Hvorfor er det så mange som hater Macron?

(New York): Frankrike er ikke USA. Mange liberalere, inkludert meg selv, var bekymret for at Marine Le Pen muligens ville vinne det franske presidentvalget – og at hun ville vinne av samme grunn som Donald Trump i 2016: Forakt for den mer liberale kandidaten (Hillary Clinton) ville gjøre det mulig for populisten fra ytre høyre å vinne med et nødskrik.

Heldigvis var det mange nok som holdt seg for nesen og stemte på Emmanuel Macron i andre runde av presidentvalget selv om de misliker ham – for å hindre at Le Pen ville vinne. Hvis man må velge mellom kolera og pest, var førstnevnte åpenbart et bedre valg, ifølge mange velgere. Macron innrømmet nettopp dette i sin seierstale og sa følgende: «Til alle dere som stemte på meg, ikke fordi dere støtter mine ideer, men for å hindre ytre høyre fra å vinne … Jeg står i takknemlighetsgjeld til dere.»

Begrunnelsene franske velgere ga for å vrake Macron, ligner på de som ble gitt av amerikanske velgere som ikke kunne fordra Hillary Clinton.

Men det faktum at 41,5 prosent av velgerne stemte på Le Pen, en kandidat som representerer en dypt reaksjonær, nasjonalistisk og illiberal retning innen fransk politikk, gir fortsatt god grunn til bekymring. Spørsmålet vi bør stille er derfor: Hvorfor er det så mange mennesker som hater Macron?

Begrunnelsene franske velgere ga for å vrake Macron, ligner på de som ble gitt av amerikanske velgere som ikke kunne fordra Hillary Clinton. I begge tilfeller ble kandidaten oppfattet som arrogant, privilegert og reservert. Og både velgere som vraket Macron og Clinton mente at kandidaten gjentatte ganger hadde fornærmet folk med lav utdanning og konservative synspunkter. Et godt eksempel på dette er Clintons beryktede utsagn der hun kalte Trump-velgere for en gjeng med forferdelige mennesker («basket of deplorables»).

Det stemmer at Clinton ikke fremsto som spesielt folkelig, i motsetning til sin ektemann, tidligere president Bill Clinton. Og Macron kan oppfattes som full av forakt for alle som står i veien for ham. Men selv om personlighet teller i demokratiske valg, kan ikke særegne personlighetstrekk forklare alt. Den dype aversjonen mange føler for Clinton og Macron gjenspeiler også dypere samfunnsmessige motsetninger som følge av endringer i det partipolitiske landskapet som startet for flere tiår siden.

I realiteten er det mange konservative velgere blant de som anser seg selv som en del av arbeiderklassen.

Politiske partier ble tidligere holdt sammen av klassebaserte økonomiske interesser. Venstresiden hadde tette bånd til fagbevegelsen og representerte interessene til den industrielle arbeiderklassen. Høyresiden fremmet interessene til små og store bedrifter. Liberal-demokratiske systemer fungerte fordi disse partiene balanserte hverandre. Det var tydelig hva de sto for, og de fleste velgere følte at de hadde noe å vinne eller tape på at den ene eller andre siden vant.

Dette har endret seg de siste tiårene. På 1980-tallet begynte venstresiden å bevege seg bort fra økonomiske, klassebaserte interesser i retning av sosiale og kulturelle saker som anti-rasisme, kjønn og seksuell frigjøring og multikulturalisme. Fagforeninger ble svekket, spesielt i USA og Storbritannia, gjennom avindustrialisering, og båndene til sosialistiske og sosialdemokratiske partier ble stadig mer svekket. Partier på venstresiden ble mer populære blant urbane velgere med høy utdanning og relativt god inntekt. Mange av disse velgerne hadde lite til overs for organisert religion og mislikte ulike former for sosial konservatisme, slik som fordommer mot mennesker med annen hudfarge og etnisitet.

Den store feilen disse elitene på venstresiden gjorde var å anta at arbeiderklassen – enten den befant seg i de store byene eller ute i distriktene – helt av seg selv ville dele deres «progressive» sosiale og kulturelle idealer. Men i realiteten er det mange konservative velgere blant de som anser seg selv som en del av arbeiderklassen. Religion står sterkt blant de fattige. Innvandrere blir gjerne sett som en trussel i arbeidsmarkedet. Homofile rettigheter står ikke høyt på dagsorden. Og dette gjelder ikke bare hvite velgere. I USA er det mange latinamerikanere og selv en del afroamerikanere som i dag stemmer på det republikanske partiet.

Mange arbeiderklassevelgere følte dermed at både venstre- og høyresiden sviktet dem.

Venstresiden begynte å gå bort fra klassebasert politikk på den tiden da Storbritannias statsminister Margaret Thatcher og USAs president Ronald Reagan slo ned på fagbevegelsen. Og det politiske skiftet ble enda tydeligere etter kommunismens kollaps i Øst-Europa. I Vesten ble ikke lenger behovet for å balansere markedsliberal politikk opp mot moderate former for omfordeling sett som en påtrengende nødvendighet. Selv det tidligere sosialistiske arbeiderpartiet i Storbritannia ledet av Tony Blair og det demokratiske partiet i USA ledet av Bill Clinton ble ivrige pådrivere av den nyliberale politikken.

Sosialt og kulturelt konservative velgere på landsbygda og den urbane arbeiderklassen følte seg stadig mer fremmedgjort av sentrum-venstre-partiene. Men de opplevde ikke nødvendigvis de tradisjonelle næringslivsvennlige sentrum-høyre-partiene som så imøtekommende heller. I lang tid lot den såkalte «country-club»-eliten i det republikanske partiet i USA tilsynelatende som om de delte de konservative synspunktene til de for det meste hvite, arbeiderklassevelgerne uten høyere utdanning ved å nøre opp under etniske motsetninger og frykt og ved å fremme «kristne verdier». Men etter å ha bli valgt ville disse republikanerne vende tilbake til «business as usual».

Mange arbeiderklassevelgere følte dermed at både venstre- og høyresiden sviktet dem. Disse velgerne mente at partiene på venstresiden ikke lenger representerte deres økonomiske interesser og at de så ned på deres holdninger. På høyresiden opplevde velgerne at politikerne ikke lenger brydde seg om dem etter at de ble valgt.

Både Trump og Macron lovet at de alene kunne fikse landets problemer, som om de var en moderne form for eneveldige monarker.

Dette ga en åpning som både Trump og Macron benyttet seg av. Trump tok over det republikanske partiet og gjorde det om til en populistisk kult, mens Macron sprengte de moderate franske partiene (sentrum-venstre og sentrum-høyre) i luften og erstattet dem med seg selv. Både Trump og Macron lovet at de alene kunne fikse landets problemer, som om de var en moderne form for eneveldige monarker.

Macron har riktignok et problem. Le Pen og Trump vokste opp i henholdsvis Paris og New York og kommer fra langt rikere familier enn Macron. Men de deler og forstår forakten til folk som hater de høyt utdannede elitene. Selv om Macron kommer fra den franske provinsielle middelklassen, har han klatret hele veien til toppen og tatt til seg overklassens holdninger. Dette er holdninger som preger de gamle politiske partiene på venstre- og høyresiden – partiene som Macron bidro til å ødelegge.

Derfor er han avhengig av stemmene til eldre og høyt utdannede mennesker i de store byene. Den gamle franske arbeiderklassen støtter enten ytre-venstre-leder Jean-Luc Mélenchon eller Le Pen. Velgere i distriktene foretrekker Le Pen. Og de unge befinner seg enten på ytre venstre eller stemmer ikke.

Vi bør være lettet over at nok franske velgere var i stand til å avverge katastrofen. Men det var riktig av Macron å legge en demper på seiersrusen og gi uttrykk for at han står i takknemlighetsgjeld til de som ikke liker den politikken han fører, men som likevel stemte på ham. Mange franske velgere føler seg forlatt, og Macron bør ta dem og det de er opptatt av på alvor. Det liberale sentrum kan tross alt ikke bare basere seg på urbane eliter. La oss håpe at demokratene i USA tar lærdom av det som har skjedd i Frankrike.

Oversatt av Marius Gustavson. 

Copyright: Project Syndicate, 2022.