Indirekte forskjellsbehandling av kvinner i politikken

I Norge velges det fortsatt færre kvinner enn menn til Stortinget. Av 169 representanter er 69 kvinner, en andel på 40,8 prosent. I andre høyt utviklede land er kvinneandelen i politikken enda lavere.

Et eksempel er USA. På tross av mye oppmerksomhet rundt enkeltpolitikere som Alexandria Ocasio-Cortez og Nancy Pelosi, er bare 25 og 23.4 prosent av politikerne i henholdsvis Senatet og Representantenes hus kvinner.

Mange mener likevel at diskrimineringens tid er forbi, og at kvinners underrepresentasjon i dag heller skyldes iboende forskjeller mellom kvinner og menn. En slik argumentasjon overser vesentlige former for potensiell forskjellsbehandling mellom kvinner og menn.

Når vi tenker på forskjellsbehandling av kvinner og menn, er det lett å anta at dette er ensbetydende med kjønnsdiskriminering, spesielt i form av inngrodde preferanser mot underrepresenterte grupper.

Men dette er ikke den eneste formen for forskjellsbehandling. I en ny studie om amerikansk politikk, skiller Dawn Teele, Joshua Kalla og Frances Rosenbluth inngrodde preferanser og stereotypier fra to andre typer forskjellsbehandling.

Det er lett å la seg forlede til å tro at forskjellsbehandling i disfavør av kvinner dermed ikke forekommer, og at det heller er menn som blir diskriminert mot.

Denne ene er doble standarder, altså at egenskaper bedømmes forskjellig avhengig av hvilken gruppe en person tilhører. Et eksempel er en ny amerikansk studie som viser at blant fiktive jobbsøkere med ellers identiske CV-er, betyr karakterer lite for menn, mens spesielt dyktige eller udyktige kvinner blir innkalt til jobbintervjuer i mindre grad (i Agenda-artikkelen “Den usynlige motbakken” diskuterer Sirianne Dahlum denne studiet nærmere).

Den andre er doble forpliktelser. Doble forpliktelser betyr at egenskaper som blir satt pris på i en jobbsøkersituasjon eller i en valgkamp, slik som å være gift og ha barn, krever langt større investeringer eller oppofrelser for kvinner enn for menn.

Hvis vi ser for oss at en kandidat bør ha et sett med faktorer (gift, barn, politisk erfaring) for å være attraktiv blant velgerne, vil det være enklere for menn enn kvinner å oppnå kryss i alle boksene, slik at flere menn enn kvinner i praksis blir foretrukket i valg.

I et stort felteksperiment blant amerikanske politikere og velgere, undersøker Teele og hennes kolleger om de tre formene for forskjellsbehandling – inngrodde preferanser, dobbeltmoral og doble forpliktelser – påvirker hvordan sittende politikere og velgere bedømmer politiske kandidater.

De gjør dette ved å presentere politikerne og velgerne med fiktive beskrivelser av to politiske kandidater, men hvor de randomiserer kandidatenes kjønn, politiske erfaring, sivilstatus, yrke, antall barn og alder.

Politikere og velgere foretrekker kandidater med lengre politisk erfaring, som er gift og som har barn, men i like stor grad hos kvinnelige som hos mannlige kandidater.

Deltagerne i eksperimentet velger så den kandidaten de foretrekker av de to. Forenklet sagt gir det forskerne mulighet til å sammenligne om deltagerne foretrekker en mannlig eller en kvinnelig kandidat når alt annet er beskrevet likt (altså erfaring, sivilstatus, etc.).

De fleste av oss forventer kanskje at eksperimentet vil vise at det er en direkte diskriminering, altså inngrodde preferanser, mot kvinnelige kandidater til politiske verv. Dette er ikke hva denne studien finner: Alt annet likt foretrekkes kvinnelige kandidater foran mannlige.

Det er lett å la seg forlede til å tro at forskjellsbehandling i disfavør av kvinner dermed ikke forekommer, og at det heller er menn som blir diskriminert mot.

Dette ville vært en forhastet konklusjon. For det første kan resultatet skyldes at kvinner i utgangspunktet er underrepresentert i amerikansk politikk og at både velgere og politikere foretrekker kvinner overfor menn (når de ellers har helt like trekk og egenskaper) for å bøte på eksisterende kjønnsskjevhet.

For det andre viser resultatet bare hva som skjer i situasjoner der kandidatene ellers er helt like, altså at de har samme trekk, slik som yrke og sivilstatus. Vi vet at dette ikke stemmer med realitetene, hvor menn for eksempel er overrepresentert i prestisjeyrker. Og nettopp derfor trenger vi begrepene om doble standarder og doble forpliktelser.

Samtidig er det slik at langt færre kvinner enn menn i såkalte “politikeryrker” har familie og barn.

Det neste spørsmålet blir derfor om Teele og medforfattere finner doble standarder blant politikere og velgere, altså at trekk, slik som politisk erfaring, blir tillagt mindre vekt når det er snakk om en mannlig i stedet for enn en kvinnelig kandidat. Dette ser ikke ut til å være tilfellet:

De samme egenskapene teller like mye for kvinnelige og mannlige kandidater. Politikere og velgere foretrekker kandidater med lengre politisk erfaring, som er gift og som har barn, men i like stor grad hos kvinnelige som hos mannlige kandidater.

Samtidig kan den uttalte preferansen for denne typen kandidattrekk (gift, barn, lengre politisk erfaring) indirekte bidra til at færre kvinner enn menn velges i politikken. Det er her doble forpliktelser kommer inn.

Teele, Kalla og Rosenbluth viser at både velgere og politikere helt tydelig foretrekker kandidater med ektefelle og barn: Sammenlignet med en ugift kvinne uten barn, har en gift kvinne med barn 11 prosent høyere sjanse for å bli foretrukket. De finner lignende tall for menn. Samtidig er det slik at langt færre kvinner enn menn i såkalte “politikeryrker” har familie og barn.

Blant “karrieremenn” betyr det å ha familie og barn ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme.

I USA er det slik at typiske yrker som leder til politiske karrierer, har 84 prosent av menn familie og barn, mens bare 66 prosent av kvinnene har barn. Det illustrerer en gjenstridig kjønnsskjevhet. Mens menn kan velge karriere og barn, må kvinner i større grad velge karriere eller barn. De trekkene som leder til valgseier i USA, er det altså langt færre kvinner enn menn som typisk innehar.

Vi kan tenke oss lignende dynamikker i norsk næringsliv, hvor en av fem toppledere er kvinner. Som sosiologen Sigtona Halrynjo har påpekt: Blant “karrieremenn” betyr det å ha familie og barn ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme.

Blant “karrierekvinner” betyr det å ha familie og barn ofte også å være gift med en ambisiøs partner hvor hjemmearbeidet deles likt. Til sammen gjør det at doble forpliktelser skaper ulike rammebetingelser for kvinner og menn, selv i fravær av direkte diskriminering.