Jeg vinner fordi du taper

CAMBRIDGE: Ettersom alle store handelsnasjoner i økende grad iverksetter unilaterale tiltak for å fremme sine egne sosiale, økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske mål, trenger verdensøkonomien sårt et klart og tydelig normativt rammeverk for å fastsette kjørereglene.

Et nyttig utgangspunkt er at alle i prinsippet blir enige om ikke å ty til tiltak som kan beskrives som «jeg vinner fordi du taper» (på engelsk omtalt som «beggar-thy-neighbour policy»).

Dette høres kanskje fornuftig ut, men er det gjennomførbart?

Hyperglobaliseringen strandet i stor grad på grunn av det ambisiøse målet om å overregulere tiltak som kunne ha negative internasjonale konsekvenser.

Iverksetter ikke mange lands myndigheter ofte slike tiltak – så ofte at det vil være vanskelig å overbevise dem om å endre denne måten å gjøre ting på?

Nei, det gjør de ikke. Oppfatningen av at de gjør det, er basert på begrepsmessig forvirring der man blander sammen tiltak som har negative konsekvenser for andre land og tiltak som virkelig kan beskrives som «jeg vinner fordi du taper».

Det vil være håpløst – og kontraproduktivt – å forsøke å straffe alle som iverksetter tiltak av den førstnevnte typen. Heldigvis utgjør «jeg vinner fordi du taper»-tiltak bare en liten del av tiltakene.

Hyperglobaliseringen strandet i stor grad på grunn av det ambisiøse målet om å overregulere tiltak som kunne ha negative internasjonale konsekvenser. Ved å rette blikket mot tiltak som virkelig kan beskrives som «jeg vinner fordi du taper», kan vi ta tak i det virkelige opphavet til problemet og gjøre større framskritt i internasjonale forhandlinger.

I en situasjon preget av utbredt arbeidsledighet, bidrar dette til å flytte arbeidsplasser fra utlandet til ens egen økonomi.

For å forstå hvor viktig det er med dette skillet, kan vi se på det klassiske tilfellet der et lands politikk skader andre land, spesielt ved å svekke bytteforholdet til disse landene (forholdet mellom eksportpriser og importpriser). Dette scenarioet ble opprinnelig formalisert av Jagdish Bhagwati (og kan kalles «fattiggjørende handel») og ble senere brukt av Paul Samuelson for å argumentere for at Kinas økonomiske vekst kunne skade USA.

La oss se nærmere på to spesifikke tiltak.

For det første: Når kinesiske myndigheter subsidierer forskning og utvikling (FoU) som styrker landets konkurranseevne innen høyteknologiske produkter og senker prisene på disse produktene i globale markeder, går dette ut over USA og andre avanserte økonomier, fordi det er på disse områdene disse landene har komparative fortrinn.

Selv om disse landene blir skadet økonomisk, vil vi ikke anse det som riktig å be Kina om å fjerne slike subsidier, fordi magefølelsen forteller oss at støtte til FoU er et legitimt virkemiddel for å fremme økonomisk vekst, selv om det påfører andre tap.

«Jeg vinner fordi du taper»-tiltak er generelt negativt for verdensøkonomien sett under ett.

Det andre tiltaket er et eksportforbud på sjeldne jordartsmetaller eller andre kritiske mineraler som Kina er den viktigste globale leverandøren av. Kina tjener på å øke prisene i verdensmarkedet og gjøre sine eksportører mer konkurransedyktige på grunn av deres tilgang til billigere innsatsfaktorer.

Men dette er åpenbart et tilfelle av «jeg vinner fordi du taper»-politikk. Kina oppnår gevinster som følge av en utøvelse av global monopolmakt som påfører utenlandske produsenter tap.

Tiltak kan sies å være basert på en «jeg vinner fordi du taper»-politikk når fordelene som oppnås i ens egen økonomi kun er mulig på grunn av skaden disse tiltakene påfører andre lands økonomi. Joan Robinson tok i bruk begrepet på 1930-tallet for å beskrive tiltak som f.eks. å svekke et lands valuta for å styrke dets konkurranseevne (såkalt «competitive devaluation»).

Dårlig næringspolitikk rammer ens eget land mer enn det rammer andre land.

I en situasjon preget av utbredt arbeidsledighet, bidrar dette til å flytte arbeidsplasser fra utlandet til ens egen økonomi. «Jeg vinner fordi du taper»-tiltak er generelt negativt for verdensøkonomien sett under ett.

Det kan være vanskelig å hevde at et land har iverksatt «jeg vinner fordi du taper»-tiltak, fordi ingen land vil som regel innrømme det. Men å klargjøre hvilke tiltak som virkelig er uakseptable, og dermed begrense omfanget av tvister, vil sannsynligvis føre til bedre økonomiske resultater.

Det vil også føre til bedre politikk, fordi det vil motivere ulike lands myndigheter til å delta i en mer konstruktiv dialog om hva de gjør, hvorfor de gjør det og hvilke konsekvenser det sannsynligvis vil få.

Ved å anvende dette perspektivet på den virkelige verden, ser vi at det meste av dagens næringspolitikk i Kina og USA ikke kan kategoriseres som «jeg vinner fordi du taper»-politikk. Faktisk bør mange av tiltakene som iverksettes, betraktes som «jeg beriker andre»-politikk.

Det er landets skattebetalere og forbrukere som betaler i form av høyere skatt og høyere priser.

Det mest åpenbare eksempelet er et bredt spekter av grønne næringspolitiske tiltak som Kina har iverksatt de siste 20 årene for å redusere prisen på solkraft, vindkraft, batterier og elektriske kjøretøy. Disse tiltakene har vært gunstige for verdensøkonomien av minst to grunner.

De skaper innovative ringvirkninger, noe som reduserer kostnadene for produsenter rundt om i verden og senker prisene for forbrukere. Og de framskynder overgangen fra fossilt brensel til fornybare energikilder og kompenserer til dels for mangelen på karbonprising.

Når næringspolitikken utformes på riktig måte slik at den retter seg inn mot eksternaliteter og markedssvikt – slik tilfellet er med grønne subsidier – er den ikke noe å bekymre seg for. Og selv om vi kan ha legitime bekymringer i tilfeller der disse betingelsene ikke er oppfylt, er det faktisk slik at kostnadene for en næringspolitikk som ikke fungerer, eller som fungerer dårlig, først og fremst bæres av det landet som iverksetter den.

Handelspartnere står alltid fritt til å iverksette sine egne beskyttelsestiltak.

Det er landets skattebetalere og forbrukere som betaler i form av høyere skatt og høyere priser. Dårlig næringspolitikk rammer ens eget land mer enn det rammer andre land.

Selvfølgelig kan også andre land påføres kostnader. Men det betyr ikke at det er ønskelig at handelspartnere skal ha et ord med i laget. Det er verken realistisk eller rimelig å forvente at et lands myndigheter skal være mer lydhøre overfor andre lands argumenter om hva som er bra for dem, enn overfor sine egne argumenter og overbevisninger.

Handelspartnere står alltid fritt til å iverksette sine egne beskyttelsestiltak, selv når det de reagerer på ikke er «jeg vinner fordi du taper»-tiltak iverksatt av et annet land.

Å jobbe for en verden der land i større grad hjelper seg selv, er i høy grad god økonomi og god politikk.

For eksempel: Hvis et lands myndigheter er bekymret for nasjonal sikkerhet eller for negative konsekvenser for landets arbeidsmarked, bør de stå fritt til å innføre eksportrestriksjoner eller øke tollsatsene for å imøtekomme disse bekymringene.

Ideelt sett vil slike mottiltak være finjusterte og målrettede for å fremme de angitte nasjonale målene, framfor å være utformet for å straffe land som ikke har iverksatt «jeg vinner fordi du taper»-tiltak.

Å klare å skille mellom det lille antallet tiltak som kan karakteriseres som «jeg vinner fordi du taper» og det store spekteret av politiske tiltak som kan ha negative konsekvenser for andre land, er et viktig første skritt for å skape mindre spenninger mellom land knyttet til internasjonal handel.

Dersom man gjør dette, kan man i større grad vektlegge de virkelige problemene når man deltar i internasjonale forhandlinger. Dermed kan ulike lands myndigheter stå fritt til å fremme legitime politiske mål i sitt eget land. Å jobbe for en verden der land i større grad hjelper seg selv, er i høy grad god økonomi og god politikk.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org