Roderick Eime
FOTO: Roderick Eime

Ingen fred å finne

Etter 60 år har den blodige konflikten i Vest-Papua krevd 100 000 liv. Det er på tide at det blir kjent i Norge.

I 2015 løslater indonesiske myndigheter Filep Karma etter fem års fengsel som følge av langvarig press fra flere menneskerettighetsorganisasjoner. Hans forbrytelse? Heise Morgenstjernen, Vest-Papuas nasjonalflagg under en demonstrasjon.

Dette har vært en kriminell handling siden 1963, da Vest-Papua, den vestlig delen av Papua Ny-Guinea øya, ble okkupert av Indonesia. Like lenge har den papuanske befolkningen kjempet for uavhengighet. Karma er verken den første eller siste som har risikert livet for å heise Morgenstjernen.

Det har vært forbudt å heise Vest-Papuas nasjonalflagg siden Indonesia okkuperte øya i 1963.

Den 1. desember 1961 heises Morgenstjernen for første gang over den nederlandske kolonien Vest-Papua. En siste gest fra en skamfull kolonimakt. Nederlenderne hadde lovet å lede papuanere mot full uavhengighet, men selvstendighetsdrømmen har vist seg å være et luftslott.

I 1963 har indonesiske og nederlandske myndigheter kommet til enighet. Til store protester fra den papuanske eliten vedtas det at territoriet skal overføres til Indonesia mot et løfte om å avvikle en fri avstemning om territoriets framtid. Etter årevis med politisk press og trusler om bruk av militæret, er endelig landsfader Sukarnos visjon for Indonesia realisert. Med Vest-Papua er hele det tidligere Nederlandsk Ost India inkorporert i den unge republikken.

Indoneserne forbyr straks Morgenstjernen og slår brutalt ned all opposisjon. Når folkeavstemning endelig avholdes etter fem år, hevder de nye kolonimyndighetene at papuanerne er for primitive til å avgjøre sin egen skjebne. Kun 1025 håndplukkede menn av en befolkning på 800 000 gis stemmerett.

I de følgende 40 årene har Vest-Papua vært åsted for en av de blodigste konfliktene i Stillehavsregionen.

Etter avstemningen forteller flere av de stemmeberettigede om hvordan de ble utsatt for trusler og psykisk terror av den indonesiske hæren. Dette bekreftes seinere i flere uavhengige granskninger. Alle 1025 stemmer for en forening med Indonesia.

I de følgende 40 årene har Vest-Papua vært åsted for en av de blodigste konfliktene i Stillehavsregionen. 100 000 papuanere er myrdet av det indonesiske militæret, et tall mange i realiteten frykter er langt høyere. Deltagelse i fredelige demonstrasjoner og symbolske aksjoner som flaggheising blir fortsatt slått brutalt ned. Under en fredelig selvstendighetsdemonstrasjon i Jakarta i fjor, ble 2500 demonstranter arrestert.

I andre rapporterte tilfeller samme år opplevde aktivister at sikkerhetsstyrker uprovosert åpnet ild mot dem. Det er vanskelig å anslå antallet overgrep som begås siden myndighetene gjør det de kan for å hindre at journalister fra å operere fritt i regionen.

Et av den sittende presidenten Joko Widodos valgkampløfter var at journalister skulle få operere fritt i Vest-Papua, men ifølge fjorårets årsrapport fra Reportere Uten Grenser er forholdene for journalister i regionen fortsatt dypt bekymringsfulle.

Den vestpapuanske nasjonen favner 250 folkegrupper, og over 100 000 papuanere er myrdet av det indonesiske militæret, men konflikten er ikke kjent i Norge.

Sist i forrige måned ble to franske journalister utvist. Lenge før Trump skapte furore med beskyldninger om ”fake news” hadde de skiftende indonesiske administrasjonene anklagd utenlandske aviser/medier for å spre løgner om konflikten.

Konflikten er dessverre ikke spesielt godt kjent i Norge. Noen kjappe søk i avisarkiver avdekker at det går årevis mellom hver gang det skrives om konflikten.

Det er langt mellom Norge og Vest-Papua, så få vet at Statoil i 2011 kjøpte seg inn i flere oljefelt utenfor kysten av landet. Selskapet bidrar dermed til å indirekte legitimere okkupasjonen og plyndringen av naturressursene. Nå som den indonesiske turistnæringen så smått har begynt å promotere Vest-Papua som et feriemål er det fare for at mange eventyrlystne nordmenn tror de skal oppdage det neste Bali.

Det er derfor kritisk at vi setter oss inn i forholdene den papuanske befolkningen lever under.

Så hvem er papuanere? Kort fortalt favner den vestpapuanske nasjonen over 250 folkegrupper, hver med sine særegne kulturelle tradisjoner som sammen snakker over 100 språk. De er en heterogen befolkning forent i ønsket om å selv kunne bestemme sin egen framtid og hvordan ressursene deres skal forvaltes. En økende andel bor i byene, men majoriteten lever fortsatt på landsbygda der mange fortsatt livnærer seg av subsistensjordbruk supplert med fiske og jakt.

nyhetsbrevet

Av disse har flere bevisst valgt å følge tradisjonelle ervervsformer og forholde seg minimalt til moderne hjelpemidler. Blant flertallet er imidlertid nyere teknologiske hjelpemidler inkludert i hverdagslivet, riktignok for de som har råd til det. Det er et problem at presentasjoner av regionen altfor ofte presenterer papuanerne som halvnakne stammefolk i kamp mot moderniteten.

Denne, sikkert velmente, urfolksromantiseringen smelter lett sammen med den indonesiske diskursen som lenge rettferdiggjorde tilstedeværelsen i Vest-Papua som et paternalistisk siviliseringsoppdrag.

Et av kjerneargumentene var at den lokale kulturen sto i veien for positiv utvikling. Spesielt de tradisjonelle penisfutteralene sjokkerte bluferdige embetsmenn fra Jakarta som lenge prøvde å forby bruken av disse. Resultatet ble i stedet at flere begynte å ta de i bruk for å vise stoltheten over å være papuaner og mostand mot okkupasjonen.

Tradisjonelle plagg ble selvstendighetssymbol i Vest-Papua, samtidig som befolkningen i økende grad fant sammen gjennom en felles opplevelse av traumer og motstandskamp. Det forestilte papuanske felleskapet vokste i stor grad fram i møtet med det indonesiske nasjonalprosjektet.

Tradisjonelle plagg er et selvstendighetssymbol i Vest-Papua, og flere tar dem i bruk for stolt å vise motstand mot okkupasjonen.

I 2011 trekker Benny Wenda, lederen for the Free West Papua Campaign, fram Norge som et foregangsland. I 2008 trakk norske myndigheter Pensjonsfondet vårt ut av gruveselskapet Freeport, og plasserte selskapet på oljefondets svarteliste. To år senere fikk selskapet Rio Pinto samme behandling.

Felles for begge selskapene, som hadde en tung og kontroversiell tilstedeværelse i Vest-Papua, var at de hadde forårsaket voldsomme miljømessige ødeleggelser. Selv om norske myndigheter primært begrunnet beslutningene i de store miljøskadene selskapene forårsaket, var dette uansett en stor seier for den papuanske selvstendighetsbevegelsen.

Menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser har gått hånd i hånd i Vest-Papua. Det har vært en dårlig skjult hemmelighet at det lå solide økonomiske interesser bak det indonesiske kravet på Vest-Papua – i høylandet finner vi noen av verdens rikeste mineralårer. Tidligere nevnte Freeport, som ble gitt konsesjon i 1967 til å utvinne mineraler, drifter i dag verdens største gullgruve. Siden selskapets er Indonesias største skatteyter bidrar de direkte til å finansiere okkupasjonen.

Lokalbefolkningen har sett lite av disse inntektene, de er fortsatt de fattigste i hele Indonesia. Til gjengjeld opplever de at avfall fra gruver og andre fabrikker ødelegger jordsmonnet og forgifter elver. Livsgrunnlaget for mange tusener i høylandet er blitt ødelagt. De indonesiske soldater som er utplassert for å beskytte gruvene mot sabotasje har i flere tilfeller åpnet ild mot streikende arbeidere.

Vi må bruke vår innflytelsetil til å kreve at indonesiske myndigheter tar et oppgjør med menneskerettighetsbruddene i regionen.

The Free West Papua Campaign arrangerer i disse dager en underskriftskampanje, Swim for West Papua, for å kreve en fri folkeavstemning om Vest-Papuas framtidige status. Planen er å overreke resultatet av avstemningen til FN i august. Initiativet har allerede fått støtte fra flere britiske politikere, og Jeremy Corbyn uttalte i mars i fjor at han ønsket at Labour skulle arbeide for en fri folkeavstemning om uavhengighet for Vest-Papua. Til sammenligning har norske politikere vært tause.

Vi nyter i dag av et godt bilateralt forhold til Indonesia gjennom flere viktige samarbeid innenfor miljøvern og forsking. Dette gir oss en unik mulighet til å bruke vår innflytelse til å stille oss bak kravene og kreve at indonesiske myndigheter tar et oppgjør med menneskerettighetsbruddene i regionen og åpner for en rettferdig folkeavstemning.

Erfaringene fra svartelistingen av Freeport og Rio Pinto har vist oss at politiske beslutninger som setter allmenne menneskelige hensyn først, sender sterke signaler.

nyhetsbrevet