Jobb er en kilde til personlig verdighet og sosial anerkjennelse

CAMBRIDGE: Innen tradisjonell økonomisk tenkning, har man alltid hatt en manglende forståelse for folks jobber. Vi kan spore dette problemet tilbake til Adam Smith, som plasserte forbrukere framfor arbeidstakere øverst på den økonomiske rangorden.

Det som betyr noe for vår velferd, ifølge Smith, er ikke hva vi produserer eller hvordan vi produserer det, men hvorvidt vi kan forbruke vår foretrukne «kurv» av varer og tjenester (altså det utvalget vi ønsker av varer og tjenester).

Vi vet at jobb betyr noe fordi en person som mister jobben, gjerne opplever stor og varig forringelse av livskvaliteten.

Moderne samfunnsøkonomi har senere sammenfattet denne tilnærmingen ved å angi individuell velferd i form av en preferansefunksjon med utgangspunkt i vår «forbrukskurv». Vi maksimerer «nytte» ved å velge de varer og tjenester som gir oss størst tilfredsstillelse.

Selv om hver enkelt forbruker også er en arbeidstaker (eller arbeider av et eller annet slag), blir jobber kun implisitt tatt med i betraktningen gjennom den inntekten de gir og dermed gjennom hvor mye penger vi har tilgjengelig til forbruk.

Men hva slags jobb man har betyr langt mer enn hvor mye penger man har å rutte med. Jobb er en kilde til personlig verdighet og sosial anerkjennelse. Jobben hjelper oss med å definere hvem vi er og har betydning for hvordan vi bidrar til samfunnet og hvordan vi blir verdsatt av samfunnet.

Dette fører til økt kriminalitet, familier som går i oppløsning, rusavhengighet og stigende selvmordsrater.

Vi vet at jobb betyr noe fordi en person som mister jobben, gjerne opplever stor og varig forringelse av livskvaliteten. Skulle man ha målt en slik forringelse i kroner og øre, ville den gjerne ha tilsvart mange ganger denne personens inntekt, noe som gjør full kompensasjon gjennom offentlige overføringer (som arbeidsledighetstrygd) nærmest umulig å gjennomføre i praksis.

Mer generelt kan vi si at jobber er det som binder det sosiale livet sammen. Når gode middelklassejobber forsvinner – som følge av automatisering, handel eller offentlige innstrammingstiltak – får ikke dette bare direkte økonomiske følger, men også vidtrekkende sosiale og politiske følger. Dette fører til økt kriminalitet, familier som går i oppløsning, rusavhengighet og stigende selvmordsrater. Og det fører til økt oppslutning om autoritære politikere og bevegelser.

Når økonomer og politiske beslutningstakere tenker på sosial rettferdighet, vektlegger de gjerne det som kalles «distributiv rettferdighet» – hvem får hva? Men som den politiske filosofen Michael J. Sandel tar til orde for, er muligens en viktigere målestokk det som kan kalles «kontribuerende rettferdighet», som viser til de muligheter som finnes for å oppnå den sosiale respekten man får av å ha en god jobb og «produsere det andre trenger og verdsetter».

Det at mennesker går fra dårlige til gode jobber, sammenfatter faktisk hele den strukturelle endringsprosessen som driver fram økonomisk utvikling.

Disse utfordringene blir gjerne vurdert når man diskuterer avanserte økonomier. Men de er like viktige for utviklingsland. I et rikt land, kan en god jobb defineres som en jobb som muliggjør en vei til et middelklasseliv og som ivaretar viktige rettigheter for arbeidstakerne, slik som trygge arbeidsforhold, kollektive forhandlinger og reguleringer som skal forhindre vilkårlige oppsigelser.

I et fattig land, er en god jobb gjerne en jobb som rett og slett muliggjør en høyere levestandard enn det man får gjennom uproduktivt og hardt kroppsarbeid innen subsistensjordbruk eller en usikker tilværelse i den uformelle sektoren.

Det at mennesker går fra dårlige til gode jobber, sammenfatter faktisk hele den strukturelle endringsprosessen som driver fram økonomisk utvikling. Å legge til rette for denne prosessen på en rask og bærekraftig måte er avgjørende. Historisk har industrialisering vært den viktigste drivkraften for å oppnå slik endring.

For å gjør vondt verre, er de fleste lands myndigheter ikke vant til å tenke på tjenestesektoren som en vekstmotor.

Problemet nå er at fabrikkindustrien ikke lenger sysselsetter like mange som tidligere. En kombinasjon av flere faktorer har gjort det svært vanskelig for utviklingsland å øke sysselsettingen i formell industriproduksjon. En viktig årsak er moderne produksjonsmetoder, som er langt mer ferdighets- og kapitalintensive.

En annen årsak er internasjonal konkurranse om å ta del i globale verdikjeder. Selv land med sterke industrisektorer – ikke minst Kina – opplever nå et fall i fabrikkindustriens andel av samlet sysselsetting.

Disse utviklingstrekkene må nødvendigvis føre til at de fleste av de gode jobbene blir skapt i tjenestesektoren, både i utviklingsland og i utviklede land. Men de fleste tjenester i utviklingsland er svært lite produktive og finner som regel sted i uformell sektor. Dermed utgjør dette skiftet en stor utfordring.

På mindre enn ett år har dette partnerskapet skapt mer enn 44.000 nye jobber for unge mennesker i Haryana.

For å gjør vondt verre, er de fleste lands myndigheter ikke vant til å tenke på tjenestesektoren som en vekstmotor. Vekstfremmende tiltak – enten de dreier seg om forskning og utvikling, styring, regulering eller næringspolitikk – retter seg gjerne inn mot store industribedrifter som konkurrerer på verdensmarkedet.

Selv om det kan være vanskelig, må myndigheter lære seg hvordan de samtidig kan øke produktiviteten og sysselsettingen i arbeidsintensive tjenesteytende næringer. Det innebærer å iverksette tiltak som har mange av de samme kjennetegnene som moderne næringspolitikk – politikk der staten, i bytte mot jobbskaping, etterstreber et nært og gjentagende samarbeid med bedrifter for å fjerne hindringer som står i veien for at disse bedriftene kan utvide virksomheten sin.

Det finnes allerede noen eksempler, rundt om i verden, på hvordan denne modellen kan fungere. Et godt eksempel er den indiske delstaten Haryanas partnerskap (som startet i 2018) med transportselskapene Ola og Uber. Dette partnerskapet mellom aktører i offentlig og privat sektor er basert på en klar ytelse-motytelse-tankegang (quid pro quo) og ble opprettet med mål om å øke jobbtilbudet for unge mennesker ved å gjøre det lettere for disse selskapene å finne og hyre sjåfører.

Tjenester er selvsagt et sammensurium av ulike aktiviteter.

Myndighetene i Haryana har lettet på reguleringene som gjorde det vanskelig for disse tjenesteytende virksomhetene å vokse. Myndighetene har også gjort databaser over arbeidsledige unge mennesker tilgjengelige for bedrifter. Og de har arrangert eksklusive arbeidsmesser for selskapene. Som motytelse har disse selskapene (delvis) forpliktet seg til å sysselsette et visst antall unge mennesker.

Denne overenskomsten er dynamisk. Ved å tilpasse vilkårene til skiftende omstendigheter, bidrar man til å bygge gjensidig tillit uten å binde bedriftene til rigide betingelser. På mindre enn ett år har dette partnerskapet skapt mer enn 44.000 nye jobber for unge mennesker i Haryana.

Tjenester er selvsagt et sammensurium av ulike aktiviteter. Og bedriftene som leverer disse tjenestene varierer veldig i størrelse og hvordan de er organisert. Ethvert realistisk program for å øke den produktive sysselsettingen innen tjenester, vil måtte være selektivt og rette seg inn mot de bedriftene og bransjene som har større sannsynlighet for å lykkes.

Det vil være behov for eksperimentering. Og lokale myndigheter – kommuner og andre myndigheter under nasjonalt nivå – vil ofte være i en bedre posisjon enn nasjonale byråkrater og politikere til å iverksette og gjennomføre pilotprogrammer.

En voksende middelklasse vil, i sin tur, øke etterspørselen i økonomien og bidra til at det blir skapt flere jobber i tjenestesektoren.

Økonomisk vekst og rettferdighet fordrer, i siste instans, en tilnærming til økonomisk utvikling som vektlegger opprettelsen av gode jobber. Mens økonomisk vekst kun er mulig hvis arbeidstakere blir flyttet over i bedre og mer produktive jobber, kan man kun oppnå rettferdighet ved at arbeidstakere som befinner seg i bunn av inntektsfordelingen får bedre utsikter til å finne en god jobb.

En voksende middelklasse vil, i sin tur, øke etterspørselen i økonomien og bidra til at det blir skapt flere jobber i tjenestesektoren.

En tjenestebasert modell kan ikke skape den formen for vekstmirakler som eksportorientert industrialisering skapte i fortiden. Men den kan fortsatt lede til en økonomisk vekst av høyere kvalitet med en langt større grad av sosial inkludering og en bredere middelklasse.

 Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org