Israel trapper opp innsatsen i Gaza. Nå må vi bruke de aller største ordene.
Terningen er kastet, skal Julius Cæsar ha sagt da han krysset Rubicon og angrep den romerske republikken. Uttrykket har siden blitt stående som en beskrivelse av en ugjenkallelig handling, om en bevegelse som setter i gang en kjede hendelser som ikke lar seg stanse.
Det lar seg selvsagt hevde, med full styrke, at Israel kastet terningen for mange måneder siden i sin brutale krigføring mot den palestinske befolkningen i Gaza. At grensen er passert for lengst. Helgas beslutning i det israelske sikkerhetskabinettet om en ny, intensiv Gaza-offensiv som skal resultere i en erobring av Gazastripen og permanent militært nærvær, er likevel et nytt bunnpunkt av brutalitet og kynisme.
Og debatten her hjemme følger ufortrødent i sine opptråkkede spor.
Befolkningen i Gaza vil bli flyttet av den israelske offensiven – «for befolkningens egen beskyttelse», ifølge Israels statsminister Benjamin Netanyahu i en video postet på X. Vi har et ord for slikt: Etnisk rensing. Det er et stort og vondt ord, men det finnes knapt andre som kan beskrive planen.
Utenriksminister Espen Barth Eide, som er mer bundet av folkerettslige definisjoner enn en avisskribent, bruker nesten like store, vonde ord. Som «permanent fordriving» og «en oppskrift på enda mer blodbad». Eller som dette: «Det ligner mer og mer på en forberedelse på en fordriving av det palestinske folket – i hvert fall fra Nord-Gaza og kanskje helt ut av Gaza».
Fra israelsk hold, i dette tilfellet fra finansminister Bezalel Smotrich, heter det at landet skal «endelig okkupere Gazastripen», og at Israel «skal slutte å være redde for ordet okkupasjon». Nå skal Hamas beseires, en gang for alle. I den samme humanitære ånden skal Israel ta kontroll over all nødhjelp, «slik at den ikke blir til forsyninger for Hamas».
Terningen er kastet – og maska med den, for slik er verden i 2025. Donald Trumps feberfantasier om et turistparadis i Gaza, komplett med et Trump Tower, gjør det enklere for Israels ledere å bare beslutte å fjerne alle palestinerne fra Gaza. Det er ingen voksne hjemme i USA, og den sterkestes rett rår. Vi andre kan ikke gjøre annet enn å skrike ut vår fortvilelse og å be regjeringen ta i bruk enda sterkere ord enn den allerede gjør.
Og debatten her hjemme følger ufortrødent i sine opptråkkede spor. Kritikk av Israel, heri opptatt landets planer om å okkupere Gazastripen og å fysisk flytte på de mer enn to millioner menneskene som bor der (hvortil? Og til hvilken skjebne?), avfeies rutinemessig som «Israel-hat» eller den groveste beskyldningen av dem alle: Antisemittisme.
Argumentet om at Israel har rett til å beskytte seg kommer til å gjalle helt til den siste palestiner er fysisk fjernet fra Gaza.
Ervin Kohn, tidligere leder og forstander i Det Mosaiske Trossamfund, mener det er «bemerkelsesverdig hvilken besettelse mange i Norge har av Israel». Disse ordene, som slett ikke er de hardeste Kohn har brukt i den norske debatten de siste årene, falt i forbindelse med at LO-kongressen som pågår nå diskuterer å gå inn for full boikott av Israel.
Ikke et ord om alle de døde, eller sulten og nøden. Ikke et ord om den stadig eskalerende retorikken fra det israelske lederskapet eller handlingene som følger. Men påstander om «voldsomt hat» og «besettelser». Mens verden følger de tragiske hendelsene og denne ukas opptrapping med sjokk, sorg og vantro, er Israels venner opptatt av å stemple dem som roper ut som fiender av det jødiske folket.
De kommer ikke til å snu nå heller. Argumentet om at Israel har rett til å beskytte seg kommer til å gjalle helt til den siste palestiner er fysisk fjernet fra Gaza. Heller ikke når Israel kaster maska og viser for hele verden at det ikke er fred som er målet, men å overta hele Gazastripen, opphører det blinde forsvaret.
Utenriksminister Barth Eide sier det godt til NRK: «Når man trodde det ikke kunne bli verre i Gaza, kan det altså bli det». Tilsynelatende i en endeløs spiral. Det skjer mens vi sitter og ser på.
Kommentarer