Japan først

Japans insistering på hvalfangst er dårlig for landets image.

(TOKYO:) Til og med hvalene har begynt å kjenne effektene av president Trump på kroppen.

I år trekker Japan seg fra Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjenopptar landets kommersielle hvalfangst. Statsminister Shinzo Abes konservative regjering hevder at hvalkjøtt er en viktig del av den japanske kulturen, selv om antallet japanere som faktisk spiser kjøttet er minimal sammenliknet med hvordan det var for 50 år siden. Det å forlate IWC betyr dessuten at japanske hvalfangere bare kan fiske i japanske farvann, der forekomsten av pattedyret er relativt beskjeden.

Sannheten er at beslutningen var en gavepakke til et knippe politikere som kommer fra regioner der hvalfangst fortsatt praktiseres, og til nasjonalister som misliker å bli fortalt av fremmede makter i internasjonale organisasjoner hva Japan kan og ikke kan gjøre.

Japan er nødt til å alliere seg med USA.

Det er i aller høyeste grad et politisk vedtak, som ifølge den liberale avisa Asahi Shimbun er inspirert av Trumps insistering på «America First». Her er det altså snakk om «Japan først». Selv om Trump sannsynligvis ikke bryr seg, er Japans insistering på hvalfangst dårlig for landets image.

Abe, som er en resolutt japansk nasjonalist, har et komplisert forhold til USA. I likhet med bestefaren sin, Nobusuke Kishi, som også var en nasjonalist og ble arrestert som en krigsforbryter i 1945, men som deretter ble en lojal anti-kommunistisk alliert til amerikanerne, gjør Abe alt han kan for å holde båndene til USA sterke, samtidig som at han vil sette Japan først.

En av drømmene hans er å fullføre bestefarens forsøk på å revidere den pasifistiske grunnloven fra etterkrigstiden, som ble ført i pennen av amerikanerne, og legge fram et mer patriotisk, og muligens mer autoritært dokument som legaliserer bruken av militær makt.

Japan er nødt til å alliere seg med USA. Tyskland og Italia, de andre stormaktene som tapte andre verdenskrig, har NATO og EU på sin side. Japan har bare samarbeids- og sikkerhetstraktaten med USA til å beskytte seg fra fiendtlige krefter, og japanerne er livredde for Kinas frammarsj. Derfor var Abe den første utenlandske politikeren i rekken, etter den britiske statsministeren Theresa May, til å gratulere Trump personlig med seieren i 2017.

I dagens Trump-epoke er ikke USA lenger en pålitelig stat.

Det har på mange måter vært svært hensiktsmessig for Japan å være under USAs vinge, og ha fått innført etterkrigsgrunnloven, som ikke bare er pasifistisk, men mer demokratisk enn noe annet land hadde forut – en grunnlov som befester individets rettigheter, universell stemmerettighet og ytringsfrihet.

Siden grunnloven ikke tillot Japan å ta del i militære eskapader, bortsett fra i rollen som en godt betalt handelspartner under USAs diverse konflikter i Asia, kunne Japan, ikke ulikt landene i Vest-Europa, konsentrere seg på å gjenoppbygge industrien sin.

Men demokratiet som amerikanerne fortsatt er stolte over å ha innført etter 1945, har også blitt truet av USAs innblanding. I likhet med Italia var Japan på frontlinjene under Den kalde krigen. Og, i likhet med Italias kristendemokrater, cashet Japans konservative liberaldemokratiske parti inn store mengder amerikanske dollar for å hindre at partier på venstresiden kom til makten. Konsekvensen var at Japan i effekt ble en ettpartistat.

Dette førte til en slags schizofreni blant Japans konservative nasjonalister som Abe. De verdsatte Amerikas rundhåndethet så vel som den militære støtten i kampen mot kommunistiske trusler. Men de var høyst misfornøyde med å måtte leve med en liberal grunnlov som de hadde fått tvunget på seg fra fremmede makter. I likhet med Tokyoprosessen i 1946, der ikke-japanske dommere dømte Japans krigsledere, anser de grunnloven og alt den står for som en nasjonal skamplett.

Før i tiden sto USA fremdeles for «det gode», til tross for landets mange feil og kriminelle konflikter.

Japans høyreside har et ønske om å gjøre om på mye av etterkrigsordenen som ble etablert av USA med støtte av Japans liberale politikere. Abes revisjonistiske prosjekt beskjeftiger seg ikke bare med den pasifistiske Artikkel 9, som nekter Japan å bruke væpnet makt, men også saker som utdanning, sikkerhetspolitikk og keiserens rolle.

For å endre Artikkel 9 trenger den sittende koalisjonsregjeringen støtten fra to-tredjedeler av den japanske nasjonalforsamlingen, Diet, i tillegg til en folkeavstemning. Etter Abes overlegne seier i 2017 har han det politiske flertallet han behøver. Hvorvidt han kan vinne en folkeavstemning er fortsatt usikkert, men han har sagt at han kommer til å prøve seg snart. Innen utdanning har han allerede vunnet noen viktige seire.

«Patriotisme» og «moralsk utdanning» er nå offisielle målsetninger på den nasjonale utdanningsplanen. Dette betyr blant annet at barn fra en tidlig alder opplæres i lydighet mot staten, i motsetning til individets rettigheter og den frie tanken. Det betyr også at historien om Japans rolle i krigen, om den i det hele tatt undervises i klasserommene, blir framstilt som en heroisk innsats som unge japanere burde være stolte av.

Snarere tvert imot har USA blitt et eksempel på en snever nasjonalisme, fremmedfrykt og isolasjonisme.

Før i tiden sto USA fremdeles for «det gode», til tross for landets mange feil og kriminelle konflikter. Den amerikanske åpenheten og demokratiet var fortsatt idealer som var verdt å se opp til. Samtidig, igjen i likhet med Vest-Europa, hadde avhengigheten av USAs militære beskyttelse en mindre positiv effekt i Japan. Det gjorde Japan til en slags vasallstat; Japan måtte lystre til USAs ønsker. Dette kan ha en infantiliserende effekt på politikken i landet.

I dagens Trump-epoke er ikke USA lenger en pålitelig stat. På den positive siden kan dette bidra til at japanerne nå konsentrerer seg om hvordan de skal komme seg opp og fram i verden uten amerikanerne. Men USA har også sluttet å være en modell for frihet og åpenhet.

Snarere tvert imot har USA blitt et eksempel på en snever nasjonalisme, fremmedfrykt og isolasjonisme. Japanske nasjonalister må ikke oppfordres til å følge denne modellen. Hvis de gjør det, vil Trump definitivt ikke stå i veien for dem.

De vil etterape de verste aspektene ved dagens USA – og kaste bort det beste av det USA en gang hadde å tilby verden.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)