Idiotenes sosialisme

Jeg har en gammel venn som har forsvunnet ned i kaninhullet. Altså ned i en annen virkelighet enn vår, primært drevet av internettkulturen. Han ser konspirasjoner og lysskye sammenhenger der andre ser maktkamp, klassekamp og politisk uenighet.

Det er full pakke. Han lot seg aldri vaksinere under pandemien. Han leser ikke de samme avisene som deg og meg, og mener det som kalles mainstream media, hovedstrømsmediene, tilbakeholder informasjon og lyver. Sannheten finnes andre steder, på document.no og videre mot høyre.

Poenget er at han har mistet troen på samfunnet han bor og lever i, og søker svar og løsninger fra alternative kilder.

Han heier på Donald Trump og har respekt for Vladimir Putin. Den islamske faren er notorisk og evig. Kvinner kan man knapt stole på, homolobbyen har altfor mye makt og det grønne skiftet er en såkalt hoax, bare løgn og fanteri.

Jeg kunne fortsatt. Poenget er at han har mistet troen på samfunnet han bor og lever i, og søker svar og løsninger fra alternative kilder. Fra miljøer som gjerne vil se verden brenne.

Det er han ikke alene om. I Sverige har Sverigedemokraterna 25 prosent oppslutning. I USA kan Donald Trump snart være tilbake som president. Italia styres av et parti med røtter tilbake fascismen, i Frankrike er Marine Le Pen det store håpet for skremmende mange. Om to uker er det valg til Europaparlamentet. Ytre høyre-partier kan få en fjerdedel av setene.

Alt dette gjør meg bekymret. Det oppildner min gamle venn.

Vennen min er skarp og analytisk. Han er likevel en idiot.

Han som tar feil, men likevel ikke bare. Han har rett i at et soleklart flertall i den norske befolkningen er motstandere av EU, men likevel finnes det knapt neifolk blant meningsbærere i hovedstadspressen. I at den som ønsker nasjonal kontroll over naturressursene gjerne fremstilles som sjåvinistisk og plump i mediene, og i at man ikke trenger å være rasist for å stille spørsmål ved innvandringens bærekraft.

Vi snakker ikke sammen så ofte lenger, men når det skjer, gjerne over en øl eller sju, er vi enige om mye. Som at den lille mannen overkjøres, pengemakta rår og at institusjonene vi burde lene oss på – FN, handelsreguleringer, internasjonale strafferettsdomstoler – enten er korrumperte eller impotente.

Vi er enige om at makta er samlet på for få hender og at elitene dominerer, enten det er i Davos eller de norske milliardærene som tvinger fram viljen sin eller «flykter» til Sveits eller Kypros for å øve press.

På et eller annet tidspunkt i løpet av kvelden sporer det likevel av. Han mener han jeg er feig som ikke tør å sette et navn på disse bekymringene mine. Så peker han på et knippe mektige mennesker, eller på jødemakta.

Tåpene, derimot, peker på en gruppe mennesker, enten det er «homolobby», kreftene bak det grønne skiftet eller en folkegruppe.

Det kunne like gjerne vært reptilmenneskene, eller den nye verdensordenen som sørget for at vi alle ble vaksinert mot covid for å kunne kontrollere og spore oss, og sørger for åpne grenser til Vesten for å bytte ut befolkningen. Konspirasjonskulturen er et mangehodet troll, med en bred meny man kan velge fra.

Vennen min er skarp og analytisk. Han er likevel en idiot.

Da det canadiske venstresideikonet Naomi Klein besøkte Norge i forrige uke med sin nye bok «Dobbeltgjenger», dukket et uttrykk opp i flere intervjuer: «Socialism of fools», altså en tåpenes sosialisme. Det passer godt på min venn – og millioner av andre som har gått samme vei som ham.

Uttrykket ble opprinnelig brukt om antisemittismen. Mange europeere opplevde for hundre år siden at livet deres ble kontrollert av krefter de selv ikke rådde over. Stemmerett var vel og bra, men da kastene i internasjonal og nasjonal politikk ble for brå og politikerne ikke evnet – eller ønsket – å ta nødvendige tak, søkte mange alternative forklaringer.

Han orker ikke gå inn i svakhetene ved systemet, fordi det er enklere – og morsommere, og gir flere poeng på internett – å peke på en gruppe.

Vi på venstresiden snakker gjerne om systemfeil, om kapitalismens iboende svakheter. Om stadig gjentakende økonomiske kriser, maktkonsentrasjon og galopperende økonomiske forskjeller.

Tåpene, derimot, peker på en gruppe mennesker, enten det er «homolobby», kreftene bak det grønne skiftet eller en folkegruppe. Poenget er at de ikke ser feil ved systemet i seg. Problemet er at «noen» sviker oss. De som trekker i trådene, du vet. Dem. Den gjengen der.

Personlig foretrekker jeg idiot framfor tåpe. En idiot er, i ordets opprinnelige betydning, en som ikke bryr seg om politikk. Min venn bryr seg – men jeg våger påstanden: Bare til en viss grad. Han orker ikke gå inn i svakhetene ved systemet, fordi det er enklere – og morsommere, og gir flere poeng på internett – å peke på en gruppe.

Hvorfor klarer ikke venstresiden å tilby alle disse frustrerte menneskene i vår tid, de som – reelt eller ikke – opplever seg forlatt og etterlatt, en bedre forklaring enn at en skummel konspirasjon har skylda?

Man bør gjerne unngå venstresidenøkkelord som «falsk bevissthet», for folk vet gjerne bedre om seg og sitt enn det venstresidens bedrevitere ofte gir dem kreditt for. Men jeg blir nedslått hver gang jeg møter min venn. For alt dette kunne vært unngått.

Hvorfor klarer ikke venstresiden å tilby alle disse frustrerte menneskene i vår tid, de som – reelt eller ikke – opplever seg forlatt og etterlatt, en bedre forklaring enn at en skummel konspirasjon har skylda? Eller at Donald Trump og Jimmie Åkesson er løsningen? Det skjedde under fascismens framvekst i Europa for 100 år siden, og nå skjer det igjen. Vanlige folk søker svar i en vanskelig verden det ting er i ferd med å gå i stå, og finner dem hos ytre høyre.

Det er kanskje ikke venstresidens feil. Demagogene på ytre høyre er formidable motstandere. De blir sterkere av at mer moderate konservative og liberale gjerne samarbeider med dem, som i Sverige.

I dårlige øyeblikk føler jeg at jeg selv bærer mye av ansvaret for situasjonen.

Det er likevel vanskelig å fri seg fra tanken på at mye mer kunne vært gjort for å møte folks fortvilelse og forsøke tilby dem bedre svar. Venstresiden har fryktet konsekvensene av globaliseringen og liberaliseringen av verdenshandelen i 30 år. Gradvis er det blitt ytre høyres fanesak, og venstresiden har sluppet ballen. Var det nødvendig?

Det er ulvetider, og verre kan det bli. I dårlige øyeblikk føler jeg at jeg selv bærer mye av ansvaret for situasjonen. I stedet for å forsøke å overbevise min gamle venn om at svaret på hans bekymringer og frykt ligger i konstruktiv politisk kamp, har jeg trukket meg tilbake.

Nå sitter vi på hver vår tue. Begge tror vi kjemper for en bedre verden. Han tar feil, men det er rundt hans tue folk flokker seg.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 25. mai 2024.