Jonas, lederen

For et knapt år siden var Jonas Gahr Støre grå og stusslig. Det så i hvert fall ut sånn på bildene som ble publisert. For målingene raste, partiet syntes i oppløsning, og mange i Arbeiderpartiet så til Tonje Brenna som partiets neste statsministerkandidat.

Ap har en sterk kultur for å samle seg rundt lederne sine når de først er valgt. Men den lojaliteten har grenser. Når tilliten først brister, kan det gå fort. Mange mente Støre rett og slett ikke lenger var en troverdig leder.

Så snudde det.

Han sto imot sitt eget parti da flere ville bytte ham ut.

Det er lett å glemme hvor fort fortellingene i politikken kan endre seg. Den som i går ble idiotforklart, kan i dag bli genierklært. Jonas Gahr Støre er i bunn og grunn den samme som han var i fjor høst. Han har ikke byttet personlighet. Han har ikke byttet politikk. Men måten vi snakker om ham på, er en helt annen. Og i politikken blir fortelling til virkelighet.

Det er to spørsmål mange stiller seg nå. Spesielt i Arbeiderpartiet: Hvordan gikk Jonas fra taper til vinner? Og holder det helt inn?

Det mangler ikke på forklaringer og spådommer. Det er mulig å svare enkelt og greit: «Stoltenberg-effekten», og «ja».

Kjetil B. Alstadheim, en av de skarpeste iakttakerne av norsk politikk, mener svaret er «the economy, stupid». Og han har et poeng. Når rentene kuttes og utsiktene lysner, hjelper det alltid på en regjerings oppslutning. Dessuten spilte Støre høyt da han antydet at renta skulle gå ned – noe han i realiteten ikke hadde makt til å levere på. Mange advarte ham mot det.

I tillegg var det stor optimisme blant de såkalte lillavelgerne da Jonas viste Senterpartiet hvor døra var.

Nå går Ap fram uten et nytt prosjekt.

Uansett, Jonas gikk fra veik til sterk. Fra nølende til besluttsom. Det er ikke store reformer som forklarer skiftet, men heller en serie grep som i sum gir inntrykk av en leder som styrer, også når det koster. Han sto imot sitt eget parti da flere ville bytte ham ut. Han satte foten ned for Senterpartiet og mente regjeringen måtte videre uten dem for å styre ansvarlig. Han hentet Jens Stoltenberg hjem og ga Arbeiderpartiet tilbake en tyngde mange hadde savnet.

Men siden det ikke finnes noen fasit, og politikk ligger et stykke fra vitenskapen, er det nyttig å lytte til dem som faktisk forsker på velgere og valg. Flere av de jeg stoler mest på i det miljøet, er de minst skråsikre. De peker på ulike forklaringer. Men da jeg snakket med valgforsker Johannes Bergh nylig, var han klar på at den beste forklaringen ligger i sterkt politisk lederskap. Og det rimer med det vi ser i tallene: Tilliten til Jonas Gahr Støre har økt dramatisk.

Selvsagt spiller også ytre forhold inn. I en verden preget av krig, Trump og handelskonflikter, skulle det bare mangle at velgerne søker mer trygghet og sterkt lederskap. Applausen vil heller ingen ende ta når det finnes en leder som folk nå tror er den som best håndterer utfordringene. Den beste til jobben. Akkurat det folk mente den gangen Støre var en umåtelig populær utenriksminister.

Her ligger også en lærepenge til alle som kommenterer politikken. Det har i årevis blitt sagt at Arbeiderpartiets problem er at de ikke har «et prosjekt velgerne kan tro på». Nå går Ap fram uten et nytt prosjekt. Det velgerne ser ut til å tro på, er mer jordnært: En leder som leder.

I dette bildet er det lett å glemme hvor jevnt det egentlig er.

Prosjektpratet har ofte noe selvforsterkende over seg. Det er et mantra som dukker opp hver gang et parti sliter. «Vi må ha et nytt prosjekt.» Men velgerne sitter ikke nødvendigvis og venter på et 30-siders partiprogram med overskrift «Prosjekt 2030». De venter på styring. Og da blir det tydelig at politikk ikke bare handler om innhold, men om fortelling. Arbeiderpartiets politikk er i hovedsak den samme. Det som har endret seg, er troverdigheten.

«Styringspartiet» har alltid vært Arbeiderpartiets identitet. I en periode fremsto det som en tom merkelapp. Nå har Jonas Gahr Støre gitt den innhold igjen.

Men det andre spørsmålet gjenstår: Holder det helt inn?

Det er umulig å vite. Fortellinger kan endre seg raskt. Se bare på den en gang så allmektige Erna Solberg, som sliter i sitt Høyre, og har gjort det siden aksjeskandalen. Et opposisjonsparti som de siste fire årene tidvis har hatt åpent mål mot et svekket Ap. Men nå, altså, klemmer Støre stadig nye varme hender i en valgkamp som går hans vei. Rollene har snudd.

I dette bildet er det lett å glemme hvor jevnt det egentlig er. Ifølge den samme Bergh, kan det fort stå om noen tusen stemmer.

Det eneste sikre er at de neste ukene vil avgjøre om Jonas Gahr Støre forblir vinneren – eller om vi igjen får en ny fortelling.

(Først publisert i Dagsavisen.)