bare er plass til politiske broilere, de som trådte sine barnesko i ungdomspolitikken, ble hardhudede og proffe gjennom brutale skolevalgdebatter og så jobbet seg jevnt og trutt oppover gjennom mengdetrening i politisk kvarter og innlegg på landsmøtene. Vi etterlyser tenkerne, de som ikke bare gulper opp et innøvd punkt fra et partiprogram uansett hva man spør dem opp. Og vi ønsker oss politikere som har erfaring fra andre av livets arenaer enn politikk.

Hvorfor ender vi likevel opp med disse som har stålkontroll på budskapet, vet de aldri må «garantere» noe og er klar over at de må ha avklart sitt standpunkt med «stakeholdere» før de går ut? Som klarer å la være å svare når de får samme spørsmål for 11. gang? Jeg tror det er fordi det etter hvert bare er disse som overlever.

Det er populært å klage på veksten i antall kommunikasjonsrådgivere. Harald Stanghelle sier i boka til Thune at det har utviklet seg «et informasjonsmedarbeidertyranni på innsiden av politikken, der hver minste tospalter og hvert ørlille oppslag er like viktig».

Slikt blir det verken god journalistikk eller god politikk av.

Det er ikke vanskelig å være kritisk til utviklingen av at politikere skal «voktes» av en kommunikasjonsavdeling, men det er heller ikke så vanskelig å forstå hvorfor det skjer. Det er en slags gjensidig opprustning. Politikerne må svare stadig raskere, og konsekvensen ved å håndtere noe feil, eller komme med en skeiv uttalelse, kan potensielt være stor. Som Bård Vegar Solhjell, nylig avgått nestleder i SV sa da han var gjest i Salongen på NRK P2 fredag 30. oktober (sitert etter hukommelsen): «Media er det jeg skjønner meg minst på. Det er uforutsigbart hva som blir en stor sak og ikke. Men det er det jo folk som er proffe på.»

Instinktet til politikerne blir å sikre seg best mulig – og naturlige forsvarsvåpen er rådgivere, talepunkter og medietrening. Slikt blir det verken god journalistikk eller god politikk av.

Dette er ingen oppfordring om at mediene skal slutte å være kritiske til politikere eller la personer med makt slippe unna sine feil. Det er bare en påminnelse om de mulige konsekvensene av den redaksjonelle vurderingen i hvert enkelt tilfelle.

For meg framstår det som om Gunaratnams uttalelser mer eller mindre bevisst er overdimensjonert og feiltolket. Det hender journalister etterlyser modigere politikere, uten manus og talepunkter. Eksempler som dette viser hvorfor de ikke kan få det. Det nytter jo ikke å ønske seg de «upolerte diamantene», for så å ordinere sliping og pusseklut i samme åndedrag.