Israels dilemmaer

NEW YORK: Israels historie har ofte vært konfliktfylt. En ufullstendig liste inkluderer den arabisk-israelske krigen i 1948 som fulgte i kjølvannet av Israels grunnleggelse; det israelsk-britisk-franske forsøket i 1956 på å ta Suez-kanalen og velte Egypts arabiske leder; seksdagerskrigen i 1967; Yom Kippur-krigen i 1973; og Israels invasjon av Libanon i 1982. Det er også de to palestinske intifadaene og mange mindre konflikter.

Det var terror – forsettlig skade på uskyldige av en ikke-statlig aktør – i stor skala.

Til denne listen må nå legges til Hamas sin invasjon av Israel i oktober 2023. Tusenvis av kortdistanseraketter ble skutt opp fra Hamas-kontrollerte Gaza mot landsbyer og byer i det vestlige Israel. Hundrevis om ikke tusenvis av Hamas-krigere krysset grensen til Israel ved å bryte gjennom forsvarsbarrierer, fly over dem eller seile rundt dem.

Antall ofre er enormt og øker. Mer enn 900 israelere har mistet livet. Flere tusen er skadet. Rundt to hundre israelere som var på konsert, ble drept med kaldt blod. Nesten like mange er bortført. Det var terror – forsettlig skade på uskyldige av en ikke-statlig aktør – i stor skala.

Det var også en forsvarsfiasko.

Det var også en israelsk etterretningssvikt. Den mest sannsynlige forklaringen på at Israel ble tatt på senga, skyldes ikke mangel på advarsler, men uoppmerksomhet. Det kan være farlig å undervurdere motstanderen.

Det var også en forsvarsfiasko. Forsvaret brøt sammen. Kostbare fysiske barrierer ble enkelt ødelagt. Israelsk militær beredskap var utilstrekkelig, muligens fordi oppmerksomheten hadde flyttet seg til å beskytte bosettere på den okkuperte Vestbredden. Det vil helt sikkert komme offisielle og uavhengige granskinger.

Hvorfor Hamas angrep, er fortsatt gjenstand for debatt. Den mest sannsynlige forklaringen er at Hamas ønsket å demonstrere at den alene – ikke de palestinske myndighetene som styrer Vestbredden og ikke arabiske regjeringer – er i stand til og villig til å beskytte og fremme palestinske interesser.

Tidspunktet for angrepet er et annet spørsmål. Det er mulig datoen ble valgt for å sammenfalle med det siste vellykkede overraskelsesangrepet mot Israel, utført av Egypt og Syria for nesten nøyaktig 50 år siden.

Å slå tilbake mot Hamas uten å utvide krigen, vil bli vanskelig.

Men planleggingen av dette angrepet foregikk over flere måneder, noe som tyder på et strategisk mål som ikke er knyttet til en spesifikk hendelse. Tidspunktet kan ha vært motivert av et ønske om å forpurre forhandlingene for å normalisere diplomatiske forbindelser mellom Israel og Saudi-Arabia, noe Iran, Hamas’ viktigste støttespiller, er sterkt imot. Hamas kan også ha forsøkt å utnytte intern politisk splittelse i Israel. Eller beveggrunnen kan ha vært alle de ovennevnte årsakene.

Hamas tok med gisler tilbake til Gaza av to grunner: for å redusere Israels handlingsfrihet og for å bytte dem med Hamas-fanger i israelske fengsler.

Israel står nå overfor et dilemma. Den ønsker å vinne et avgjørende slag mot Hamas, både for å svekke organisasjonen militært og for å motvirke fremtidige angrep og iransk støtte til dem. Og den ønsker å oppnå dette uten å bringe Hizbollah, som har rundt 150 000 raketter i Libanon som kan nå store deler av Israel, direkte inn i konflikten. Den ønsker heller ikke at krigen skal utvides til Vestbredden. Å slå tilbake mot Hamas uten å utvide krigen, vil bli vanskelig.

Skaper vi flere terrorister enn vi dreper?

Israels militære muligheter er begrenset. Gislene er én grunn. I tillegg ville det å okkupere – eller mer presist, re-okkupere – Gaza være et mareritt. Det er få, om noen, militære angrep som er vanskeligere enn bykrigføring, og Gaza har et av de tettest befolkede bymiljøene i verden. Mange israelske soldater ville miste livet eller bli tatt til fange i en slik operasjon.

Massive angrep fra luften, for å unngå en bakkeinvasjon, vil ta livet av eller skade et betydelig antall uskyldige innbyggere i Gaza, og dermed redusere internasjonal sympati og støtte til Israel. Forsøk på å stenge av Gazas forsyninger av mat, vann, drivstoff og elektrisitet vil også virke mot sin hensikt. Regionale og internasjonale krav om en våpenhvile vil garantert bre om seg.

Det er også spørsmålet om operasjonens formål. Hamas kan ikke elimineres, fordi det representerer en ideologi like mye som en organisasjon. I prosessen med å ødelegge noe, risikerer de å øke støtten til det samme. Jeg kom til å tenke på det berømte spørsmålet stilt av den daværende amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld. Han lurte på om amerikanske droneangrep på mistenkte terrorister, som til tider drepte uskyldige, var effektive. Spørsmålet hans var: “Skaper vi flere terrorister enn vi dreper?”. Det spørsmålet er fortsatt verdt å stille.

Det er et amerikansk ordtak som sier at du ikke kan slå noe med ingenting.

Det må være en militær komponent i Israels svar, inkludert å styrke Israels evne til å forsvare seg mot angrep og iverksette målrettede angrep på terrorister i Gaza, men det er ikke tilstrekkelig med et militært svar. Et diplomatisk element må inn i ligningen, inkludert en troverdig israelsk plan for å få til en levedyktig palestinsk stat.

Det er et amerikansk ordtak som sier at du ikke kan slå noe med ingenting. Å belønne de palestinerne som er villige til å avvise vold og komme til enighet med Israel, er fortsatt den beste måten å marginalisere Hamas på.

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org

(Oversatt fra engelsk.)