FOTO: Svein-Magne Tunli (wiki cc)

Ingen høyrevind i Nordens Paris

I Tromsø ligger Gunnar Wilhelmsen (Ap) an til å bli gjenvalgt som ordfører med flere mandater enn sist. Det mer enn Melkøya-saken som setter politikken i nord i bevegelse.

(Tromsø): Gunnar Wilhelmsens største problem om dagen er at han må gå tur med en hund som ikke er hans. For plutselig er det han som må lufte hunden etter at kona fikk jobb i Oslo.

Ja, så skyfri er faktisk himmelen for Arbeiderparti-ordfører Wilhelmsen, litt over en uke før valget i Nord-Norges største by.

Arbeiderpartiet seiler høyt på meningsmålingene, og kommer til å bli gjenvalgt med flere mandater enn i 2019-valget – hvis siste NRK-måling slår til. Det tror også de fleste jeg har snakket med.

Melkøya-saken splitter både folk og politikere.

Åpner man hovedstadsavisene, er elektrifisering av gassanlegget på Melkøya sak nummer en, to og tre i det som skrives om lokalvalget i Nord-Norge. Da Arbeiderpartiet gjorde et kjempebyks på TV2s meningsmålinger i Nord-Norge nå i august, mente TV2s Aslak Eriksrud at det var vanskelig å forklare hoppet med annet enn at Melkøya slett ikke var så upopulært blant nordnorske sosialdemokrater. En løsning for både å nå klimamål og bevare industri i nord.

Melkøya-saken splitter både folk og politikere. Noen frykter «søringpriser» på strømmen eller er bekymret for reindrifta og utbygging av natur. Andre legger vekt på industriarbeidsplasser og utvikling i Finnmark, og utbygging av nett og kraft, som har vært høyt oppe på finnmarkingenes ønskeliste i årevis.

Men foruten kommuner som Hammerfest, Lebesby og Tana, som er mer direkte berørt i form av arbeidsplasser og utbygging i natur, er Melkøya ikke først og fremst en lokal sak. Og selv om motstanderne argumenterer klart og tydelig for sakens betydning lokalt – som Rødts Peder Joakimsen under paneldebatten til LO i Tromsø og Tankesmien Agendas på Ølhallen på mandag – virker det ikke helt som det biter. Selv om det er temperatur i diskusjoner om vindkraft også innenfor Tromsø kommunes grenser.

Tromsø skiller seg fra mange av de andre nordnorske kommunene hvor det er gjort målinger.

Meningsmålingene i de nordnorske kommunene har vært rimelig stabile gjennom august, hvis man ser alle målinger under ett.

I Tromsø virker det å være det lokale bildet som gir Wilhelmsen vind i seilene, for Tromsø skiller seg fra mange av de andre nordnorske kommunene hvor det er gjort målinger.

Wilhelmsen er en populær ordfører. Et viktig stikkord er stødig krisehåndtering under korona. Og den type karisma hvor å tøyse litt om kona sin hund glir ganske sømløst inn mellom budskap om utjevning av forskjeller. At han ble satt ganske så tydelig på plass av butikksjef Raymond på Coop Extra Kroken om nettopp sosiale forskjeller i beste sendetid på NRKs Folkemøtet, rokker ikke ved det. Wilhelmsen svarte ikke godt nok hos statskanalen, men har en høy stjerne hos tromsøværingene.

Men det er noe mer enn en slags «ordfører-effekt» som ligger bak. Tromsø er tradisjonelt en by med mange røde velgere, hvor venstresiden gjør det godt. SV ligger an til å få opp mot femten prosent oppslutning i høst. Dette utgangspunktet gjør også at for eksempel forslag om privatisering av velferd, som det Høyres ordførerkandidat tar til orde for, antakelig er mindre populære i Tromsø enn en del andre steder.

Folk i nord har mindre tillit til politikerne sørpå, og har opplevd mange ganger å bli overkjørt og ignorert sørfra.

Men viktigere for den veksten Arbeiderpartiet i Tromsø har hatt på målingene nylig, er den himmelvide forskjellen i samarbeidsklima på høyresiden og venstresiden i Tromsø-politikken. I siste episode av Agenda-podcasten Noen har snakket sammen beskriver Nordlys’ Maja Sojtaric det som at Fremskrittspartiet i praksis har torpedert det borgerlige samarbeidet gjennom å sette seg fullstendig på bakbeina i bompengespørsmålet med et ultimatum. Venstre sier det er uaktuelt å samarbeide med et Frp som har et slikt standpunkt, og for velgerne er det så uklart hva Høyre mener om bompenger at partiet er i ferd med å gjøre et svalestup nedover i popularitet.

Kontrasten til venstresiden er mildt sagt påfallende, og i nevnte panelsamtale på Ølhallen, var det en utpreget vennlig stemning mellom venstresidepartiene. Trass uenigheter – for eksempel om spørsmål om utbygging av natur, og hva man skal legge i «trygg økonomisk styring» – var det etterlatte inntrykket at her hadde man partier som kan klare å fortsette å samarbeide også i en ny periode.

Byen har vel så mye til felles med Trondheim som Berlevåg eller Karlsøy.

I nord er det mange kommuner som sliter med bittesmå kommunebudsjetter, fraflytting og forgubbing. Folk i nord har mindre tillit til politikerne sørpå, og har opplevd mange ganger å bli overkjørt og ignorert sørfra. I kommunene hvor det nå i tillegg virvles opp konflikter om reindriftsinteresser, arealbruk om vindkraft og naturvern, er det vanskelig å forutse hvordan valget vil ende.

I Tromsø er bildet litt annerledes. Byen har vel så mye til felles med Trondheim som Berlevåg eller Karlsøy. De siste årene har utviklingen vært ekspressartet, med turismen som en viktig motor.

Når det i tillegg styres med høvelig stødig hånd og høyresiden har surret seg inn i et fullstendig uforståelig bompengevirvar, fremstår gjenvalg for Gunnar Wilhelmsen som et mer enn sannsynlig utfall av høstens valg.