Å forstå så vel, den «jazzing» som ikke rammer deg selv

Et av de første minnene jeg har, er den ganske stramme lukten av svett mannegarderobe. Nesten hver sommer fra jeg var spedbarn, var jeg på treningsleir med en hel gjeng med unge menn. Faren min var fotballspiller, i noen år spilte han i de øvre divisjoner.

Jeg har diskutert ganske mye feminisme med pappa etter at jeg ble voksen. Han er ikke en mann av store ord, stort sett lytter han i stillhet, kanskje skyter han inn korte setninger her og der. Men da jeg var hjemme hos foreldrene mine for noen uker siden, tok han for første gang selv opp tematikken. Grunn? Mannegruppa Ottar.

Han var rett og slett sint og sjokkert over det han hadde lest på nett. En mann som ikke bare har hatt gode mulighet for å «jazze» litt med gutta i svette fotball-garderober, men også på jobb. Han er heismontør, et klart mannsdominert yrke. Likevel, nå var han både sjokkert og sint. Det kunne ikke falle ham inn å snakke sånn om kvinner, og det tror jeg kollegene hans også tenkte.

Det kunne ikke falle han inn å snakke sånn om kvinner.

Jeg velger å tro at faren min var sint ikke bare fordi han selv har tre døtre, men like mye fordi han har kvinnelige kolleger (om enn få), kvinnelige naboer, kvinnelige helsearbeidere, i det hele tatt: kvinnelige medborgere. Kvinner er ikke en minoritet, vi er halve befolkningen. Men i de siste ukene har det ikke føltes helt sånn.

Garderober og badstuer – du vet hvordan det er?

De siste ukene på sosiale og ikke-sosiale medier har, for meg, vært preget av disse to diskusjonsemnene: Mannegruppa Ottar og den amerikanske valgkampen. På et eller annet tidspunkt begynte også disse to tematikkene å krysse hverandre.

Da Mannegruppa Ottar skulle forklare VG hvorfor gruppa oppfordret folk til å begå krenkende, seksuelle handlinger mot 20 år gamle Ingrid Jackson og en 13 år gammel støttespiller, svarte et medlem, en familiefar, at: «Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils, og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er…»

Da Donald Trump, bare en uke senere, skulle forklare hvorfor han hadde uttalt at det bare var å «gripe jenter i fitta», skyldte han på at det bare var «garderobeprat».

En privat gubbesamtale med griseprat, det har alle menn vært borti.

Ganske kjapt etterpå, i norsk presse, benyttet også Carl I.Hagen anledningen til å følge opp med noen velvalgte ord:

«En privat gubbesamtale med griseprat, det har alle menn vært borti … Dette var en privat samtale mellom to gubber, som i en badstu.»

Er kvinners politikk bare personlig?

Det er rart med det, for mens Hillary Clintons politikk stadig vekk blir redusert til det private uten at noen reagerer nevneverdig på at det er galt, slipper Trump billigere unna. Hun blir ansvarliggjort for ektemannens Bills eskapader, hun blir kommentert på utseendet og klesplagg, hun må stadig vekk forklare sin personlighet: «Hvorfor smiler hun ikke mer?». Kanskje det er derfor hun nå går rundt med et konstant påklistra og kunstig smil? Mens Trumps private liv – til og med når det er høyst politiske uttalelser han kommer med (Ja, vold mot kvinner er politikk) – skal få slippe unna medias søkelys.

Det er akkurat som at andrebølge-feministenes poeng om at «det personlige er politisk» med vilje blir vridd om, til det som står igjen av kvinners politikk bare er personlig. Det er ikke det som var poenget. Poenget med slagordet var å synliggjøre undertrykkende strukturer som kommer til syne i både det offentlige, så vel som i kvinners hverdagsliv. Vi trenger en politikk også for den ulikestillingen som foregår bak lukkede dører. Vi trenger derimot ikke en politikk som diskuterer klesplaggene til kvinnelige politikere.

Hillary Clinton som symbol

Facebook-brukeren Maacah Davis skrev dette etter den amerikanske debatten søndag natt: «Akkurat nå er hun (Clinton) hver eneste kvinne som noensinne er blitt utfordret av en mann som ikke har peiling på det han snakker om – og hun kan ikke bare skrike «hold kjeft!», hun kan ikke hisse seg opp, som om hun har rett til det. Hun må sitte der og late som at hans meninger og følelser er like gyldige som de faktaene hennes erfaringer har lært henne. Dette er bokstavelig talt det som frustrerer kvinner DAGLIG, spilt ut på den største nasjonale scenen av dem alle. Denne valgkampen har forsterket ideen om at en manns uvitenhet fortsatt vil vektlegges like mye som en kvinnes erfaringer.»

Hillary Clinton har, i lys av de siste kandidatdebatter og påfølgende avsløringer om fitte-klåing, blitt til mer enn en presidentkandidat. Hun er blitt et symbol for kvinner. Hennes deltakelse i den amerikanske valgkampen tydeliggjør de strukturene som forskjellsbehandler oss. De samme strukturene som også rammer minoriteter. Bare prøv å se for deg Trump som kvinne, som homofil, eller som muslim (eller som alt sammen). Det går ikke, hen ville aldri kommet i nærheten av den posisjonen Donald Trump har skaffet seg i dag, og den har han skaffet seg med minimal politisk erfaring og kompetanse.

Hennes deltakelse i den amerikanske valgkampen tydeliggjør de strukturene som forskjellsbehandler oss.

Hillary Clinton er ikke lenger bare et symbol på kvinnen som vil «knuse glasstaket». Clinton har også, som Trumps mannssjåvinistiske skyteskive, blitt et symbol for de tusenvis av jenter i USA som, etter Trumps uttalelser om å «ta kvinner i fitta», nå har gått til Twitter for å fortelle om første gang de ble utsatt for seksuell trakassering. Clinton kan like gjerne også være et symbol for de norske jentene som nå hetses og trues av en lukket mannegruppe på Facebook.

Kvinner er unaturlige, mens trakassering er naturlig.

Det er de samme strukturene vi nå ser spille seg ut i den amerikanske valgkampen, som kvinner og jenter ellers utsettes for hele tiden. Hillary Clinton må legge bånd på seg, hun må passe ekstra på hva og hvordan hun sier noe, fordi kvinner som er ambisjonsrike, uavhengig av en mann, er «unaturlig». Akkurat som abort er unaturlig, stygge kvinner er unaturlig, tjukke kvinner er unaturlig, aseksuelle kvinner er unaturlig, men kvinner som har seksuell nytelse er også unaturlig.

Kvinner som er ambisjonsrike, uavhengig av en mann, er «unaturlig».

Det som derimot nesten framstår som den mest naturlige ting i verden, er diskriminering, kjønnsbetingede dobbeltstandarder, seksuell trakassering, voldtekt, menns vold mot kvinner og fattigdom. Alt det arkiverer vi under «sånn er det bare, sånn har det alltid vært». Samfunnet sier: Kvinner har vært undertrykt i århundrer, det er naturlig det. Derfor er det også unaturlig å reagere. Det er unaturlig å være en kvinne som ber om mer, en som attpåtil ikke smiler når hun ber om det.

Samfunnet sier: Kvinner har vært undertrykt i århundrer, det er naturlig det. Derfor er det også unaturlig å reagere

Enkelte stemmer i media framstiller det omtrent som at det å sitte i mannegarderober, badstuer eller i lukkede facebookgrupper og «jazze» om overgrep mot kvinner, er den mest normale ting i verden. Er det ikke flere menn som fornærmes av folk som sløser så mye energi og ord på å forsøke å trekke alle menn ned til det nivået? Jeg tror nemlig ikke at alle menn vil det, inkludert mennene i mitt eget liv. Jeg håper de demonstrerer den samme motviljen også når de snakker med andre enn meg.

Kampen som gjenstår

Gruppa «Occupy democrats» skrev på facebook etter avsløringene om Trumps fitte-utspill at: «Det verste med Trump er ikke at han er en rasistisk, sexistisk, uvitende homofob. Det verste er at hans tilhengere vet dette og ikke bryr seg».

Det samme kan sies om den norske debatten rundt Mannegruppa Ottar. Det verste er ikke de titalls mennene som hetser og truer, så ille som de faktisk er. Det verste er de tusenvis av menneskene i Norge som ser dette skje og som synes at det er helt greit. En del griper til og med sjansen til å score litt billig oppmerksomhet på å gå ut og forsvare det som per definisjon er straffbart i Norge (hatytringer, trakassering og drapstrusler). Hvorfor det?

Det verste er de tusenvis av menneskene i Norge som ser dette skje og som synes at det er helt greit.

11. oktober er den internasjonale dagen for jenter. Det er mye som har gått framover de siste årene, men samtidig som ting har gått framover, har en del ting gått i revers. Jeg tenker spesielt på kampen om kvinners autonomi. Hva vi tillater oss å gjøre på og med kvinnekroppen, er det nesten bare fantasien som kan sette grenser for.

Enten debatten skjer her hjemme, eller om det skjer over dammen, er det de samme kvinnefiendtlige holdningene som kommer til uttrykk.

Fortsatt må jeg stadig vekk svare på spørsmål om hvorfor vi trenger feminisme. Det forstår jeg ikke. I disse dager, med menn som normaliserer overgrep mot (ofte) svært unge jenter og alle som deretter insisterer på at det er «naturlig», burde det da være klinkende klart for begge kjønn at vi trenger det? Enten debatten skjer her hjemme, eller om det skjer over dammen, er det de samme kvinnefiendtlige holdningene som kommer til uttrykk. Det er de samme strukturene vi kjemper mot.

Også faren min, en ganske gjennomsnittlig mann, en håndverker som har sittet i hundrevis av mannegarderober over hele landet, har forstått det.