Amming er kvinnehelse, barnehelse og folkehelse. Men ingen har det overordnede ansvaret.
Vi har alle sett det på film. Den nyfødte babyen kravler seg opp til mors bryst. Hun smiler ømt mens han tar de første dietakene. Gledestårene triller. I ukene og månedene som følger går ammingen som en drøm – så enkelt og så naturlig. Men virkeligheten ser ofte helt annerledes ut.
Amming er en gave fra naturen – når det fungerer. Og det gjør det heldigvis for mange. Men for mange kan det være smertefullt og frustrerende. Å sitte med blodige, overfylte og ømme bryst som svir hver gang barnet skal spise, er en egen form for tortur. Spesielt om babyen ikke får i seg nok næring. Det rokker ved selve følelsen av morskap. Til slutt gruer mange seg til hver amming – og mange slutter. Det er det ingen skam i.
Nok en gang hører vi historier om kvinner som overlates til seg selv under aktiv fødsel.
Debatten om norsk fødselsomsorg har blusset opp etter økningen i antall uassisterte fødsler. Nok en gang hører vi historier om kvinner som overlates til seg selv under aktiv fødsel. At fødestuene sliter med bemanning, er et alvorlig problem som krever raske politiske løsninger. Norske jordmødre bør ikke jobbe seg i senk, og kvinner bør oppleve trygghet og en-til-en-omsorg under fødsel.
For tre måneder siden fødte jeg mitt andre barn. Takket være de flinke folkene på Ullevål gikk fødselen kjempefint. Når folk spør hvordan den første tiden med baby har vært, svarer jeg: «Veldig fin, men vi slet litt med ammingen i starten». Sannheten er at da sønnen min ble syk og ikke la på seg nok, ble jeg livredd. Det var skjellsettende. Selv for en andregangsmor.
Helsestasjonen fulgte godt med, men det var først da jeg kontaktet en privat ammeveileder at vi fant årsaken til strevet. Det kostet mye penger.
En venninne fikk høre av en lege: «Hadde du bodd i et u-land, kunne du ha dødd». Hvorfor er det sånn?
At amming kan være utfordrende, overrasker mange uten barn. Det er ikke noe vi snakker om, og det inngår ikke i pensum på skolen. Under graviditeten kan jordmor nevne at man «kan bli litt sår i starten», og at det er «viktig med godt dietak». Men de færreste av oss er forberedt på at det kan være et strev.
Mange av mine venninner har lignende historier som meg. De forteller om blødende brystvorter, brystbetennelser og innleggelse på sykehus. Om for lite melk og for mye melk. Om babyer som ikke tar brystet. En venninne fikk høre av en lege: «Hadde du bodd i et u-land, kunne du ha dødd». Hvorfor er det sånn?
Etter fødsel er det helsestasjonen som har ansvar for oppfølging av mor og barn. Helsesykepleiere skal følge barna fra fødsel til skolealder, drive helsefremmende arbeid og bistå familier og skoler. De forventes også å være spesialister på amming. Men å forvente at en helsesykepleier som jobber på helsestasjon skal løse kompliserte ammeutfordringer, er som å forvente at en fastlege skal utføre hjernekirurgi.
Resultatet er at den nasjonale veiledningstjenesten er borte.
I dag finnes det utrolig nok ingen enhet i spesialisthelsetjenesten med ansvar for å følge opp kompliserte ammeutfordringer.
I Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjoner står det at helsesykepleiere kan henvise til lege, fysioterapeut, psykolog og klinisk ernæringsfysiolog. Men det fremgår ikke hvem som skal håndtere kompliserte ammeutfordringer. Det står likevel at helsesykepleier kan kontakte Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA). Denne er nå nedlagt. Enhet for amming som tok over, ble nylig oppløst og delt mellom FHI og Helsedirektoratet. Resultatet er at den nasjonale veiledningstjenesten er borte.
Det står også i retningslinjen at helsesykepleier kan anbefale mor å kontakte Ammehjelpen. Men Ammehjelpen er en frivillig organisasjon, ikke en spesialisthelsetjeneste. De fleste ammehjelpere er ikke helsepersonell, men mødre som ønsker å hjelpe andre mødre. Organisasjonen mottok i 2024 fire millioner kroner i statsstøtte. Før støtten ble økt, måtte Ammehjelpen bruke Spleis for å overleve I år får de 2,8 millioner.
Amming er kvinnehelse, barnehelse og folkehelse. Morsmelk er den optimale næringen for spedbarn, og amming er helsefremmende for mor. Ammeutfordringer kan bidra til økt risiko for fødselsdepresjon. Likevel er ansvaret pulverisert. Om norske kvinner får tilstrekkelig hjelp på helsestasjoner, er overlatt til tilfeldighetene. Kanskje har helsesykepleier nettopp vært på kurs. Kanskje møter hun noen som har stor interesse og peiling. Kanskje ikke.
Ammeveiledning er langt på vei privatisert. Og kostbart.
Mange timer med pumpen og flere tusen kroner senere fungerer heldigvis ammingen for oss. Det var verdt det. Et stramt tungebånd viste seg å skape mye trøbbel. Men det skal ikke være slik at om man klarer å amme eller ikke, skal avhenge av at man vet at det er hjelp å få og at man har mulighet til å betale for det.
Ammeveiledning er langt på vei privatisert. Og kostbart. Facebook-grupper og nettfora vitner om at norske mødre har et stort og udekket behov for støtte. Å velge å ikke amme, kan være det beste for mange. Og det er ingen skam i å gi morsmelkerstatning. Men om man lykkes med amming, skal ikke bero på størrelsen på lommeboka.
Vi trenger en nasjonal satsing på ammeveiledning. Dette handler om kvinnehelse. Det haster.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Teksten er oppdatert 21.06.25 kl 08.00 med en presisering av støtten til Ammehjelpen.
Kommentarer