Identitetspolitikk eller sosial rettferdighet på tvers av identitet?

I den nylig utgitte boken Not so Black and White, skriver den britiske forfatteren Kenan Malik at identitetspolitikk står i veien for kampen for universelle rettigheter og rettferdighet på tvers av klasse og geografi. Hans kritikk av venstresiden i USA og Storbritannia er tankevekkende, men rammer i liten grad venstresiden i Norge. Norsk venstreside bør likevel lese hans bok med stor interesse.

I den første delen av boken tar Malik oss gjennom rasismens historie, fra slaveriet til Black Lives Matter-bevegelsen. Her skriver han at ideen om «rase» oppstod for å legitimere slaveriet i USA på 1800-tallet, som ikke samsvarte med opplysningstidens idealer om likebehandling.

Det er ikke et privilegium å ikke bli utsatt for rasisme.

Dette er svært interessant lesning for de historieinteresserte, men det er den andre delen av boken som er mest aktuell. Her drøfter han forholdet mellom universell solidaritet og identitetspolitikk.

Når han argumenterer for at vi bør vektlegge solidaritet på bakgrunn av felles interesser og verdier fremfor felles identitet, så er det ikke fordi antirasisme og kamp mot diskriminerende holdninger er irrelevante. Malik selv har opplevd rasisme på kroppen i ung alder i England. Spørsmålet er ikke om, men hvordan man skal bekjempe slike holdninger?

Malik beskriver hvordan antirasisme har utviklet seg – uten diskusjoner eller motstand – fra å handle om antidiskriminering til i stor grad handle om hvithet og «white privilege». Det er to problemer med det ifølge han: Det ene er at det er ikke et privilegium å ikke bli utsatt for rasisme. Det bør være en norm. Det andre er at også hvite mennesker kan bli utsatt for ulike former for diskriminering og urettferdig behandling.

Dynamikken i identitetspolitiske debatter kan gjøre både hvite og minoriteter til klasseløse grupper.

Det blir feil å putte alt fra Elon Musk til renholderen i hans Tesla-fabrikk i den samme kategorien. Mange hvite kjenner seg ikke igjen i fortellingen om at de er «privilegerte» i kraft av sin hudfarge. Tvert imot mener mange at det nettopp er den hvite arbeiderklassen som er «left behind» – at det er de som har stagnert, mens andre grupper har opplevd forbedringer.

Høyresiden har utnyttet denne frustrasjonen ved å dyrke sin egen form for identitetspolitikk. De har plutselig omfavnet denne gruppen og fremstiller dem som «common man», som det universelle og ekte folket – den normale og gjennomsnittlige amerikaneren.

Dynamikken i identitetspolitiske debatter kan gjøre både hvite og minoriteter til klasseløse grupper. Særlig når det gjelder minoritetene kommer hudfarge ofte i fokus. Malik illustrerer dette med debatten om politivold. Selv om svarte som gruppe er uforholdsmessig utsatt, er det fortsatt slik at flertallet av dem som blir drept av politiet er hvite mennesker. Det som kjennetegner de fleste av ofrene for politivold i USA, er ikke hudfarge, men inntekt og sosial bakgrunn. Jo fattigere du er, desto større er sannsynligheten for at du blir utsatt for politivold, inkludert drap.

Som tittelen i Maliks bok antyder, er hans hovedpoeng at verden ikke er så svart-hvit som kulturkrigere skal ha det til. Det finnes med andre ord ikke et hierarki mellom identitetsgrupper som er i en evig maktkamp mot hverandre. Rettighetskamper for minoriteter og klassekamp bør gå hånd i hånd, i større grad enn i dag.

Identitetspolitiske saker kan til tider prege debatter også i Norge, ikke minst i kulturlivet, men takket være den norske modellen og en sterk fagbevegelse, er skandinaviske land fortsatt et unntak.

Den dogmatiske og uforsonlige formen for identitetspolitikk som manifesterer seg i oversensitivitet, kanselleringskultur og nullsum-spill mellom identitetsgrupper er først og fremst trender i USA og i den anglosaksiske sfæren, men de blir også snikende eksportert til andre land i Vest-Europa, deriblant Norge. Det er noe vi må passe oss for. Ikke minst for å ivareta en sunn ytringskultur og ikke skremme moderate stemmer fra å ytre seg.

I mange vestlige land ser vi hvordan den klassiske venstre/høyre-aksen som handler om materielle interessemotsetninger er i ferd med å bli erstattet av en verdikulturell akse. Men i hvor stor grad gjelder dette for Norge, egentlig?

Midtveis i Maliks bok, tar jeg en pause for å ta en rask titt på sosiale medier. I leting etter hva som er hovedbudskapene til sentrale politikere på sentrum-venstre, tegner det seg raskt et bilde. Næringsminister Jan Christian Vestre fra Arbeiderpartiet (Ap) er den første som dukker opp, i en video hvor snakker om viktigheten av å ha trygge jobber og at regjeringen forlenger den midlertidige utvidelsen av bostøtten ut 2023. Mens jeg scroller nedover i Facebook-feeden, ser jeg et bilde av SVs Kari Elisabeth Kaski og Kirsti Bergstø med teksten: «SV vil øke barnetrygden.» Rødts Mimir Kristjansson har som vanlig en lang og engasjerende oppdatering om de mest sosialt marginaliserte i samfunnet. Denne gangen skriver han at regjeringen må øke pensjonssatsene for eldre. Akkurat nå klarer jeg ikke å finne noe fra Senterpartiet (Sp) i feeden min, men det er allment kjent at de er opptatt av å ikke glemme folk i distriktene. Det er altså lite som tyder på identitetspolitikk i disse innleggene. I stedet representerer de typiske saker for sentrum-venstre i Norge.

Veien mot et mer inkluderende samfunn går gjennom å prioritere sosial rettferdighet på tvers av kjønn og etnisk bakgrunn.

Identitetspolitiske saker kan til tider prege debatter også i Norge, ikke minst i kulturlivet, men takket være den norske modellen og en sterk fagbevegelse, er skandinaviske land fortsatt et unntak. Dette påpeker også den franske samfunnsøkonom Thomas Piketty, som på lik linje med Malik er kritisk til venstresidens forhold til den hvite arbeiderklassen.

Veien mot et mer inkluderende samfunn går gjennom å prioritere sosial rettferdighet på tvers av kjønn og etnisk bakgrunn. Dette innebærer å holde fast ved en universell solidaritet med folk som blir nektet sine rettigheter og menneskeverd, fremfor solidaritet utelukkende med folk som deler samme identitet. Dette er fundamentet for vårt velferdssamfunn. En kulturkrig som splitter samfunnet basert på identiteter kan gjøre det motsatte. Den kan underminere solidariteten og tilliten som kjennetegner det beste ved Norge.

Kenan Maliks bok Not so Black and White bør inspirere sentrum-venstre i Norge til å fortsette å prioritere fellesskap over dogmatisk og splittende identitetspolitikk.