Ja, jeg har mensen!

«Det er litt så jeg gleder meg til overgangsalderen», sa jeg til mannen min i forleden kveld. Jeg drømte om å slippe å ha mensen. Eller, for min del, slippe det som kommer før selve mensen. Som den migrenen som hadde begynt å murre samme ettermiddag. Migrenemedisinen som gjør meg ør og svimmel. De to dagene hver måned da det er som om hjernen har krympet og er pakket inn i bomull. Jeg greier ikke å konsentrere meg, tankene er vanskelig å få tak i. Det er en følelse av kognitiv sløvhet.

En voksen dame som griner på toget, det tar seg ikke ut.

Dagen etter satt jeg på toget med øynene lukket, måtte knipe dem sammen for å ikke slippe tårene ut. En voksen dame som griner på toget, det tar seg ikke ut. I hvert fall når noe ikke egentlig er galt. «Går det bra med deg?» kunne en medpassasjer (kanskje) finne på å spørre. «Ja, det går faktisk helt strålende. Sånn bortsett fra i dag. Du skjønner, jeg skal snart ha mensen, og da blir jeg noen ganger veldig lei meg sånn helt uten videre. Hormoner, du vet», kunne jeg ha svart. Eller, nei. Best å holde tårene unna.

På søndag, 28. mai, markeres den internasjonale mensdagen. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om den før jeg begynte å skrive denne teksten. Den norske Wikipedia-siden er «mangelfull», for å si det med Wikipedias egne ord.

Vi fikk med oss noen brosjyrer, sponset av Libresse.

I forbindelse med mensdagen publiserte Care Norge nylig sin årlige mensundersøkelse. Der kommer det fram at de aller fleste (90 prosent) opplever menssmerter, og hos disse gjør smertene at 4 av 10 sliter med å fungere i hverdagen og 3 av 10 sliter med søvnen. 8 av 10 bruker medisiner mot smertene, men 6 av 10 opplever å få ikke hjelp av gynekolog mot smertene. Like mange oppfatter at menssmerter ikke er en akseptabel grunn til å være borte fra jobb.

Det er 30 år siden jeg fikk mensen første gang. Mye har skjedd på de årene – for eksempel er det langt enklere for unge jenter å få informasjon om hva som skjer med kroppen enn det var den gang. Jeg tror vi jentene var hos skolens helsesykepleier, hva hun fortalte oss om mensen kan jeg ikke huske. Vi fikk med oss noen brosjyrer, sponset av Libresse.

Mensen er mye mer enn bare blod.

Å ha mensen, var noe du gjorde alene. Vi snakket ikke mye om det da, og vi snakker fortsatt altfor lite om denne begivenheten som finner sted hver eneste måned hos veldig, veldig mange av oss. Derfor var jeg over 40 da jeg satte hodepinen jeg fikk iblant i sammenheng med menstruasjonssyklusen. Og fordi mensen fortsatt blir behandlet som noe du bare må ta deg sammen og gjennomgå, tok det enda litt lenger tid før jeg oppsøkte legen for å få medisiner.

På samme måte tenkte jeg lenge at den følelsen jeg fikk innimellom av at livet var dritt og jeg var helt håpløs, skyldtes at det var meg det var noe galt med. At det var mensen sin feil, ante jeg ikke, før jeg begynte å tracke syklusen på telefonen min. Ikke minst hjalp det at jeg leste om andre kvinner som ble deprimerte, til og med suicidale, før de fikk mensen.

Mye skyldes nok at vi har et samfunn laget av og for menn.

Sistnevnte er nok heldigvis ikke vanlig, men vi skylder i det minste døtrene våre å snakke om disse sidene ved mensen også. Mensen er mye mer enn bare blod. Men ikke bare døtrene, vi må snakke med sønnene, brødrene og ektemennene våre om mensen også. For de fleste av dem aner ikke hva vi går gjennom hver måned.

Mye skyldes nok at vi har et samfunn laget av og for menn, slik Kaj-Martin Georgsen, generalsekretær i Care Norge, påpeker i et intervju med Dagsavisen. Og jenter og kvinner lider i stillhet, eller får beskjed om å ta en ibux og komme seg på skolen. Det er problematisk, fordi mensen gjør livet litt vanskeligere, rett og slett.

For noen er mensen et smertehelvete. Endometriose er en tilstand som gir svært smertefull menstruasjon. Det er den vanligste kvinnesykdommen, og rammer omtrent 1 av 10 kvinner. Likevel tar det i gjennomsnitt sju år å få stilt diagnosen.

Tenk om man i samme slengen hadde oppdaget at det hadde effekt på kvinners menssmerter.

Det er for dårlig. Og det er for dårlig at vi både vet for lite om menssmerter og har for dårlig behandling mot dem. Dessverre er dette et lite prioritert forskningsfelt. I en liten studie for hele ti år siden fant forskere et virkestoff, sildenafil, som ga «fullstendig smertelindring i fire timer», uten bivirkninger.

Sildenafil er virkestoffet i Viagra. Opprinnelig ble det testet som hjertemedisin på 90-tallet, og da oppdaget man at det hadde effekt på menns ereksjon. Tenk om man i samme slengen hadde oppdaget at det hadde effekt på kvinners menssmerter. Det gjorde man ikke, for alle forsøkspersonene var menn. Og dessverre for kvinner har det ikke blitt bevilget midler til å forske videre på sidenafils virkning mot menssmerter.

«Har du mensen, eller?» er et spørsmål som iblant stilles av forurettede menn. Kanskje fordi menn stort sett vet to ting om mensen: At man blør («jeg stoler ikke på noen som blør i fem dager uten å dø») og at kvinner blir gretne. Det oppleves som et nedlatende spørsmål, ofte fordi det kommer som et angrep på kvinners rett til å si fra eller til å bli sint.

Motstanderne er ofte de som ikke skjønner hva saken dreier seg om – menn som mansplainer mensen.

Men så er det jo også sånn da, at vi har mensen, ganske ofte, ganske mange av oss.

Selv om vi skriver og snakker mer om mensen enn før, er det fortsatt et tema som er privat, skambelagt, tabu.

I Florida ligger et lovforslag på bordet som skal hindre lærere å snakke om mensen med barn opp til sjette klasse. I mange land blir jenter som har mensen sett på som urene, de får ikke gå på skole, har ikke tilgang på toaletter eller sanitærprodukter. Også her i Norge skaper det oppstuss når skoleelever ber om gratis tilgang på bind og tamponger. Motstanderne er ofte de som ikke skjønner hva saken dreier seg om – menn som mansplainer mensen.

Eller, forresten, ta med kake.

Så la oss feire på søndag. Ikke nødvendigvis glede oss over blod og smerter og nedstemthet, men markere at mensen er en del av livet, av hverdagen vår. Ikke feire med å spise kake, men med å snakke om mensen. Om hvordan vi har det. Om hva vi trenger. Eller, forresten, ta med kake. Eller sjokolade. Jeg har tross alt mensen.