Ikke et hjem for deg

Denne uka kom regjeringens nye boligsosiale strategi. Den slår fast at det er «først og fremst et privat ansvar å skaffe seg et sted å bo», og at boligpolitikken «handler (…) i stor grad om å stimulere til velfungerende boligmarkeder». Det er en fortsettelse av den politikken som er ført siden 1980-tallet, da vi gikk fra å ha et av de strammest regulerte til å få et av de mest liberaliserte og markedsstyrte boligsektorene på kontinentet.

Vi skal fortsette å la boligforsyningen styres av marked og utbyggere

Politikerne skal med andre ord i størst mulig grad holde fingrene av fatet. Vi skal fortsette å la boligforsyningen styres av marked og utbyggere, der omfanget av boligbyggingen, beliggenhet, priser og målgrupper i hovedsak er opp til private aktører. Meldingen fortsetter også linja som har preget norsk boligpolitikk de siste tiårene, der politiske virkemidler kun rettes mot de aller mest vanskeligstilte.

Likhetsnasjonen Norge har slik forskere beskriver det et «eierorientert, selektivt og markedsstyrt» boligregime. Det er paradoksalt, og denne urokkelige troen på markedet fungerer heller ikke.

Markedet fungerer ikke når boligprisene har steget mer enn dobbelt så raskt som inntektsveksten de siste to tiårene

For man kan ikke si at markedet fungerer når boligprisene har steget mer enn dobbelt så raskt som inntektsveksten de siste to tiårene, i Oslo hele tre ganger så mye. Markedet virker ikke når vi ser at norske husholdningers gjeldsnivå ligger på toppen i Europa. Markedet fungerer ikke når andelen som eier faller, spesielt blant dem med lav inntekt, mens andre samtidig kjøper flere boliger fordi det er et gunstig sted å plassere penger.

Markedet gjør heller ikke en god jobb når vi ser at helt vanlige mennesker med helt vanlige inntekter bare kan glemme å bo der de jobber- og trengs. En sykepleier med en lønn på 570.000 kroner har råd til tre prosent av boligene tilgjengelig på det sentrale Østlandet. Mange tjener mye mindre enn det. Og markedet virker vitterlig ikke når boligmarkedet blir en driver for forskjeller, også over generasjoner. At folk som leier i stor grad er overlatt til et uprofesjonelt og dyrt leiemarked med dårligere boforhold enn dem som eier, er også et tegn på et marked som ikke fungerer.

Markedet gjør ikke en god jobb når helt vanlige mennesker med helt vanlige inntekter bare kan glemme å bo der de jobber – og trengs

I sin ferske boligsosiale strategi tar regjeringen noen gode grep. De vil øke bostøtten for vanskeligstilte, og sørge for at flere kan gå fra å leie til å eie gjennom Husbanken. De ser også på et stemoderlig behandlet leiemarked, og vurderer blant annet lengre minstetid i husleiekontrakter. Men i stor grad handler tiltakene i meldingen mye om å «få mer kunnskap» og om å «dele erfaringer». Det er bra det, men for å endre dagens situasjon trengs handling. Og vi trenger også politikere som tar ansvar for befolkningen som helhet, ikke utelukkende de som sliter aller mest.

Regjeringen understreker at det er kommunene har hovedansvaret for boligpolitikken, og varsler attpåtil en boligsosial lov som tydeliggjør dette. Det ansvaret tar mange på det høyeste alvor. Mange tar grep for å sørge for en boligpolitikk som favner flere enn i dag. I Trondheim har bystyret for eksempel vedtatt en ny boligpolitisk plan, der målet er å utvikle nye boformer som skal være et reelt alternativ til å eie eller leie bolig i det private markedet, samt gjøre det mulig for flere å komme inn på eiemarkedet. Skal vi se flere slike gode løsninger i framtiden, er det imidlertid avgjørende med støtte fra sentralt hold, både i form av endret regelverk og økonomisk hjelp.

Skal vi se flere gode løsninger fra kommunene i framtiden, er det avgjørende med støtte fra sentralt hold, både i form av endret regelverk og økonomisk hjelp

Derfor er det skuffende at regjeringen er skeptisk til innspillene både fra utbyggere, kommuner og forskere om å utvide kommunenes verktøykasse. Kommunene bør gis mulighet til å stille krav til utbyggere, for eksempel om at en andel av boligene i nye prosjekter skal være avsatt til boligsosiale formål, som rimelige leieboliger eller leie-til-eie-boliger. Selv om regjeringen sier de skal vurdere det, slår de samtidig fast at det er grunn til å «være varsom med å tillate mer regulering av boligmarkedet».

Og selv om erfaringer fra andre land viser at det er mulig å sikre en mer sosial boligpolitikk gjennom regulering, understreker Solberg-regjeringen at «det har en kostnad». Alle politiske grep får konsekvenser, noen ganger også kostnader. Men ofte oppveies de også av svært viktige gevinster. Å sørge for en rettferdig og bærekraftig boligpolitikk er en slik gevinst.

Det er skuffende at regjeringen er skeptisk til innspillene både fra utbyggere, kommuner og forskere om å utvide kommunenes verktøykasse

Det er en kjensgjerning at vi har hatt skiftende regjeringer siden 1980-tallets frislipp av markedene, uten at vi har sett store endringer i viljen til å ta styringen over boligmarkedet. De siste årene har heldigvis vinden snudd. For eksempel lanserte Ap nylig 30 forslag for en bedre boligpolitikk. De slår fast at boligmarkedet øker forskjellene i Norge, og at det er et politisk ansvar at flere kommer inn på boligmarkedet. Opposisjonspartienes programforslag viser også tydelig politiske ambisjoner for boligsektoren.

I tillegg til utviklingen av nye boligsosiale modeller trengs et nytt skattesystem og tiltak for økt boligbygging, skal vi lykkes. Da må Norges regjering ha hånda på rattet. Markedet kan løse mange utfordringer for oss, men når det gjelder bolig har snart 40 års erfaring vist oss at det fungerer ganske dårlig alene.

Teksten er også publisert i Dagsavisen