«Det er jo jump to conclusions, da!»

«Status for språksituasjonen i Norge i dag er at barn og unge bades i et massivt engelskspråklig kultur- og medietilbud», melder styret i Språkrådet denne uka. Og truer med å gå.

Det er pussig hvor mye lettere det er å si «I love you» enn jeg elsker deg, ikke sant?

Det har lenge vært en slags hobby for meg å notere de gangene engelske uttrykk brukes i debatt mellom presumptivt oppegående voksne. Særlig i NRKs debattflaggskip Dagsnytt 18. Tendensen er kraftig tiltakende.

Det er ikke snakk om enkle ord som vi har importert fra den ofte overveldende angloamerikanske kulturen vi bakser rundt i, fordi vi ikke har funnet noen gode norske varianter. Men fulle uttrykk, såkalte idiomer, som ofte erstatter fullverdig og smart norsk. Sikkert fordi de er så lette å ty til. De ligger så lett og ubesværet i munnen, lyder så snertent. I love you, liksom. På storsamfunnsnivå.

Jeg skjønner han godt, selv om «støtte uten sidestykke» ville vært minst like bra.

Dessverre har ikke min svogerforskning materialisert seg i en lang og utfyllende liste, men først og fremst kommet til uttrykk i hjemlige, kvelte rop mot TV og radio. Men noen språklige blomster har jeg plukket med meg. Det er blitt en flott bukett. Min absolutte favoritt er samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap), som i januar, i debatt om Vy og Flytogets framtid, svarte Høyres Trond Helleland med: «Det er jo jump to conclusions, da».

Minervas svært så språkmektige redaktør Nils August Endresen satt i samme studio i fjor og diskuterte Ukraina da han følte for å dra til og si at Vesten gir helt unpresedented militær bistand. Jeg skjønner han godt, selv om «støtte uten sidestykke» ville vært minst like bra. Han tenkte seg selvsagt ikke om, valgte ikke dette ordet.

Det ramlet nok bare inn i hodet hans, fordi det sikkert mates med veldig mye engelsk hele tida. Sånn face to face i et studio, som en annen sa nylig, er det jo lett å stresse litt. Kanskje er det bare fair enough, som Høyres mann mumlet på Politisk kvarter sist torsdag morgen. Alle disse nyttige idiomene.

At det bare ramlet inn, er en unnskyldning vi som skriver ikke kan gjemme oss bak. Derfor er det bare slapt når VG i tittel klarer å skrive at «Hytteiere har fått en wake up-call», eller når Klassekampens Karin Haugen skriver om at en meningsmotstander bedriver cherry picking. Mens det nok er helt på kornet når manusforfatterne til seriesuksessen «Pørni» spetter dialogen med fraser som «jeg er ikke akkurat en people’s person», «jeg er good to go» og «det er lojalitet gone bad».

For det er jo det vi gjør alle sammen i hverdagsspråket vårt, og komedieforfatterne ønsker å speile livet slik det leves.

I næringslivet er nok kampen aldri tatt, og i akademia sliter norsken big time.

Men det er ikke bare gøy. Det er et alvor her også, som peker langt utover TV-drama og debattsjargong. Akkurat nå slås det mange små alarmer om norskens tilstand. Direktøren i språkrådet Åse Wetås er en svært busy kvinne. Hun kjemper nå mot Oslo kommunes planer om å gi en helt ny bydel (Norges første innovasjonsdistrikt!) et engelsk navn, Oslo Science City.

Det er jo mer catchy, selvsagt, og mer framtidsrettet og framoverlent og international enn noe i det norske språket. Men direktørens appell helt opp til byrådslederen er foreløpig avvist, selv om Wetås er klar på at navnevalget soleklart bryter med loven.

Heller ikke kulturministeren vil lytte. «Må vi trekke oss nå?» spør styret i Språkrådet i en kronikk i Aftenposten denne uka. Adressen er statsråd Anette Trettebergstuen (Ap), som styret opplever at ikke tar dem på alvor. Etter at Norge fikk ny, ambisiøs språklov 1. januar 2022, har styret ikke møtt vår språkminister en eneste gang. Men det er masse å snakke om:

«Styret i Språkrådet har over tid fulgt den språkpolitiske situasjonen i Norge, og vi ser at den er blitt mer akutt på mange samfunnsområder. Vi ser en stadig økende bruk av engelsk på bekostning av norsk i alle deler av samfunnet», skriver styret, som altså åpner for å trekke seg bare for å få oppmerksomhet fra politisk ledelse på språkfeltet.

Det sier en hel del om frustrasjonen.

I næringslivet er nok kampen aldri tatt, og i akademia sliter norsken big time. Klassekampen skrev i forrige uke om at antallet søkere med nordisk på førstevalg ved Universitetet i Oslo er blitt halvert på fem år. Tendensen er nedadgående også ved universitetene i Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø og Agder.

Til tross for at Stortinget har pålagt universitet og høyskoler et særlig ansvar for å utvikle og sikre et levende norsk fagspråk, foregår mer og mer av undervisninga på engelsk. Tall fra 2018 viste at 90 prosent av all vitenskapelig publisering fra norske institusjoner er på engelsk. Ved vår største utdanningsinstitusjon NTNU i Trondheim var norsk språket i bare fem prosent av publikasjonene.

Å stoppe vann, er som kjent veldig, veldig vanskelig.

Engelsken siver inn og blander seg med grunnvannet. De fleste merker ikke at de er våte på beina, men plasker bare videre. Men noen liker det dårlig, og i høst tok mattelærer Niels Petter Liset kontakt med Språkrådet. Han var sjokkert over det som møtte han som lærer på videregående og student selv: «For meg skjærer det i hjertet, jeg føler meg dum, jeg blir trist», skrev han i en e-post, oppgitt over at man ikke kan drive med realfag på norsk. Han etterlyste at de faglige ansatte tok større ansvar.

I 2020 undersøkte Marita Kristiansen, leder for Språkrådet sitt råd for fagspråk og språk i samfunn og høgare utdanning, språket i høyere utdanning. Hun oppsummerte det ganske enkelt: Det står ganske dårlig til. Det er et voldsomt kvasispråk som er i bruk. Nå må vi skjerpe oss. Det handler mye om bevissthet, sa hun til Khrono.

At statsråd Trettebergstuen vegrer seg for å møte styret i Språkrådet, kan man jo forstå. Å stoppe vann, er som kjent veldig, veldig vanskelig. Hva skal hun si og gjøre? Skal hun forby engelsk? Isolere kongeriket? Be Ola og Kari ta seg sammen: get your shit together?

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)