Ingen av oss er uten røtter

«Jeg er en ikke-muslimsk muslim», sa Ayad Akhtar, forfatteren av teaterstykket Krenket som nå vises på Nationaltheatret. I en samtale før premieren i Oslo fortalte han hvordan terrorangrepet 11.september 2001 gjorde merkelappen muslim til den viktigste beskrivelsen av ham. Alle andre beskrivelser forsvant, til tross for at han ikke tror som muslimer tror. Han regner seg ikke som muslim, men ble kalt muslim på grunn av sin familiebakgrunn.

Jeg vet at mange med tusenårige slektsrøtter i Norge, uten medlemskap i et kristent kirkesamfunn, likevel blir regnet som kristne andre steder i verden. I mange land gir ikke søknadskjemaene for visum anledning til å kalle seg ateist eller agnostiker, da kan eneste mulige løsning bli å skrive kristen: «Ikke-kristen kristen»?

Vi er alltid mer enn vi sier vi er. Vi bærer alltid med oss en kulturell og historisk arv som former oss som personer.

Teaterstykket Krenket har en «ikke-muslimsk muslim» som hovedperson. Han skiftet etternavn for å komme vekk fra sin muslimske navnetradisjon. Når hans europeisk-ættede kunstmalerkone er fascinert av muslimsk billedkunst og utnytter dette i sine egne arbeider, reagerer han negativt. Senere i stykket spiller religion med sine innlærte fortellinger og skikker, en stor rolle i en konfrontasjon mellom hovedpersonen og en ikke-troende venn med jødiske røtter.

Vi er alltid mer enn vi sier vi er. Vi bærer alltid med oss en kulturell og historisk arv som former oss som personer. Vi blir sett eller oppfattet som en eller annen, lenge før vi presenterer oss – ved hilsemåter, klær, vaner, moral.

I språkbruk og musikk, malerkunst og litteratur reflekterer vi fortellinger og forestillinger fra kultur og religion. Uttrykk som «vende det andre kinnet til», banneord som innbefatter Gud og Djevel forteller intet om personlig tro eller livssyn. Uttrykk som «å gå på vannet», «korsfeste», «den barmhjertige samaritan» eller «den bortkomne sønn» er knapt forståelige andre steder enn i en kulturkrets hvor bibelske fortellinger er kjent. Bachs musikk kan nok nytes uten å vite mye om kristendom, men den åpnes ved kjennskap til kristendommens innhold. Det samme gjelder Hieronymus Boschs og Leonardo da Vincis bilder, eller moderne malere som Håkon Gullvåg, Håkon Bleken og Jacob Weidemann. Henrik Ibsens dramatikk er stadig aktuell, og den er gjennomsyret av en kristen symbolverden.

Det lokale kirkebygg har mange flere forsvarere enn dem som bruker det på søndag formiddag.

Notre Dame-katedralen i Paris fascinerer uansett tro, og brannen bekymret et helt Europa så mye at den ble direktesendt på utallige, store fjernsynskanaler. Kirkens oppbygning, indre struktur, kunstneriske innhold og symbolske betydning for Frankrike og resten av Europa, speiler kristen tro, og Europas historie og kirkehistorie. Og – det lokale kirkebygg har mange flere forsvarere enn dem som bruker det på søndag formiddag.

Slik er det i alle kulturer. Jeg er ofte i Jerusalem, og opplever hver gang å bli imponert og fascinert av Klippemoskeen. Hver gang jeg besøker denne moskéen lærer jeg noe nytt om Islam, og skjønner at mer kunnskap om Islam og Jerusalems religionshistorie er nødvendig for å forstå byggverket. Jeg må kjenne fortellingen om Profetens nattlige reise, hans samtaler med Gud, og sammenhengen mellom Islam, jødedom og kristendom for å skjønne hvordan hele dette moskéområdet, Haram Ash-Sharif, kan få en så sentral rolle i muslimsk tro og palestinernes hverdagsliv.

Skolens kristendomsundervisning var Den norske kirkes undervisning av døpte.

Langt inn i det forrige århundre var Norge et monokulturelt land. Skolens kristendomsundervisning var Den norske kirkes undervisning av døpte. I 1969 var det slutt, men fremdeles var kristendomsundervisningen et så dominerende fag at det eneste alternativ for elever som ikke var medlem av Den norske kirke, var å søke fritak og eventuelt delta i alternativ livssynsundervisning. Den var på sin side ofte preget av en annen og nyere norsk tradisjon: Humanetisk lære. På nittitallet ble dette endret. Vi har fått KRL, RLE og KRLE – alt etter hvilke partier som har hatt makten. Det er forskjeller mellom variantene, men fellesnevneren er at fag skal gi kunnskap, ofte om de religioner og livssyn som er representert i klasserommet. Forkynnelse har og skal ikke ha plass der – enten den dreier seg om kristendom, humanetisk lære, islam eller andre religioner og livssyn.

Som alle andre fag i skolen, skal også religions- og livssynsfaget bidra til å bygge et Norge hvor det er godt å vokse opp, godt å bo, og godt å bli gammel.

Faget skal også bidra til å bygge et trygt land. Trygghet handler ikke bare om det politiet, sikkerhetstjenesten (PST) og Forsvaret skal sørge for. Trygghet handler om de etiske idealer som skal prege klasserommet, gaten, jobben og sykehjemmet – i det hele tatt hvordan vi omgås hverandre. Det handler om hva vi kan forvente av hverandre. Kunnskap skal forebygge fordommer. Kunnskap skal gi trygghet til å møte hverandre uten fordommer og urimelige merkelapper. Dypest sett handler det om å bygge videre på det som gjør Norge til et unikt land, et land som skårer på topp når det gjelder tillit mellom oss som bor her, og tillit til våre offentlige institusjoner. Den kommer ikke av seg selv. Den bygges der vi har våre felles arenaer: Barnehager, skoler, jobb – og minst hvordan den offentlige samtale foregår.

Vi kan ikke, og vi skal ikke, ønske hverandre vekk.

Trygghet handler også om personlig forankring, for de fleste av oss i en tro eller et livssyn. I noe som gir en reflektert holdning til liv og død, til rett og urett. Nå møtes ulike livstolkninger, og fortellinger om Moses, Jesus, Buddha, opplysningstiden i samme klasserom – som læreplan, elever og lærere. Eller på jobben, fotballbanen, sykehuset, sykehjemmet, gaten og i partilaget. Vi kan ikke, og vi skal ikke, ønske hverandre vekk. Vi kan ikke, og skal heller ikke, ønske vekk religioner, livssyn eller store fortellinger som ikke er våre egne. Vi skal og må lytte, ta alvor på alvor, være nysgjerrige, lære om og respektere hverandre og hverandres fortellinger. Samtidig er vi borgere i et land med en lang, norsk historie. Den begynte ikke med den store innvandringen på 1970-tallet, eller med 1814 og opplysningstiden, og heller ikke med året 1030, det symbolske årstallet for kristendommens religiøse hegemoni i Norge. Vi deler et landområde i verden, med grenser og en identitet som er skapt og stadig skapes av oss som bor her. Men, vi må anerkjenne hvordan historien og historiene former oss.

Ingen er uten historie og kontekst, uansett om vi har et positivt eller negativt forhold til vår personlige historie

Norsk kirkehistorie er en historie om samspillet mellom særnorske, europeiske og Midtøsten-tradisjoner. Norsk kunst- og kulturhistorie er preget av det samme. Humanetisk historie i Norge er preget av norsk kirkehistorie, oppgjør med kristendommens hegemoni, og av klassisk og europeisk idéhistorie. Islams historie i Norge er preget av Midtøstens, Pakistans og andre lands, og norsk historie – og selvsagt sin norske kontekst som innebærer kirkelig og ikke-kirkelig idéhistorie. I denne kompleksiteten skal vi finne, bevisst eller ubevisst, vår egen forankring.

Ingen er uten historie og kontekst, uansett om vi har et positivt eller negativt forhold til vår personlige historie, den religion eller det livssyn som har fulgt oss gjennom oppvekst og skole. Vi kan være en «ikke-muslimsk-muslim», en «muslimsk muslim», en «ikke-kristen kristen», en «kristen kristen», en agnostisk human-etiker – eller noe annet i den flora av religioner og livssyn som finnes i Norge i dag. Men ingen av oss er uten røtter.